Krigsseiler på feil skip

22.09.2018, 15:44

8 kommentarer

Jakob Albregtsen mønstra på svenske handelsskip før krigen og krigsforliste, men ble likevel ikke anerkjent som krigsseiler.

 

 

Jakob Albregtsen fra Maurnes i Sortland fyller 100 år den 22. oktober i år. Det har blitt et langt liv, og flaks under krigen gjorde at livet ikke ble kortere.

 

Fordi han hadde jobba i utenlandsk handelsflåte ble Jakob Albregtsen ikke godkjent som krigsseiler etter krigen

I unge år satsa han på et liv som sjømann allerede fra før andre verdenskrigen. Hans store drøm var å kvalifisere seg til los. Det ble han aldri, og hendelser under krigen må ta skylda for det. Han opplevde sitt første krigsforlis med torpedering i Nordsjøen i januar 1940. Han var den siste av ti mann som kom seg på flåtene, mens mannen bak han, og til sammen tjue mann, de gikk ned med den torpederte malmbåten. Den svenske malmbåten «Svartön» var da på veg fra Narvik til Birkenhead ved Liverpool fullasta av jernmalm. Det ble ikke siste gangen Jakob Albregtsen opplevde krigsforlis.

Til tross for krigsforlis, og til tross for sjømannsliv i krigstid, kom ikke Jakob Albregtsen inn under noen ordning som gjorde at han ble regna for å ha vært krigsseiler, og han var heller ikke aktuell for å få erstatning eller pensjon som krigsseiler eller som krigsforlist. Grunnen var at han hadde seilt med utenlandsk - svensk - handelsflåte.

Jakob Albregtsen skrev ned denne historia i et brev til sine barnebarn i 1996. Han laga også noen enkle skisser som viser hvordan malmbåten DS «Svartön» så ut og var innredet. Vi som vokste opp som barn i heimen hos Jakob og Emmy Albregtsen har i oppveksten og seinere også fått høre historia mange ganger, men ofte som bruddstykker, og ikke så ofte den hele sammenhengende historia.

Det kan være at han i mange tilfeller har hatt et behov for å fortelle noe, men at han samtidig har følt ulyst til å fortelle enkelte deler av historia. Akkurat det har han ikke villet si så mye om. Noen ganger har han fortalt at han har sett fjernsynsprogram fra krigen, og så har han sagt etterpå at han angra på at han så det. Han sov dårlig natta etterpå.

 

Jakob Albregtsen krigsforliste igjen i 1941. Da var han passasjer på hurtigruta DS «Mira», da den ble senka under Lofotraidet. Den historia kan du lese her: 

https://bloggi.no/albregtsen/23613/sjomannen-som-ikke-ville-drukne

 

Her kommer noe av historia til Jakob Albregtsen om forliset med malmbåten DS «Svatrön», slik han skrev den til barnebarna i 1996.

 

 

Kjære barn!

 

Da jeg vokste opp i Vesterålen var Narvik den nærmeste sjøfartsbyen. Dit reiste jeg i 1938, 19 år gammel, og fikk hyre på en heller liten båt som het SS «Polcirkeln». Det var som ble kalt et stimskip. Den gikk med jernmalm fra Narvik til England, for det meste. Et par turer til Frankrike, Rouen og Dunkerque, som en avveksling.

 

Mest ble det Middlesbrough. Et helt år gikk vi dit, fram og tilbake. Båten var bygd i 1905 og gjorde ikke mer enn sju knop fart. Men det var to-manns lugarer for besetningen, og det var ualminnelig bra på den tiden.

 

 

SS "Polcirkeln" på et foto fra et svensk arkiv

 

Dere har kanskje lagt merke til at båter går (seiler, som noen sier) søndager som andre dager. Det betyr at mannskapet går sine vakter – dag og natt – alle dager. Søndag er ikke fridag, unntatt når båten ligger i havn. Og laste- og lossegjengen tar gjerne overtid for å få båten ut på lørdagskvelden. For så slipper den å ligge stille hele helgen bare for noen timers lasting eller lossing. Det er som kjent noe som heter penger!

 

Innpå et helt år opplevde jeg å ikke ha fri en eneste søndag! Det ble en nokså endeløs kjede av vakter. Den eneste forskjellen var maten! Søndag var det steik og dessert. Ikke ellers i uka. Under slike forhold lærte man å sette pris på søndagen som fridag.

 

 

Dampskipet "Svartön" av Stockholm

 

Så skiftet jeg båt, og gikk om bord i en annen noe større, og med bedre fart. Den hørte hjemme i Stockholm og het «Svartön», etter ei øy utenfor Luleå. Kosten, eller maten om bord, måtte sies å være bra. Det var tre varme måltider per dag; frokost, middag og kveld. Og hver dag hadde sin bestemte meny. Hver tirsdag var det ferskt kjøtt med pepperrotsaus (Argentinerbøffel) og hver torsdag saltkjøtt og erter – som et eksempel.

 

Det kunne bli kjedelig i lengden, når det var slik hver uke – hele året. Fisk var en sjeldenhet – to – tre ganger på et år.

 

 

DS "Svartøn", opprinnelig bygd i Sunderland, England, med navnet SS "Sedargrove" i 1906. Krigsforlist i 1940

 

På sensommeren 1939 var vi på tur til Hull i England. Det var en dyster stemning blant folk kan jeg huske. Det var som alle ventet på noe fryktelig som måtte komme. Vi hadde jo ikke tilgang på aviser, og radio var det ingen som hadde, så vi var ikke oppdatert om verdensbegivenhetene, og at gale folk forberedte krig og elendighet.

 

Og krig ble det, til vanns og til lands. Vi var på tur til Birkenhead ved Liverpool da det braket løs den 9. september 1939. Det kom ordre om å gå til nærmeste nøytrale havn som var norsk – Ålesund – og der ble vi liggende i 2 måneder og derfra til en plass utenfor Bergen hvor vi lå og ventet på at ting skulle gå seg til. Her fikk vi tak i aviser som kunne fortelle om båter som ble senket, torpedert eller minesprengt.

 

Tiden gikk, og vi ventet på at noen forandring skulle skje, og dagen før nyttårsaften fikk vi høre at nu skulle det bli noe, men hva? Det fikk vi ikke vite.

 

 

Et nyttårsminne

 

Det som videre hendte får vi vel kalle: «Et nyttårsminne».

 

Nyttårskvelden i 8-tiden ble ankeret hevet opp, og vi fikk ordre om å gå til en posisjon utenfor Utvær fyr – vest av Sognefjorden. Det var nordvest sterk kuling med snøfokk og sludd. Riktig ruskevær! Utenfor Utvær skulle vi møte 15 – 20 andre båter for å gå i konvoi over Nordsjøen, med engelske krigsskip.

 

Alt foregikk i hemmelighet, og hele båten var mørklagt, men mellom bygene skimtet vi mørke skygger av andre båter både foran og bak oss. Det var en fullstendig ny situasjon for alle, og ingen tørnet inn og gikk til køys – frivakt eller ikke. Og dessuten var det jo nyttårskvelden!

 

Norsk los var kommet om bord tidlig på dagen, for svenskene var jo ikke kjent med kysten, men hvordan vi skulle bli kvitt losen, etter at engelskmennene hadde overtatt, det hadde visst ingen tenkt på.

 

Vi stampet og slingret oss nordover, og litt over midnatt var vi i den oppgitte posisjon. Været var blitt verre, tett snødrev og sjøgang med minimal sikt. Det var bare å vente, og jeg gikk til køys, for jeg skulle på vakt kl. 04.00 om morgenen. Men før det kom et engelsk krigsskip fossende forbi og morset en flom av signaler. Ingen forstod noen ting. Offiserene hadde seilt «i solsken och lungt vatten», og hadde ikke hatt behov for å lese morsesignaler i full fart. Radiotelegrafisten, som var 2. styrmann, hadde heller ikke slik trening. Det var øret han brukte. Alt var nytt og ukjent. Siden – lenge etterpå – fikk noen av oss vite at signalene gikk ut på at vi skulle gå inn på Sognesjøen og avvente bedre vær og nærmere ordre.

 

 

DS "Svartön" - tegna av Jakob Albregtsen

 

 

Konvoi

 

Imidlertid ble det holdt «skipsråd», og de som sto for vettet fant ut at signalene betydde at vi skulle gå, eller styre, så og så mange grader kompasskurs, med så og så stor fart. Og det gjorde vi.

 

Utover natten avtok uværet, og da jeg gikk av vakt kl. 08.00 nyttårsdagen var det ikke så rent ille og ved middagstider klarnet det opp, og ikke en båt var å se – langt mindre en hel konvoi – som vi skulle vært midt inne i. Alle skjønte at noe måtte være galt, men det ble besluttet at vi skulle fortsette alene over til England – med redusert fart.

 

Det ble jo selvsagt ikke noe nyttårsfeiring. Alle gikk med en viss spenning i kroppen, og noen sov nok lett på frivakten. På vakt hadde vi alltid redningsvester på, og pass og viktige papirer hadde vi alltid på oss i en lomme enten vi sov eller var våken – i tilfelle. Slikt var jo anstrengende, men det ble en vane, som så mye annet unormalt under krigen.

 

Nyttårsdagen gikk, og andre dagen med. Natt til tredje nyttårsdag spaknet vind og sjøgang slik at før jeg tok siste rortørn fra 7 til 8 om morgenen hadde jeg vært rundt og tatt surringene av flåtene som lå på lukene – 4 stykker. De hadde vært surret, ellers hadde sjøen vasket dem over bord. Nå lå de fritt og kunne flyte fritt og flyttes lempelig om så skulle være.

 

Under den tiden vi hadde ligget uvirksom ved norskekysten hadde det vært mye livbåtmanøvrer og flåtedrill – slik at hver mann visste nøyaktig hva som skulle gjøres i tilfelle det ble alvor. Surringene på flåter og livbåter var lagt slik at bare et bestemt rykk i en taustump frigjorde det som trengtes.

 

Jeg hadde siste rortørn på den vakten og ved 7.30-tiden var vi kommet så langt oppunder kysten av Scotland at vi så lysglimtene fra fyret på Kinnaird´s Head mot himmelen. Det er et nokså sterkt fyr, og det lyste med full styrke. Det var enda ikke kommet så langt med krig og galskap at alle fyrlykter var slukket. Om 2 – 3 land kriget med hverandre, var jo resten av skipstrafikken avhengig av at fyrene var i orden.

 

Før jeg overlot roret til en svenske som avløste meg, var vi kommet så nært kysten at vi peilet selve fyret. De fleste av oss kjente kanskje en lettelse over å være kommet over, for nå var det jo bare å følge kysten.

 

Det ville bli å gå mellom land og minebeltene som var lagt ut langs hele kysten rundt om de land som var i krig med hverandre. Det var sjølsagt noen åpninger her og der som bare noen utvalgte visste om.

 

For at dere skal bedre forstå det jeg nå skal fortelle har jeg tegnet båten, så noenlunde, slik den var inndelt i lugarer, lasterom, maskinrom og rigg. Vi var 29 mann, pluss losen, om bord.

 

 

DS "Svartön" - tegning av forskipet - tegna av Jakob Albregtsen

 

 

Torpedert

 

Han som hadde vakt sammen med meg, en fra Andøya, hadde hentet frokosten i byssa – stekte pølser, poteter, kaffe og brød – og vi hadde vrengt av oss redningsvestene og satt oss til bords i messa. Det som siden hendte kommer jeg aldri til å glemme, samme hvor gammel jeg blir. Jeg hadde akkurat satt gaffelen i en potet og skulle til å renske den. Da smalt det! Et fryktelig brak, nærmest. Det kjentes som om skuta hadde gått på grunn og blitt kastet opp i luften. Lyset ble borte med det samme, og messedøra, som alltid sto åpen, smalt igjen.

 

Forkiling av døra – for det gjennom hodet på meg. Men heldigvis, nei! Jeg sprang opp og stormet ut på dekk. Det som møtte meg der kan vanskelig beskrives. Hele midtskipsbygningen, med rorhus, livbåter og alt av rigg, var borte – knust. Popen stod opp av havet langt akterut og flåten som lå på luka nærmest messegangen fløt allerede. Båten var sunket under den! Jeg bykste gjennom sjøen og kastet meg opp på flåten, og da jeg reiste meg opp var alt borte. Bare slett hav, og det var en flåte til med 5 mann på å se. Vi var 5 som hadde kommet oss på den flåten jeg var på. Og det betydde at 20 mann var gått ned med båten.


Noen av oss prøvde siden å rekonstruere det som hadde hendt. Fra det smalt og til vi var på flåtene og sjøen kokte av vrakrester og ingen ting mer, var det gått ca. 20 sekunder! Mer og mindre våte var vi, og temperaturen bruker jo ikke å være særlig høy 3. nyttårsdag, så en fyrbøter som hadde gått av vakt og 36 varmegrader i bare singlet skjorta hadde det ikke noe koselig, og det var det heller ingen av oss andre som hadde, vil jeg tro. Smellet hadde vært så kraftig at det ble hørt helt på land, og etter en times tid på flåtene ble vi plukket opp av en skotsk vaktbåt – en armert tråler – og tatt inn til Fraserburgh, til førstehjelpstasjon. Derfra i drosje til Aberdeen og St. Mary´s Hospital. Der lå vi i en uke og hadde det godt. To ble igjen da vi reiste med tog til Newcastle. Hva som var galt med dem, kan jeg ikke huske. Vi øvrige 8 feilte ingen ting. Jeg hadde fått meg en blåveis uten å ha anelse om hva den kom av. Etter en dag og ei natt i Newcastle bar det ned til South Shields og om bord i «Iris» av Bergen. En gammel holk som var satt inn i Englandsruta.

 

Jeg må ærlig innrømme at på den turen tilbake over Nordsjøen var jeg en smule nervøs. Vi gikk jo i samme farvann som «Svartön» hadde gått! Langs land innenfor minebeltet og ut ved Kinnaird´s Head. Vi gikk ut om kvelden med blendet skip, og radioen meldte om miner observert der og da! Terapi og slikt som krisehjelp var ikke oppfunnet.

 

Men det gikk bra. Vi blundet om dagen og var våkne om natten. Og natten før vi kom inn til Bergen hørte utkikken på bakken at noen plystret borti sjøen forut. Det ble slått stopp og bakk i maskinen og rigget til soler som lyste utover havet. Da fikk vi se en flåte med to mann på. En liten tregrind rundt noen tomfat – noe som flaut – bare. Det var 2. styrmannen og dekksgutten på en Fredrikstad-båt «Manx», som var forlist. I to døgn hadde de vært på flåten og holdt seg fast. Opprinnelig hadde det vært 5mann på flåten, men 3 av dem var blitt så avkreftet at de hadde gitt opp og var blitt skyllet av flåten.

 

 

SS "Vollrath Tham" - båten som Jakob Albregtsen mønstra på i Narvik tre uker etter at han kom heim som krigsforlist

 

 

I Bergen ble det bare stopp til dagen etter, og så reiste jeg etter hvert hjem. Jeg kom hjem etter en ukes tid, og jeg tror gjerne noen ble glad da. Ikke fullt så glade var de da jeg etter tre ukers tid reiste til Narvik og gikk om bord i SS «Wolrath Tham» – en 14.000-tonner «bound for Rotterdam». Det gikk bra med den, selv om reisen var dramatisk nok.

 

Siden ble det flere båter og mer dramatikk før krigen og galskapen tok slutt i 1945, men nyttårsaften 1940 står spikret fast i minnet for godt.

 

 

Jakob Albregtsen da han fylte 99 år i 2017

 

 

Sjøforklaring

 

Protokollen etter den svenske sjøforklaringa finnes det kopi av som eldste sønnen til Jakob Albregtsen, Per-Olav Albrektsen, klarte å innhente fra det svenske Riksarkivet, Avdelningen för statliga arkiv.

 

 

Protokollen

 

Sjøforklaringa etter forliset til DS "Svartön" - side 1

 

 

Jakob Albregtsen har skrevet i brevet til sine barnebarn at de var til sammen 30 mennesker ombord på DS "Svartön". I protokollen etter sjøforklaringa står det at besetninga var på 30 mann pluss losen, altså i alt 31 mann om bord.

 

 

DS "Svartön" - sjøforklaring side 2 - med starten på navnelista over omkomne

 

 

Protokollen sier også at 20 mann omkom og 11 mann overlevde, 5 på én flåte og 6 mann på én flåte. Hvem som har rett av sjøretten eller Jakob Albregtsen, det vår vi ikke svar på.

 

 

DS Svartön - sjøforklaring side 3 - med siste del av navnene på de omkomne sjøfolkene

 

 

Til protokollen etter sjøforklaringa finnes det også fullstendig mannskapsliste fra DS "Svartön".

 

Mannskapsliste side 1

 

 

Mannskapsliste side 2

 

 

Minesprengt eller torpedert

 

Det kan stilles spørsmål om sjøforklaringa på ett punkt til, og på det punktet er det mest sannsynlig at Jakob Albregtsen har rett. Det står i sjøforklaringa at båten ble minesprengt – altså at den gikk på ei mine. Jakob Albregtsen har fortalt, og han forteller fremdeles, at båten ble torpedert av en tysk ubåt. Navnet på ubåten er til og med kjent, og det framgår av ei svensk internettside som feteller historia om SS "Cedargove", seinere DS "Svartön".

 

 

Kopi av den svenske internettsida www.faktaomfartyg.se/cedargrove med historia om DS "Svarön" og torpederinga

 

 

Denne historia kan Jakob Albregtsen godt fortelle på nytt i dag, etter nesten 80 år, og han kan utdype mange detaljer. Problemet hans i dag er at han de par siste årene mer og mer har mista korttidsminnet sitt, slik at han kanskje ikke husker hvem han fortalte historia til dagen etter. Mer kan man kanskje ikke vente av en 100-åring. «Alternativet hadde vært verre», sa kongen, da han ble spurt hvordan det var å bli gammel.

 

 

Jakob Albregtsen heime i stua i hans egen leilighet på Lamarktunet på Sortland, da han fylte 99 år i oktober 2017

 

 

Jakob Albregtsen fyller 100 år den 22. oktober 2018, og han feirer 100-årsdagen sin i kantina på Lamarktunet på Sortland lørdag ettermiddag den den 22. oktober – hvis han ikke finner på noe annet før den dagen kommer.

«Han drukner ikke den som henges skal», sier et gammelt ordtak, og «ukrutt forgår ikke så lett», heter et annet ordtak. Begge gjelder trolig for krigsseileren som berga seg så vidt, og som var på feil sted til feil tid.

Gratulerer med dagen!

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler