Klage på fylkesmannens helse- og sosialavdeling.

11.02.2019, 15:12

1 kommentar

 

Fylkesmannen avviser pårørende som vil ivareta voksne utviklingshemma barn.

 

Helse- og sosialavdelinga hos fylkesmannen skal godkjenne kommunens vedtak om bruk av tvang og makt mot mennesker med utviklingshemming. Da hender det at fylkesmannen kommer på tilsyn hos kommunen. Der vil ikke fylkesmannen at pårørende skal delta. Vi mener at pårørende må kunne lytte til og kontrollere hva som blir sagt og hva som foregår.

Saksbehandler hos fylkesmannen avviser dette, men det godtar vi ikke. Derfor protesterer vi.

Sammen med kona mi, Magnhild Bergheim, har vi sendt klagebrev til Fylkesmannen i Møre og Romsdal.

Her er teksten i klagebrevet vårt. Noe av teksten har vi sladda her av personvernhensyn.

 

Klage på fylkesmannens helse- og sosialavdeling

 

Klagegrunnlaget

Vi er foreldre, nærmeste pårørende og verger til Vår Sønn, født XX.XX.XXXX. Den XX.XX.XXXX var det lagt opp til stedlig tilsyn med Moldes kommunes bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Se brev fra fylkesmannen med referanse XXXX/XXXX/XXXX/XXX.X. I vårt svarbrev den XX.XX.XXXX gjorde vi det klart at vi forutsatte at vi, i den rolla vi har med å ivareta Vår Sønn sine interesser i ett og alt, skulle delta på alle deler av tilsynet. Skulle saksbehandler være uenig, så ba vi om å få melding om det med hjemmelsgrunnlag. Vi fikk et svar, men uten det vi ba om.

Ved oppmøte i lokalene hos kommunen på starten av programmet ble vi møtt av saksbehandlerne A og B på en svært brysk og ubehagelig måte, og uten rimelig og fornuftig forklaring på den oppførselen vi ble møtt med, eller hjemmel for å ekskludere oss for å delta på tilsynet. Det var så ubehagelig at vi følte trang til å sette hard mot hard, men uten nytte. Vi ble bryskt avfeid, og vi ble avspist med et kort møte med de to, for at de skulle få «intervjue» oss.

Dette er utgangspunktet for denne klagen på oppførselen til disse to, men det er også grunnlaget for å gå videre, slik at dette også er en klage på helse- og sosialavdelinga hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal – og for alt det vi vet – tilsvarende avdeling på fylkesmannskontorene i alle regioner i landet.

 

Hvorfor står vi på slik vi gjør?

Vårt engasjement, på vegne av Vår Sønn, overfor kommunen, det regionale helseforetaket og den statlige fylkesmannen, er vår måte å føre det nødvendige tilsynet med tjenester av alle slag som han mottar. Hvis han hadde trengt omfattende tjenester, men samtidig selv vært kognitivt rusta til å søke, kontrollere og følge opp overfor slike instanser, da hadde de samme instanser, etter gjeldende lov- og regelverk, vært nødt til å respektere han for det. Slik er teorien, selv om vi vet så alt for godt at gammeldags institusjonstenking og gammeldags anstaltmakeri fremdeles gjør seg gjeldende på alle nivå i forvaltning og tjenesteyting. Det har til følge at mange som kan ivareta seg selv, sliter seg ut av unødig merarbeid overfor stivbeinte og ufornuftige saksbehandlere og systemer.

Vår Sønn kan ikke ivareta dette selv. Derfor gjør vi det så godt vi kan. Problemet vårt er da at vi trolig gjør det bedre og med større engasjement enn mange andre, og vi gjør det bedre enn offentlig sektor er vant med eller ønsker at pårørende skal gjøre.

Hvorfor har det blitt slik? Forklaringa er at vi to foreldre har livslang, profesjonell erfaring med det offentlige; den ene med erfaring som journalist, som pedagog i grunnskole og videregående skole og som saksbehandler i staten, og den andre med erfaring som tannlege i offentlig tannhelsetjeneste og med helsefaglige kompetanse som master i folkehelsevitenskap. I noens øyne blir vi de kompetente og engasjerte foreldrene som det er tjenlig å spille på lag med. I andres øyne blir vi de brysomme, og i verste fall de uønska foreldrene. Dette er svært krevende for oss hver gang vi står overfor ukyndige eller ufornuftige saksbehandlere hos etater som sitter fast i gammelt tankegods som nevnt ovenfor.

 

Dårlig erfaring

Vi har flere ulike erfaringer fra kontakt med fylkesmannskontor to steder i landet, og det er helt tilbake fra Vår Sønn sine barneår og inn i hans voksenliv. Noe har vært positivt, og noe har vært negativt. Det overraskende og skremmende er at det negative går igjen på tvers av fylkesgrenser. Den første kontakten var med ei avdeling hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag som hadde tilsyn med kommunal avlastningstjeneste. Videre med utdanningsavdeling hos samme fylkesmann. Begge kontaktene var i Vår Sønn sine barneår. I ettertid summerer vi opp helhetsinntrykket fra de to instansene som positivt.

De negative opplevelsene med fylkesmannskontor har handla om kontakt med helse- og sosialavdelinger, både i Sør-Trøndelag og i Møre og Romsdal, etter at Vår Sønn hadde fylt 18 år, og var blitt voksen, men voksen uten å være i stand til å ta vare på seg selv. Det sammenfallende negative inntrykket gjør at det ringer ei varsellampe og det lyser både gult og rødt. Dette er noe vi ønsker å finne ut av, og noe som offentligheten må og skal få vite om.

Hva er årsaken til at foreldre, nærmeste pårørende og verger – i rollen som foreldre og pårørende, men også med alle tre rollene, skal oppleve å bli aktivt og planlagt tilsidesatt og underkjent som ivaretakere av interessene til den som ikke kan ta vare på seg selv? Hvorfor skal man slite seg ut og påføres ikke-helse på dette viset?

 

Fylkesmannen som bremsekloss

Vi har tidligere i brev til helse- og sosialavdeling hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal den XX.XX.XXXX gjort grundig greie for hvor ulik fylkesmannens saksbehandling av tvang og makt var i Sør-Trøndelag og i Møre og Romsdal. Legg merke til at i det samme brevet retta vi søkelyset mot det forholdet at saksbehandlinga av tvang og makt får for stor plass og blir i vegen for det aller viktigste; individuell tilrettelegging som fører til mindre bruk av tvang og makt.

Dette handler om metodebruk og aktivitetstilbud på alle nivå. Vi ble lært opp i den atferdsanalytiske metoden av Vår Sønn sitt forbilledlige grunnskoletilbud i Trondheim, og vi prøver å holde lærdommen ved like. Metoden var bannlyst hos voksentilbudet i samme kommunen. I Molde påstår man at metoden er kjent og i bruk. Men vi ser det ikke, og vi spør oss om kommunen og helseforetaket forstår hva vi snakker om. Derfor sier vi at fokus på tvang og makt blir for stort, og det blir til fortrengsel for dokumentert, funksjonell metodikk. Angsten for fylkesmannen hindrer helseforetak og kommune i å iverksette god og funksjonell metodebruk.

Samla sett har Vår Sønn en langt bedre tilværelse i Molde enn det han hadde i Trondheim. Likevel er det all grunn for oss å føre tilsyn med både kommunen, helseforetaket og fylkesmannen, for å sikre at Vår Sønn blir godt og forsvarlig tatt vare på i videste forstand. Vi har ingen garanti for at kvaliteten vil vare. Det er ingen ting i veien for å finne forbedringsmuligheter. Det krever at noen med erfaring i anvendelse på Vår Sønn er involvert i arbeidet.

 

Fylkesmannens misforståelser

Vi hørte saksbehandler A uttale følgende, da hun så bryskt og ubegrunna kasta oss ut fra det innledende møtet under tilsynet: «Vi har et felles mål. Vår Sønn skal få de tjenestene han har rett på.» Seinere, da hun på nytt ikke kunne vise til hjemmel for å ekskludere oss fra å delta på tilsynet, da sa hun dette: «Det er slik vi gjør det […] fordi vi alle vil det beste for "ham" [Vår Sønn]».

Vi har så alt for mange ganger opplevd å høre liknende utsagt fra byråkrater på alle nivå i offentlig forvaltning, både i privat og i offentlig sammenheng. For oss blir den som uttaler slikt stående igjen enten som en som prater tull mot bedre vitende, en som ikke vet bedre eller i verste fall en som med overlegg uttaler slikt, samtidig med at vedkommende har til hensikt å manipulere en motpart. Vi har møtt alle variantene i privat sammenheng og observert dem i offentligheten. Vi har så alt for mange ganger hørt slikt fra saksbehandlere som åpenbart er mer opptatt av å ivareta etatens og tjenestens interesser enn å ivareta interessene til tjenestemottaker. Det er slikt som gjør at vi har god grunn til å føre tilsyn med tjenestene, instansene og etatene.

Under intervjuet av oss uttalte saksbehandler A dette: «Vi har et felles mål. Vår Sønn skal få de tjenester han har rett på.» Utsagn fra en byråkrat, som dette og det ovenfor, står ikke til troende, og vi skal forklare hvorfor. Saksbehandler A kjenner ikke Vår Sønn. Hvilken kompetanse har hun og hennes kollega, som skulle tilsi at hun og den andre har forutsetningene for å vurdere Vår Sønn sine behov og hans tjenester i omfang og kvalitet? Vi fikk ikke svar på spørsmålet om faglig kompetanse. Hun ble svar skyldig på spørsmålet om kompetanse. Hun spurte og responderte, der vi var til stede, på en måte som tyder på at hun ikke har helsefaglig kompetanse. Hun opptrådte på en måte som etterlot inntrykket av å ha møtt en mellomting av en trygde/NAV-medarbeider og barnevernspedagog, og vi antar at vi har rett når vi tror at hun ikke har mer kompetanse enn en kommunalskoleutdanna sosionom. Hvis vi har rett i vår analyse, så har hun ingen forutsetninger for å sette seg inn i Vår Sønn sine behov for tjenester og metodikk, ut fra hans diagnoser og væremåter. Dette bereder grunnen for og faren for misforståtte oppfatninger hos fylkesmannen.

Når fylkesmannen ekskluderer nærmeste pårørende, slik som her, så kan vi sammenligne det med den uheldige situasjonen som oppstår når en kommune på ulike måter hindrer nærmeste pårørende å treffe alle ansatte hos en tjenestemottaker, eller ikke legger godt nok til rett for det. Det er ikke holdbart at bare en leder skal motta erfarings- og kunnskapsoverføring fra nærmeste pårørende, for så å sile eller omformulere informasjonen før den går videre til de den var ment for. Det er heller ikke holdbart å skulle stole på at ansatte får nødvendig informasjon bare gjennom frivillig referatlesing. Dette gjør også at utsagnene ovenfor ikke er troverdige, og krever at nærmeste pårørende involverer seg, og blir involvert, på en aktiv måte.

 

Lovgrunnlaget

Fylkesmannens tilsynsvirksomhet er regulert etter helsetilsynsloven. Det er en kortfatta og summarisk formulert lov. Den sier ikke med ett eneste ord at foreldre, nærmeste pårørende eller verger skal ekskluderes fra å delta under tilsyn. Vi ser heller ikke at det finnes noen annen hjemmel for å gjøre det. Det er altså ikke noe i veien for at fylkesmannen kan involvere pårørende, verge eller andre. Vi har blitt kjent med at det finnes flere tilfeller hvor pårørende er involvert.  I dette tilfellet var det planlagt tilsyn for lang tid siden, men det ble utsatt. Nå er det åpenbart for oss at tilsynet kom akkurat nå etter vårt brev med uttale til kommunens siste vedtak om tvang og makt. Det har vi saklig og god grunn til å påstå, fordi spørsmålene var fokusert mot problemstillinger som vi hadde tatt opp i vårt brev til fylkesmannen av XX.XX.XXXX. Derfor ville det være naturlig at vi hadde vært til stede og fått høre kommunens og ansattes forklaringer og svar under tilsynet. Kommunen er pliktig til å gi informasjonen som fylkesmannen etterspør etter kommunelovens kap. 10 a. Vi har ingen plikt til å forklare oss under tilsyn, slik kommunen har etter loven, og kommuneloven åpner heller ikke for å ekskludere pårørende.

 

Kommunens forsnakkelser

Under det aktuelle tilsynet var det lagt opp til at fylkesmannens saksbehandlere skulle ha synfaring i boligen til Vår Sønn, og eventuell samtale med ham. Hvis de ikke skjønte at det siste ikke lar seg gjøre, så bekrefter det vår antakelse om at de ikke har skjønt hvem de skulle besøke. Dette punktet kom rett etter «intervjuet» av oss. Da fikk de beskjed av oss om at Vår Sønn akkurat da ikke var hjemme, og at det derfor var gjennomførlig å besøke hans private heim. Samtidig sa vi at i hans private heim er det bare vi som hans nærmeste pårørende som bestemmer om uvedkommende skal slippe inn, og det er vi som i så fall slipper inn besøkende.

Da presterte igjen saksbehandler A å dumme seg ut på en utidig måte, med å si omtrent som så: «… vi kan om nødvendig ta oss inn med makt.» En kunne være fristet til å spørre om hun da hadde tenkt å fatte tvangsvedtak overfor oss. Det lot vi være. Hun hadde risikert å komme i forlegenhet.

Under besøket i Vår Sønn sin private heim var det vi som låste opp og igjen. Kommunen avdelingsleder deltok. På spørsmål fra fylkesmannens saksbehandlere om hvordan døra til kontoret sto om natta, kunne hun fortelle: «… døra står litt oppe […] nattevaktene har tillatelse til å se på fjernsynet inne på kontoret om natta […] Vår Sønn tåler det». Dette var nye opplysninger for oss.

Vi har stadig store diskusjoner mellom oss, kommunen og helseforetaket om vilkår for å sikre at Vår Sønn sover alle netter, og hva som kan være årsakene til natteuro og urenslighet om natta. Vi har fra før han kom til Molde forklart til minste detalj hva som er forutsetningene for at han skal ha nattero. Vi har også forklart og beskrevet hans ekstremt gode hørsel og øvrige sanseapparat – i likhet med andre mennesker med samme diagnoser som han. Hvorfor har bruk av TV om natta aldri blitt nevnt for oss, men dukker opp som ei opplysning ment for fylkesmannens saksbehandlere?

Lenger inn i huset kom vi til det lenge planlagte, kombinerte aktivitetsrommet og garderoberommet. Her har vi foreldrene sørga for å anskaffe og montere en større skyvedørsgarderobe, samt kostbare skap for oppbevaring av aktivitetsmateriell. Det er mulig at avdelingsleder er imponert over innredninga; - hun uttrykte i alle fall at hun ønska seg det samme. Det vi ble overraska over å høre henne si var dette: «Her har vi anskaffa …», før hun bet seg i leppa, og retta det til: «Her har Magnhild og Terje ordna med …».

Hvorfor skal vi henge oss opp i slikt? Jo, fordi det illustrere med to eksempler – TV og skap – hvordan en saksbehandler i kommunen kan framstille tingene feil overfor saksbehandlere fra fylkesmannen. Hun gjorde det garantert ikke av vond vilje eller med overlegg, men sikkert bare med en forsnakkelse. Selv om saka med TV er svært alvorlig, og saka med skap er ubetydelig, så bekrefter det at nærmeste pårørende med full rett og rettferdighet bør være til stede som tjenestemottakers lyttepost i møter mellom de offentlige instanser.

Fra journalistisk arbeid kjenner vi så alt for godt til utallige tilfeller hvor bevisst og ubevisst løgn og unøyaktighet har vært årsak til gale og skadelige beslutninger i forvaltning og politikk. Det vi var vitne til her er eksempler på at vårt aktive tilsyn med de offentlige instanser er både rett og rettferdig.

 

Hva er galt i helse- og sosialavdelingene?

Hvorfor har vi så dårlig erfaring med helse- og sosialavdelingene hos fylkesmannen i to forskjellige fylker? Den dårlige erfaringa er en parallell til dårlig erfaring med en annen statlig instans som man kan møte sammen med fylkesmannen – en instans som med stor sannsynlighet står for metodeoverføring og metodekopiering til fylkesmannskontorenes helse- og sosialavdelinger.

Vi sikter til det tvilsomme statlige fenomenet fylkesnemnda. I navnet skal det være ei nemnd, men organet opptrer uberettiga, og uten lovlig grunnlag, som om det skulle være en domstol. Innredning, innretning, opptreden, spillfekteri og framferd – til og med ganglaget – hos nemnd; saksbehandlere, nemndsmedlemmer og nemndformann, likner på en komisk måte det man kan oppleve å være vitne til i møte med selvhøytidelige advokatkontor og domstoler, og står i ett og alt i motsetning til det man opplever i møte med andre offentlige og faste nemnder. To ganger har vi møtt fylkesnemnda, begge gangene om kommunens bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenestelovens kap. 9.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker behandler tvangssaker etter barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og etter smittevernloven, men opptrer overfor såkalt privat part i sosialsaker som om det skulle dreie seg om barnevernssaker mot kriminelle foreldre. I sin egen presentasjon er alt fokus retta mot barnevernssaker, og sosiale saker er ofra noen bisetninger. På samme måten presenterer organet seg selv som «domstolsliknende og uavhengig statlig organ», uten at det finnes lovgrunnlag for å blande inn ordet domstol her.

Fylkesnemnda er ikke underlagt Justisdepartementet, men opplyser i sine publikasjoner at de er underlagt Barne- og likestillingsdepartementet. Urovekkende, fordi dette departementet jobber med barnevern, mens Helse- og omsorgsdepartementet jobber med kommunale helse- og omsorgstjenester.

Vi har en domstolsadministrasjon i Norge, hvor holdninga er den at dette organet, fylkesnemnda, det vil de aldri ta i – ikke en gang med ildtang. Vi skrev en gang til Domstolsadministrasjonen i Norge for å få vite hvilken status fylkesnemnda eventuelt har blant domstolene i Norge. Svaret var kort og greit, at fylkesnemnda ikke hører hjemme blant domstoler i Norge. Like fullt har vi ved to anledninger erfart at fylkesnemnda – i begge tilfellene i Trondheim – opptrer som om det skulle være en domstol. Og her har vi erfart at en kommune slipper unna med løgn under ed, og at fylkesnemndas vedtak blir ignorert av kommunen. Alt sammen uten konsekvens.

I dette malplasserte teateret figurerer fylkesmannens sakshandler som om vedkommende skulle være en kombinasjon av middelmådig skrankeadvokat og ufaglært aktor i straffesak, med den private part – gjerne foreldre og nærmeste pårørende i rollen som verge etter kap. 9 i helse- og omsorgstjenesteloven – på tiltalebenken. Både latterlig og teatralsk, men også veldig skremmende. Det er ei skam for rettsstaten at det samme organet som skal behandle barnevernssaker – i mange tilfeller saker med svært alvorlig innhold – også skal behandle sosiale saker overfor voksne mennesker etter samme mal, utelukkende begrunna med at vedkommende har utviklingshemming.

Her mener vi bestemt at fylkesmannens helse- og sosialavdelinger har sett ei uberettiga ledestjerne – ei villfarende og farlig ledestjerne. Det farlige her et at fylkesmannen har lært seg en framgangsmåte som gjør at helse- og sosialavdelingene holder avstand til både de menneskene som avdelingene tror at de ivaretar på denne måten, og de skyver fra seg de som i virkeligheten ivaretar interessene til disse menneskene. Dette ville saksbehandlere og ledere hos fylkesmannen bedre forstått om de hadde sittet i den svært krevende rollen som foreldre, nærmeste pårørende og verger til mennesker med både utviklingshemming og andre utfordrende, primære diagnoser. Men da hadde ingen av dem hatt kapasitet til også å skjøtte jobben hos fylkesmannen.

 

Konsekvens

Når vi nå så skuffende har opplevd det vi lenger opp i brevet har kalt for gammeldags institusjonstenking og gammeldags anstaltmakeri, iscenesatt av helse- og sosialavdelingene hos fylkesmannen i to forskjellige fylker, og når vi samtidig ser at oppførselen er som en kopi av den uverdige atferden vi har opplevd framført av ei fylkesnemnd, så er det med rette at vi spør om det ikke er på tide at noen tar tak i dette fenomenet og røsker opp i ukulturen. Vi kommer til å gjøre vårt beste for å få i gang en offentlig debatt om dette.

Fylkesnemnda har vi personlig gitt opp. Det er fullstendig fåfengt å gå i møte med usaklig behandling der. Vi har erfaring for at Vår Sønn ikke vil kunne regne med rettferdig behandling i fylkesnemnda. Vi vet også at det er ikke til å tenke på å skulle gå videre til domstolene etter et tap i fylkesnemnda. Det er for risikabelt med det uforutsigbare rettsvesenet vi har i Norge. I sum går dette ut over menneskers rettssikkerhet i det som burde fått den ironiske betegnelsen «urettsstaten» Norge.

Av samme grunn, og på grunn av dårlig erfaring med saksbehandlere hos fylkesmannen, kan vi en gang komme til å vurdere det slik at det også er fåfengt å reagere overfor fylkesmannen i saker om tvang og makt etter helse- og omsorgstjenestelovens kap. 9, saker som skal behandles hos fylkesmannens helse- og sosialavdeling. Det går også ut over rettsikkerheten.

Da har vi i så fall kommet til et stadium av den samme resignasjonen som vi kjenner til, og som vi har hørt om av andre foreldre og nærmeste pårørende til voksne mennesker med utviklingshemming. Det er snakk om folk som har gitt opp kontakten med et ufornuftig og helseskadelig offentlig system. Disse menneskene har gitt opp, og de lar være å engasjere seg i saker for sine avkom, hvor sakene er av en slik karakter at kommunens innretninger berettiger prøving hos fylkesmannen. Disse menneskene lar det skure, fordi de vet av bitter erfaring at de ikke har noe å stille opp med likevel. Resultatet blir at kommunen får gjøre som den vil.

Dette er vår erfaring fra Trondheim og Sør-Trøndelag. Voksne mennesker med utviklingshemming ble rettsløse og vergeløse. Tilårskomne foreldre orket ikke lenger å være nærmeste pårørende, og de flytta heller fra kommunen. I Trondheim sitter det mange voksne mennesker med utviklingshemming, som ikke har noen pårørende rundt seg eller i kommunen. De er overlatt til en «vergeindustri»; en gruppe advokater som livnærer seg av disse menneskenes midler, som sanksjonerer kommunens påfunn og vilje, med stilltiende samtykke fra en fylkesmann og en habiliteringstjeneste som adlyder kommunen.

Vi må på det sterkeste advare Fylkesmannen i Møre og Romsdal mot å holde fram på den samme måten, på grunn av de konsekvensene det kan få for enkeltmennesker. Det krever at man internt røsker opp i systemet – og det straks. Svar oss på om det finnes vilje til slik revisjon. Vi ønsker bare et positivt svar, og ikke svar som støtter opp om og bekrefter den framferden og de metodene vi har beskrevet her. Slikt svar vil bare forsterke traumene. Slikt svar trenger vi ikke.

Med hilsen

Magnhild Bergheim og Terje Albregtsen

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler