24.01.2020, 22:39
Min barndoms historie!
Jeg har valgt nå å skrive litt om min barndom å hvordan jeg vokste opp. Dette er ikke noe som er enkelt å skrive om eller snakke om.
Jeg har siden 2016 så har jeg kutta kontakt med mine foreldre grunnet alt jeg har opplevd. Så det vil si at jeg IKKE kaller de mine foreldre lengere, jeg bruker navnene deres.
Jeg kommer ikke til å bruke noe navn av mine venner her. Så kan vel kanskje bli litt forvirrende, men viktigste er handlinga.
Først kan jeg starte med at jeg ikke altid har hatt så veldig mange venner rundt meg. Jeg har aldrig gått i barnehagen, så de nærmeste som jeg kan huske jeg hadde var min ene barndomsvennine, pluss noen som foreldrene eller min mor passet på. Det var vell de jeg hadde den tida. På barneskolen så kjente jeg jo absolutt ingen, eneste var min ene søster som var 1 år eldre en meg, som gikk på den samme skolen. Så slik jeg kan huske har jeg ikke hatt mange venner, jeg brukte jo selvfølgelig å være med noen nye venner hjem, spessielt ei. Jeg brukte åfte å dra til barnehagen etterskolen for å møte barndomsvennina mi når hun var færdi der, åsså var jeg mye med ei anna vennine hjem fra skolen om hun ikke var med meg, eller så var jeg masse sammen med nabogutten å lekte med han å søstrene. Husker jeg var veldig populær blandt ene søstra hans, fordi jeg hadde så langt hår, så hun å ei til ville altid flette håre mitt.
Men nåkk om det. Jeg ble eldre å fikk ikke akuratt så veldig mange venner, så enten satt jeg veldig mye alene ute på benken, håppa paradis alene eller spilte fotball med gutta i klassa, som endte med at jeg altid måtte starte i mål, men det gjore ingenting for min del, for jeg fikk jo være med. I ungdomskolen kom det nye folk fra 2 andre bygder i rauma, å der ble jeg kjent med ei fra Innfjorden, hun var min livreddende engel den tid, følte jeg, å etterhvert så ble jeg å hun pluss 3 andre jenter bedre venner å ble kalt for The Tokio gang. Men slik jeg følte det, så måtte jeg skulke noen par timer fra gymmen for å bli mere likt. Det kan hende jeg ikke trengte det, men det var slik jeg følte det. Så nå er jeg fortsatt god venn av 2 av de, å de andre har jeg mista kontakt med så er mere bekjent.
Nå tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor ingen ville være så mye sammen med meg, å grunnen er vell mer eller minder fordi jeg sjelden dursja og pusset tennene mine. Dette innsåg jeg mere etter at ene vennina mi var med å snakka med advokaten min og SMISO. Jeg følte meg så ekkel å grusom når vi prata om det. Ikke nåkk med det, men jeg våkna ofte av at jeg tissa meg ut, å dette varte helt fremm til 9 klasse. Noe jeg føler noe skamm av å veldig flau over.
Men etter å snakka med advokat, smiso, venner, sykolog og lege, så sjønner jeg at det har mye med sammenhengende i hva jeg har opplevd.
Redd min far:
Jeg har altid vært redd min far, han klikka av ingenting, bare jeg skulle spille på datan å den hang seg opp eller når jeg tok et dumt valg å satte godteskåla på gelendere å kom borti den så den datt ned trappa å knustes, slike små ting kunne han bli kjempe sur for. Jeg ble virkelig så redd at jeg sprang altid på romme og gjemte meg, å kunne ende opp med å spy av reddsel. det er flere ting å men dette var noen eksempler.
Han skal altid ha rett, å selv om han ikke hadde rett, så var det ikke vits å diskutere med han, noe jeg selvfølgelig aldrig gjore.
Snakking om sex, dursjing, sove: her går jeg ikke alt for jupt inn i, pga vanskelig å snakke om, så det blir ikke en hel fortelling slik jeg opplvede det å hadde det.
Jeg har opplevd flere ganger at jeg har våkna på natta av at min far kom inn på rommet å sto der splitter naken å stirra på meg, endte også med å løfte på dyna med føttene mine for å se om jeg hadde på meg klær. Hvordan viste jeg det?
Jo det er fordi jeg ble livredd, slang dyna over hode å hadde ett kikke hull for å se hvem det faktisk var, men var veldig forsiktig med å prøve å ikke å bevege meg, å få han til å sjønne at jeg var våken. LIVREDD. Dette hold på helt fremm til jeg flytta helt ut som var rundt 2015.
Han skulle også prate om sex på kvelden, menst han såg porno og satt splitter naken å ville jeg skulle se på han. Han hadde et overtak på meg, kunne komme å sette seg ned på huk å skræve med føttene å lene seg til stolen. Å da gikk min mor forbi med min ene tanteonge som var rundt 2-3 år, husker ikke helt, men hun såg jo alt.
Jeg har vært uheldig å greie å glemme å låse døra menst jeg har dursjet, han har kommet inn å stirra med et kvalmt smil rundt kjeften. Jeg ble redd å skvatt til så jeg sto med hendene mine fremmfor brysta å neden til, livredd, ble helt stiv, fikk ikke til å gjøre noe, var en skikkelig frykt i meg. Normalt går folk ut, men han skulle aldri snu. Etter det dobbelsjekka jeg hver gang. Har opplved å opne dører til mor å far, menst de sto selv splitter naken. Da var de så stille at jeg ikke hørte de. Jeg snudde brått å gikk å prøvde å late som ingenting hver gang. Helt grusomt.
Han har også et kvalmende pedo blikk, prøver å ta mine venner på pupper eller romper, eller selv meg.
Han har også sakt at han ville at jeg skulle dursje sammen med han og mor for at jeg skulle bli bedre kjent med voksen kroppen.
Det værste som har skjedd:
Det er en tid som sitter langt inne.
Jeg gikk i 5 eller 6 klasse da denne episoden her skjedde. Min søster, mor og far satt i en hjørnesoffa.
Mor, jeg, far og søster, vi satt tette, så alle såg hva som skjedde. Husker vi satt å såg på Scream på tv-en. Far la føttene mine på fange å begynte å stryke opp og ned på låre mitt, til slutt gikk han ned i trusa å støyk på meg å tok på meg. Jeg stivna, torte ikke gjøre noe, livredd som et lite barn. Det som redda meg var katten ville inn, der løsna jeg fort å gikk å opna opp, så gikk jeg direkte opp å la meg.
Jeg har opplevd mye i live mitt å det er mere i fortelling, men dette er det mest groteske.
november 2015 fikk vennina mi til å begynne å prate om tingene, å da fikk jeg den støtten fra hun og mange venner av meg, til å ta i taket. Jeg tror jeg starta med å fortelle enda mere til flere venner, det var venner som allerede viste noe men ikke alt, det var ei vennine som ikke viste noe, som fann ut av det helt av seg selv, bare ett blikk jeg fikk en gang når hun var med meg ut å skulle ri, å han gidde meg et pedo blikk. Hun fann det ut, så hun har også vært min beste støtte. Bestilte meg time ho fastlegen og forklarte det til henne, fikk tilbund om sykolog å i tillegg tips om å dra til SMISO, noe som hjelpte meg vidre, å jeg fikk meg advokat. å 2016, passa jeg på at jeg flytta til Sunnmøre og fikk flytta hesten min dit, advokaten var veldig forstålsesfull og vi tok anmeldelsen i mitt tempo så jeg fikk vekk meg selv og dyra mine unna, der i fra så gikk jeg og ei som ville være med meg til politet. Siden den dagen har det redda livet, og alt er takket være min gamle bestevennine som fikk meg til å gjøre det. Vi er ikke venner en dag i dag, men jeg har sakt til henne at hun har vært den som fikk meg til å ta tak. Så fortsatt TUSEN TAKK til henne. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Men siste åra, spessielt 2016 åre har vært ekstremt mye nedtur og vanskelig for meg. Jeg fortalte jo alle søstrene mine det også.
Nå idag, så har jeg det mye bedre med meg selv, men jeg sliter ekstremt mye med deprisjon, angst, sovnproblemer og problemer i nå tid pga alle traumene som jeg gikk i gjennom.Har også mange drømmer som jeg ikke er inntrisert i å ha, å det har før til at jeg har slått i søvne og faktisk fått til å skriket skikkelig i søvne. Noe jeg er reddfor enda. Har allerede slått albuen i ryggen på kjæresten min, stakkars. Heldigvis så fikk han vite om live mitt veldig tidlig, så han ble ikke sint for det. Heldigvis.
Om noen prater kvast til meg, som er normalt for de, så kan jeg ta det lett til meg å nesten begynne å grine, eller faktisk begynne å grine. Å jeg er redd for å si ifra om ting ( blitt mye bedre, men lang veg å gå enda), jeg har veldig dårlig selvtilitt, ikke fornøyd meg kroppen min. Sliter litt med at min egen kjæreste ser på meg i bikini eventuelt utenom, å bare å gå i bikini på stranda er vanskelig, men prøver ikke å vise det. Sliter også med humørsvigninger, vet ikke altid hvorfor jeg er langt nede om jeg er det.
Ser for meg at ting kan skje, som f.eks om jeg skal kjøre nedover til vestlande eller bare til sunnmøre, så ser jeg for meg at ulykke kan skje, eller om noe anna skulle skje. Men når jeg kommer til den dagen, så går det greit.
Går jeg fortsatt til sykolog ? ja, jeg går fortsatt med sykolog, å kommer til å fortsette med det, så lenge det trengs. Håper jeg bare kommer meg gjennom det, for det er ekstremt mye som må til. Kanskje jeg en dag legger meg selv inn for å teste ut det å, noe jeg har vurdert flere ganger, men grunnet hund og katt så er det ikke bare å dra.
Jeg mista også min bror i 2006, han var bre 18 år. Å det sliter jeg også med en dag idag.
Bytte også etternavne mitt i 2018.
Så dette er noe av min barndom. Tøff historie, å vanskelig.
Grunnen for at jeg skriver det, er for at jeg trenger å få det litt ut, å det er også dette som er grunnen for at jeg starta å skrive, som en dagbok.
Å til dere som kanskje sitter inne med noe som helst sånn, uansett hva det er, som burde politianmeldes, vær så snill å ikke sitt inne med det, prat om det til en venn som du stoler på, å som du får støtte ifra eller, lege eller hvem det måtte være. Det kommer til å bli tøft, men jeg låver, det er så verdt det, å du kommer til å føle deg mere fri, selvfølgelig ikke helt, men da har du værtfall kommet deg unna og du kan få hjelp.
Jeg selv angrer på at jeg ikke gjorde d daa jeg burde. Så få det ut, der er uansett folk der ute som mest sannsynlig vet ting, bare ikke alt, fordi de ser hvordan væremåten din er. Jeg opplvede det at det var våksne som hadde misstanke om det, som jeg ikke hadde noen anelse om såg det. Så søk hjelp, ikke vent med det<3
