Killing Fields, Joakim Spesial. 14.innlegg (22.7.)

22.07.2022, 14:20

4 kommentarer

Vi prøver jo å skrive litt sprudlende og morsomt i denne bloggen, men når vi har sett de tingene vi så idag så må vi roe ned litt og faktisk prøve å være litt seriøse.

Idag har vi vært på killing Fields, også kalt Choeung Ek. Vi kan starte med at dette er noe vi hadde hørt om og sett fram til å se. Jeg har hørt om dette siden Monique var her for mange år siden og hatt et ønske om å reise hit siden. Kan starte med to ting Maria og jeg tok feil av. Det ene var at vi trodde at alle som døde under folkemordet i Kambodsja ble drept her. Det ble de ikke. Choeung Ek var et av over 300 steder hvor folk ble drept og torturert. Der hvor vi var døde ca. 20 000.
Vi trodde også at menneskene her ble skutt og ting var gjort kjapt. Litt som i gasskammerene til Hitler. Dette var veldig feil. Menneskene som ble drept her ble drept på barbariske måter, med bambusstaver, spader, hakker og annet utstyr for å spare ammunisjon.

Det er veldig spesielt å gå fra vårt fine hotell etter å ha tatt et morgenbad til å stå på et lite område med fin vegetasjon i det fine været og vite hva som skjedde her. Det er veldig spesielt å gå rundt på en grusvei mens vi ser klær og knokler stikke opp fra bakken. Man klarer ikke helt å vende seg til at det ligger tenner overalt. Og skilt som sier vennligst ikke tråkk på massegravene.

Det som er utrolig for oss er størrelsen på dette. De vet ikke hvor mange som ble drept under Khemer Rouge sitt styre. De fleste sier 2 millioner, men mange mener at det er godt over 3. De vet heller ikke hvor mange som har blitt drept hvor vi stod. De finner nye knokler og klær etter regntiden vært år. Det viser mye om hvor lite strukturert dette ble gjort da det er få som er identifiserte og nesten ingen papirer fra militæret eller styret som ga ordrene om dette.

Maria og jeg har vært mange steder hvor mye fælt har skjedd. Både sammen og før vi møttes. Men å bli forklart hvor fælt det må ha vært for gladiatorer i Colosseum eller menneskene som bodde i Anavatos virker så fjernt og så langt unna at man ikke klarer å ta det helt innover seg. Derfor blir det røft når guiden vår forteller at hans foreldre og onkel ble drept hvor vi stod da. Og når vi skal dra forteller tuktuk-sjåføren vår at hans foreldre ikke ble drept her, men i en annen leir i 1976. Ved museumet i byen møtte vi også en av de overlevende. Han var en av de 4 som vitnet i menneskerettsdomstolen. Han var en gammel mann og hjernen min lurte meg litt og fikk meg til å tenke at han var et barn da dette skjedde, men det var han selvfølgelig ikke. Han var 48 da han satt i fangeleiren og ble torturert og avhørt.

I sentrum av Killing Fields står det et tempel. Dette tempelet er ikke stort og rommer bare bein og hodeskaller. Dette tårnet var ca. 30 meter høyt etter vår kalkuleringen og guiden fortalte oss at det var 9000 hodeskaller der inne. Et vilt antall, men ikke halvparten engang av hvor mange som ble drept der. Maria er glad i fargekoder, men fargekoder etter kjønn, alder og hvordan de drept på hodeskaller ble hakket for makabert til at hun ville nevne systemet mens vi stod der.

Pol Pot drev Kambodsja mot avgrunnen. Hans ønske var at Kambodsja skulle tilbake i tid og ikke være avhengige av moderne ting. Jordbruk var fremtiden så det trengtes ingen som var utdannet. Han ville at alt skulle være et samarbeid og et fellesskap rundt nasjonen. Derfor var religion ulovlig og familier var en distraksjon. 2 millioner mennesker ble beordret ut av Phnom Penh og ut på landet der de ble satt til tvangsarbeid på statseide åkere. Det var ikke sikkert at du havnet med egen familie og hadde du barn ble de tatt fra deg når de ble 8 for å bli passet på av offiserene til Khemer Rouge. Barna var derimot et problem om foreldrene ble drept. Da ble som regel også barna drept for å hindre at de skulle vokse opp og ta hevn.

Mange av samtalene våre etter museumet og Choeung Ek har gått rundt hvordan dette kan ha vært mulig. Her snakker vi ikke bare om en maktsyk person, en psykopat eller en som er gal, men om ren ondskap. I en massegrav var alle begravet uten hoder. I en annen var det funnet over 100 kvinner. De fleste var nakne og de har antageligvis blitt voldtatt før de ble drept på brutalt vis. Det som gjorde denne ene graven enda verre var at mange av disse kvinnene ble begravet med hodet til barn i armene sine. På museumet fikk vi se flere av torturapparatene som ble brukt og de var som dratt ut av middelalderen. Khemer Rouge så ikke på ofrene sine som mennesker. En mann som ikke hadde gjort noe annet galt enn å studere i Japan kom tilbake og ble fengslet for dette. Etter mange måneder med tortur klarte han ikke lenger å spise og offiserene skrev i helserapporten hans: It didn't eat rice because it wanted to die.

Det har gjort inntrykk på oss å få se hva virkelig onde mennesker er kapable til å gjøre, men vi skjønner ikke hatet han må ha hatt mot menneskene han så brutalt straffet for den minste ting. Det er synd at Pol Pot aldri ble straffet for sine gjerninger og at han fikk en naturlig død i sitt eget hjem. At han døde samme året som Maria og jeg begynte på skolen gjør at det føles ekstra nærme i tid, og jeg skjønner nå hvorfor Monique var så sur over å ikke ha lært dette på skolen etter at hun var her og så dette.


Del artikkel:

Relaterte artikler