Dette blir nok det siste innlegget på denne bloggen. Dette blir skrevet fra flyplassen i Polen, og det er fortsatt 1,5 time til flyet vårt går.
Gårsdagen ga oss et noe bedre inntrykk av Mumbai, men det krevde forhåndsregler. Vi tok av oss alt av smykker, gifteringene også, og puttet alt i safen på rommet. Pengene gikk i en passveske som gikk under t-skjorta til Joakim, noe i sportstoppen til Maria, og en avledningslommebok med litt penger i som ville blitt gitt til en raner om vi havnet i en slik situasjon. Hotellet skaffet oss en bil med henting og Marias fulle navn på en plakat i frontruta. Henting betydde i teorien at sjåføren ville vente på oss til vi var ferdige på senteret vi skulle til. Vi fikk endelig sett mer av Mumbai enn gaten vi bodde i, og det var mer av det samme overalt. Mye fattigdom, mange mennesker, og en trafikk som vi fikk hakeslepp av. Måtte også drøye avreisa litt, pga. en svær ulykke på veien, såklart.. Til og med Maria sier at hun helst ikke ville kjørt i slik trafikk! Da er det ille! Senteret var fint, rent, overbefolket og alt for dyrt! Gucci er ikke det vi hadde tenkt til å kjøpe. Vi stusset på at Mumbai virker så fattig, og at det umulig kan være mer enn 1% av befolkningen som har råd til å handle her. Vi regnet på det. Om 1% har råd, er det fortsatt over 250 000 mennesker, og det føltes som om alle var der igår. Fullt kjør her også! Sjåføren vår var bare søt, snill, og skjønte at vi tittet mye ut og prøvde så godt han kunne å fortelle om de forskjellige tingene vi ville ta bilde av. Han og restauranten ved siden av hotellet, er de store høydepunktene på denne turen. Da vi kom hjem, var hotellet plutselig i service-modus. Vi ville få niste til å ta med oss til flyplassen og nattvakten ville få i oppgave å finne en taxi som kunne ta med oss, og alle bagasjen til flyplassen, og sørge for at vi skulle få en rettferdig pris. Etter pakking og enkel middag på hotellet ble det 4 timers søvn.
Så kom avreisedagen! Da var service-modusen over. Niste? Nope... Den hadde de glemt. Fikk en taxi. Var den stor nok? Nei. De to store koffertene våre måtte på taket. Maria så skrekkslagen ut, mens Joakim tenkte at om de blir bundet fast går det nok bra. Skrekken kom derimot i hans øyne da taxisjåføren prøvde å dra en Maria, og si fliff-flaff til at de bare kunne LIGGE på taket! Etter høylytte protester fra oss, tok han motvillig frem en strikk og dro den over. På vei inn på flyplassen sa vi ha det til den siste svindleren på turen. Han prøvde å påstå at boardingen vår var ferdig. 3 timer før avreise.... Han kunne nok hjelpe oss med dette enorme problemet, men vi trasket fint videre. Makan! Check-in gikk greit, helt til de prøvde å plassere oss fra hverandre på flyet. Vanligvis gidder ikke vi å reservere plasser, men vi gjorde dette spesifikt for de to lengste flyturene våre. Dette var en av dem, og nå var vi (spesielt Maria) lei av alt som hadde med India å gjøre, så hun kranglet så busta føyk! Hjelper ikke at disse menneskene ikke hadde noe serviceinnstilling i det hele tatt. Først løy vi, screen shot av bestillingen kunne manipuleres, osv. Da vi logget på nettverket og viste bestillingen, ville de fortsatt ikke hjelpe. Løsningen deres: bytt med noen så dere havner sammen. Grei idé det, men det kan vel de fikse. Til slutt gikk de med på å spørre noen ved gaten og til slutt fikk plassert oss sammen. Tok bare 2,5 time. Resten av flyet gikk greit, og nå sitter vi her i Warsawa og dingler i 4 timer, mens det nærmer seg tid for å komme hjem.
Takk til alle som har lest! Morsomt å skrive denne bloggen, og gøy at det er folk som setter pris på den. Må nesten dra på en sånn reise årlig, bare for å skrive videre! Ses i Norge!
