De prøvde å kvele klagen min – nå har vi vunnet frem

Da  jeg satte meg ned for å skrive mitt forrige innlegg, var jeg preget av frustrasjon. Jeg sto midt i en kamp mot et system som virket mer opptatt av å spare penger og følge paragraf-rytteri enn å se barnet mitt. Bergen kommune ga avslag på BPA-søknaden min før jul, og da jeg klaget, prøvde de å avvise hele klagen ved å påstå at den var sendt for sent.Men sannheten er at de tok feil.Statsforvalterens vedtak, som kom som en knyttneve i ansiktet på kommunens forvaltningspraksis, er nå klart: Kommunens avvisning var ugyldig. Statsforvalteren slår fast at min digitale signatur var gyldig dokumentasjon, og de har tvunget kommunen til å behandle saken.Mer enn bare timer – et hjem for livet 

Nå som BPA endelig er innvilget, kjenner jeg på en enorm lettelse.
Dette er ikke bare en administrativ seier; det er en trygghet for Felix sin fremtid. Jeg har investert store summer i å oppgradere boligen vår, nettopp for at Felix skal få bo hjemme i trygge rammer så lenge han lever, og så lenge jeg er oppegående.

 Vi har sett hva alternativene fører til. Tidligere erfaringer med institusjon påførte Felix dype traumer som krevde årevis med bearbeiding.

 Han sier «ikke Svartediket» den dag i dag. 

Å tilby institusjon når man vet hva det gjør med et sårbart barn, er ikke omsorg – det er maktmisbruk.

 BPA er det eneste som sikrer at Felix får den roen, forutsigbarheten og verdigheten han trenger for å unngå nye traumer.

En seier med bismak

Selv  om vi har vunnet retten til å organisere hjelpen som BPA, ser jeg at kommunen fortsatt kjemper for å kontrollere hvordan vi lever livene våre.

De bruker «forsvarlighetskravet» som et verktøy for å begrense antall timer og legge rigide føringer på hvordan assistansen skal brukes. 

De innvilger oss BPA med den ene hånden, mens de prøver å styre rammene våre med den andre

.For meg er BPA frihet – friheten til at Felix skal kunne leve det livet han har krav på, uten at vi skal være låst til kommunens snevre timeberegninger.

Hva har vi lært?

1. Dokumentasjon er alt: Uten min insistering på at retten er på vår side, ville kommunen sluppet unna.

2. Systemet er ikke ufeilbarlig: Når en etat prøver å bruke paragrafer for å hindre deg i å bli hørt, må du utfordre dem. De er ikke hevet over loven.

3. Kampen fortsetter: Vi har vunnet denne runden og fått BPA på plass, men jeg aksepterer ikke at kommunen skal sitte med fasiten for hvilke rammer som er «nok» for min sønn.

Jeg deler dette i dag for å vise andre foreldre at systemet kan virke overveldende, men at man kan vinne frem. Vi har sikret BPA-ordningen, men jeg vil fortsette å holde øye med hvordan kommunen forvalter dette ansvaret. Felix sin fremtid er for viktig til at vi kan la systemet diktere rammene alene.