August 2016. Ny jobb?

Etter en stund i denne zombie tilstanden, bestemte jeg meg for ett siste forsøk. 

Jeg ringte til legekontoret og ba om en time med en annen lege. 

Det er ei av de andre legene på legekontoret som er lett å prate med- som kanskje kunne se ting på en annen måte. 

Det var ingen problem, å jeg fikk time et par dager etterpå. 

På dette tidspunktet var jeg istand til å gå og å komme meg litt ut av huset. Men det måtte store doser med smertestillende til, for å dempe symptomene nok til at jeg var i en viss funksjon. Det gikk en pakke ibux og en pakke paracet annenhver dag. 

Jeg prøvde å være litt i stallen. Sitte ved vannet og tenke positive tanker. Slappe av. Ikke stresse. Være i ett med naturen. Å det hadde faktisk en viss effekt. Jeg ble ikke så enormt sliten, som den gangen jeg for eksempel prøvde å handle. 

Da måtte jeg bare sette igjen handlekurven i butikken- halvfull av matvarer- å bare få satt meg i bilen. Nok en gang måtte jeg sitte der, å samle sammen nok krefter til å kunne klare å kjøre hjem. 

Det tar ca fem minutter å kjøre fra sentrum og hjem, så det er ikke lange biten. Men det var mer enn langt nok. 

Dagen for legetimen kom. 

Jeg satt i en krok på legekontoret. Prøvde å late som jeg var svært opptatt med å stirre i et ukeblad, slik at andre mennesker ikke skulle se på meg eller snakke med meg. 

Når man jobber i butikk og servicebransjen i en mindre by, er det mange som kjenner deg. Særlig når du alltid er så smilende og positiv og utadvendt. Nå var det vondt å smile. Å fryktelig tappende å se at andre smilte! 

Tilslutt ble navnet mitt ropt opp. Jeg kikket i gulvet, for å skåne meg selv fra de andre menneskene på venterommet. Orket ikke å bruke energi på å møte blikket deres. Orket ikke å nikke gjennkjennende. Orket ikke å komme med et lite smil. Orket rett og slett ikke tilstedeværelsen deres. 

Da jeg endelig tittet opp, ble jeg helt kald i kroppen. Det var Vikaren igjen. Den legen jeg hadde bedt om, hadde ringt inn syk i dag. 

Jeg var veldig fortvilet og vurderte om jeg skulle snu og dra, der og da. Men det var som om kroppen ikke lystret. Jeg diltet etter han, som en sliten, gammel hund. 

Nok en gang satt vi på kontoret. Nytt kontor, men samme opplegg. 

Alle prøver ble tatt. Alle like negative. Vikaren dro opp journalen min på PC skjermen. «Du har vært innom her en del ganger.» 

Jeg kunne bare nikke bekreftende. Hjernen var tåkelagt. Alt var blitt til grøt. Jeg fant ikke lenger de riktige ordene i setninger. Jeg byttet ut bokstavene i ord. 

Jeg klarte ikke å fungere på en normal måte. Hjernetåke, som bare ble verre og verre.

Legen spurte om jeg fortsatt var sengeliggende hele dagen. Jeg forsøkte å forklare at jeg prøvde å komme meg ut, og å slappe av. Ikke bruke krefter. Ikke oppsøke situasjoner som gjorde meg dårlig. 

Da fortalte han meg at det kanskje var snakk om en bitte-liten knekk. At jeg kanskje hadde jobbet for mye og at kroppen trengte hvile. 

Jeg burde kanskje se meg om etter en annen jobb, som ikke krevde så mye av meg. 

Det var helt absurd. Jeg elsket jo jobben min! Elsket kundene mine og kollegaene. De var som familie!

Jeg fikk tips om å slappe av, men om å holde meg i aktivitet og være utendørs. «Ikke gjør deg selv verre!»

«Tenk positivt!» og sist men ikke minst; «Det feiler deg ingenting»