Juni 2011. Suldal.

Bilen stod klar. Ryggsekken var pakket. Turskoene stod på gulvet på passasjer siden. Jeg vinket farvel til Bestemor og satt meg inn i bilen. 

Det var en deilig dag. Kanskje 17-18grader og vindstille. 

Jeg koblet AUXkabelen til mobilen, å det trillet ut musikk ifra høytalerene. 

Jeg knotet litt med å finne veien. Det var lenge siden jeg hadde kjørt den veien sist. Prøvde å se etter gamle kjennemerker. 

Den fine gården. 

Slakteriet som luktet så fælt. 

Det gamle stein gjerdet, midt på jordet. Det som liksom ikke helt passet inn der det stod...

Jeg kunne ikke kjenne igjen så mye. Alt var endret seg. 

Nye hus. 

Nye veier. 

Men samme destinasjon. 

Jeg hadde hørt fjellene rope på meg. Helt siden jeg flyttet hjem igjen til Norge. Jeg hadde gledet meg til dette. Bare meg og naturen. 

Luften. 

Lydene. 

Luktene.... 

Livet!

Rett før jeg begynte å kikke etter en plass å stanse, for å sjekke at jeg ikke hadde kjørt for langt, så jeg skiltet til Ropeid. Ferjekaien var straks foran meg. 

Det var ikke helt den samme, gamle kaien som før. Det hadde skjedd ting. Men fjorden var den samme. Å fjellene på andre siden! 

Det var herlig å stå på ferja. Kjenne små dråper av saltvann, legge seg på ansiktet. Vinden som klemte meg. Pust inn- pust ut. 

Veien buktet seg så vakkert i landskapet. Langs elvas ville stryk. Kloss inntil bratte fjell. Hjertet begynte å slå litt hardere i brystet. Jeg hadde skrudd av musikken på ferja. Nå skulle alle inntrykk brukes nettopp her, nettopp nå. Jeg ville ikke miste et sekund av opplevelsen. 

Jeg svingte av mot Gullingen. Fulgte den kronglete veien oppover og oppover. Sving for sving. Mer og mer sommerfugler i magen, jo høyere jeg kom. Tilslutt var jeg oppe. 

Veien brettet seg ut. 

Gikk i en rett linje fremover i dalen. Gjennom myra, hvor vi hadde lekt med bomull-plantene når vi var små. Forbi leirskolen, skitrekket og parkeringsplassen. 

SÅ! 

Så var jeg der. På toppen av den lille bakketoppen. Der hvor jeg ser dalen fremfor meg. Uberørt. 

Men langt ifra uberørt alikevel. 

Det ser bare sånn ut. 

Om vinteren er det her langrennsløypene begynner. Den første lille bakken, som forsiktig fører deg glidende inn i landskapet. 

Det er så uendelig vakkert. 

Jeg hadde lengtet så enormt etter dette. Denne plassen. Helt alene. 

Jeg rullet ned vinduene. Fant frem spillelista på mobilen. Koblet til AUXen. Å lot hele meg bli fylt av tonene til Enya, mens jeg sakte sakte, trillet videre innover i landskapet. Innover i naturen. 

Jeg hadde fortalt familien hvor jeg skulle, dersom noe skulle skje. Det var ikke en plass hvor det var mye dekning. 

Planen var å gå fra Blåfjell og inn til Storsteinhytta. Det var en fin tur, som jeg husket godt fra barndommen. 

Når jeg var kommet et godt stykke innover fjellene, traff jeg en svær snøhaug midt i veien. Den var så voldsom, at jeg våget ikke å prøve å kjøre verken over eller rundt. Bilen min var en liten Toyota Corolla. Langt ifra noe fjellgeit! 

Det endte med at jeg måtte snu. Skuffelsen var stor. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var to hytter til som kunne være aktuelle, men det var ikke helt den type tur jeg hadde sett for meg. Den ene går til Strandalen- den andre er Sandsa. Jeg hadde besøkt begge tidligere, så det var ikke noe ukjent ved det. Men planen min hadde jo vært å gå aleine. Jeg hadde ikke møtt noen andre biler, eller sett antydning til andre mennesker- men jeg visste at disse to hyttene ble hyppigere besøkt. 

Jeg slo fra meg tanken om Strandalen. Det var nok større sannsynlighet for at det var andre turgåere der oppe, enn på Sandsa.

Man kan nå Sandsahytten fra flere hold. Jeg hadde gått den ene ruten før, å valgte dermed en annen retning denne gang. 

Jeg parkerte nede ved vannet. Gitt ut av bilen. Nøt utsikten. Fornøyd med plassen, selv om det ikke var den planlagte turen. Jeg byttet til turskoene som stod tålmodig å ventet på passasjersiden. Fant frem vindjakken. Tok ut sekken fra bagasjerommet. Sjekket at alle vinduer var lukket og at det ikke stod lys på. Kledde på meg jakken og slengte på meg sekken. Den var litt tung, så jeg måtte «hoppe» den litt opp på skuldrene. Måtte stramme inn hoftebeltet litt, så det ble lettere for ryggen å bære. Så snudde jeg meg bort fra vannet, å fulgte stien oppover skråningen. 

Smågreiner knakk under vekten min etterhvert som jeg trødde på dem. Fuglene kvitrer, og en og annen sau brekte i det fjerne. Sola skinte, å det var helt fantastisk å endelig være tilbake!