Utmattet

Utmattelse

Hva er det egentlig? 

Hvordan skal man forklare det?

Hva er forskjellen på skikkelig sliten og utmattet? 

Hvor utmattet må du være, å hvor lenge, før det kan kalles kronisk utmattelse?

Har du tenkt på dette noen gang? 

Dette er vanskelige spørsmål.

Jeg er så sliten. Alltid. Men det er i større og mindre grader nå.

Jeg har lært meg tegnene. 

Jeg vet hvor mine grenser går. 

Hva som gjør meg sliten. 

Det er veldig individuelt. 

Noen blir slitne av en dag på jobb. Noen blir slitne av å måke oppkjørselen fri for snø. 

De fleste blir slitne etter et barneselskap! 

Noen blir slitne av å gå Besseggen. 

Mens andre blir sliten av å henge opp klær.

Noen blir sliten av å reie opp senga.

Noen blir sliten av å pusse tennene.

Noen blir sliten av å smile.

Noen blir sliten når de prøver å stå opp av senga, etter 18 timers søvn. 

Noen blir utslitt av å være i livet.

Jeg var sliten lenge før jeg ble akutt syk. Men jeg led av en mentalitet som gjorde meg sykere. Mye sykere enn jeg behøvde å bli- hvis jeg hadde lyttet. Kroppen min sa ifra. Men jeg lyttet ikke. 

Jeg har vokst opp med en vilje. En vilje og stahet, til å gjøre alt jeg syns jeg burde gjøre.  

Når kroppen sa ifra, kjeftet jeg på den.

«Skjerp deg!» 

«Du er snart på toppen av fjellet- du kan ikke snu nå! Det er bare en km igjen!» 

Litt vondt en plass? Litt verk i kroppen? Jaja- jeg går det av!

Noen vil bytte vakt på jobb? 

Jeg tar den! Selv om jeg da må jobbe dobbelt. Jeg trives jo på jobb! Null stress. Jeg fikser alt.

Noen som trenger hjelp med flytting?

Jeg kommer!

Noen som lurer på om jeg kan komme på et møte i kveld?

Klart det! Jeg stiller opp!

Noen trenger barnevakt en natt?

Ingen problem!

Problemet var bare at det var et problem. 

Kroppen ble sliten.

Jeg hørte bare ikke etter. 

Alt jeg gjorde for alle andre, gikk på stor bekostning av meg selv og min familie. Hver gang jeg brukte tid på å hjelpe andre, betydde at jeg IKKE brukte tid på min helse og min familie. Jeg prioriterte det bort- overraskende lett. 

Det som burde være det viktigste i verden, tok jeg for gitt. 

Alle andre og alt annet, var viktigere. 

Hvordan i allverden kunne jeg tro at det var logisk? 

Higet jeg så mye etter å være likt av alle? 

Var det «flink-pike» moralen som drev meg?

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg angrer.

Jeg burde ha prioritert det viktige...

Nå er jeg utmattet. 

Jeg har vært det lenge.

Jeg håper jeg skal finne tilbake til megselv en dag. Sånn at jeg kan få leve slik jeg burde. Å prioritere de som er viktigst. 

Jeg kan ikke sove og våkne opp uthvilt lenger. Jeg kan ikke ha hestene mine lenger, for jeg klarer ikke å ta vare på dem. Jeg kan ikke lage middag til familien min, for da blir jeg sengeliggende i lange tider etterpå. 

Jeg kan ikke snakke i telefonen lenger. Jeg blir helt knekt. Noen ganger kan jeg ikke åpne en SMS. Innholdet kan være det som slår meg ut, resten av uka. Teksten altså. Det er for slitsomt å lese den. 

Andre dager klarer jeg å spasere en liten tur. Å kanskje jeg klarer å ta ut av oppvaskemaskinen. Da er jeg veldig fornøyd med meg selv. «Tenk at jeg klarte to aktiviteter i dag!?» 

Jeg syns det var vanskelig å skille mellom sliten og utslitt. 

Nå syns jeg ikke det lenger. 

Nå er jeg konstant sliten. Å hvis jeg presser den slitenheten bitte,bitte litt- blir jeg fullstendig utslitt. Lenge... 

Mens livet fortsetter å flyte forbi.