Juni 2016. Rips

Vi skulle plukke rips hos tanten til samboeren min. Hun hadde noen svære ripsbusker som trengte en plukk. Vi ville lage ripssaft, så det passet midt i blinken. 

Jeg var ikke helt i form. Hadde slitt med forkjølelse og litt feber de siste dagene. Derfor var samboeren min å klippet greiner av de svære buskene for meg, sånn at jeg kunne sitte på et pledd i trappa til verandaen, å bare plukke rips rett av de avklipte greinene.  

Vi hadde med oss ei stor bøtte, så det var mye bær som skulle høstes. 

Det var en fin dag. Mildt og godt. Et forvarsel om en god sommer. Stemningen var bra. Samtalene fløt lett, å alt var som det skulle. 

Men plutselig ble jeg rammet av en intens smerte som jeg aldri før hadde kjent. Det var så intenst at jeg kastet bærene fra meg og skrek til. Min første tanke var at det var et slags insekt jeg hadde klemt på, som dermed hadde stukket meg. Men vi fant aldri noe insekt.

Hver gang jeg la fingrene rundt et bær, fikk jeg en brennende smerte i huden på fingertuppene. Alle ti fingre, var like utsatt. Det var som om hundrevis av små, brennende nåler, stakk meg. 

Det gav seg med en gang jeg fjernet bæret fra huden. Jeg prøvde å berøre fingertuppene mot kneet mitt, for å se om det var samme reaksjon. Det var det ikke. Jeg prøvde å ta på en penn som lå i trappen. Ingen problem. Jeg prøvde å ta på samboeren min. Ingenting. 

Deretter prøvde jeg nok et bær. Å det var full eksplosjon med en gang. 

Det var så latterlig vondt, at jeg måtte bare kaste inn håndkleet. 

Det ble samboer og tanten som måtte fylle opp bøtten og rense bærene. 

Når jeg la meg den kvelden, funderte jeg på hva i all verden det der hadde vært. Jeg fant ikke noe svar.

Neste dag, var det borte. 

Nå vet jeg at kroppen prøvde å fortelle meg hva som ventet. 

Det var siste advarsel.