Januar 2019. Eiken.

Et nytt opphold lå foran meg. 

Ny gruppe.

Nye mennesker.

Nye veiledere.

Ny informasjon.

Jeg gikk inn med samme tanke som sist gang. «Jeg er her for meg, ikke nødvendigvis for å skape nye vennskap». 

Misforstå meg  riktig- jeg setter pris på hvert eneste vennskap som utvikles, når man først er på et sted som dette. Men det er ikke derfor jeg er her. 

Jeg skal fylle opp verktøykassen min, slik at jeg enda bedre kan tilpasse og mestre hverdagen min. 

For meg egen og for min families skyld.

Det er veldig spesielt å være her i to uker, uten kontakt med de nærmeste. 

Altså- vi prater jo på telefonen og sender meldinger støtt og stadig. 

Men det er ikke noe fysisk. 

Jeg er så nærme hjemme, at jeg kunne bare tatt bilen og kjørt hjem i kveld- og tilbake hit i morgen. Men det er alikevel så langt unna, at det ikke er helt mulig. Vertfall ikke uten at det går på stor bekostning av utbyttet mitt fra oppholdet. Hvis jeg i det hele tatt hadde klart å komme meg tilbake hit til Eiken, dagen etter. 

Det kan jeg rett og slett ikke gamble med. 

Jeg kjenner et enormt savn etter mannen min. Og etter min skjønne lille baby. Han har lært seg å rulle seg rundt, fra rygg til mage. Jeg gikk glipp av det. 

Men man må ta valg. Hvis dette valget gjør at jeg kan få med meg andre store begivenheter, så er det verdt det! Men nå gjør det vondt å bare se han på bilder....

Oppholdet har så langt vært dårlig og bra. 

Jeg har fått æren av å bli kjent med en fantastisk gjeng. En riktig blomsterbukett av mennesker.

Gruppen fungerer veldig greit sammen, å det er mange erfaringer å hente. 

Det har vært et godt faglig påfyll av verktøykassen min, å jeg sitter daglig med «aha-opplevelser».

De første dagene var jeg mye dårlig. Mange gamle symptomer dukket opp igjen. 

Det ble litt for mye for meg. 

Menneskene som gikk i gangene.

Summinga og støyen i spisesalen.

Den evige susingen fra ventilasjonsanlegget på rommet. 

Ansatte og andre pasientgrupper som hilser, når vi møtes i korridoren. Jeg kan jo ikke la være å smile å si «hei» tilbake...? 

Mye smerte kom tilbake, å jeg måtte medisinere med smertestillende. 

Hodet ble til grøt igjen, å jeg slet med å finne ord- og å forstå hva andre mente og sa. 

Når kroppen min blir sliten, får jeg også store problemer med å sove. Jeg kan vri meg i lange tider, å når jeg først sovner, brå-våkner jeg igjen etter 15-20 min. 

Det kjedeligste da, er at det egentlig er helt det samme om jeg sover 15 minutter, eller 15 timer. 

Det kjennes helt likt ut. Jeg er like lite uthvilt, uansett. 

Samtidig blir jeg redd. Jeg har vært stabil lenge. Jeg vet hva som fungerer for meg, å hva jeg kan mestre i hverdagen. Derfor er det så enormt nedtur å kjenne hvor fort symptomene kommer tilbake, bare av bitte små forandringer. Jeg hadde nesten glemt hvor mye smerte jeg hadde tidligere. Denne smerten har avtatt jevnt og trutt- etterhvert som formen stabiliserte seg. Så det var skremmende å se hvor kort vei det er ned til smerten igjen. 

På toppen av det hele, fikk jeg beskjed om at gjeldsordningsøknaden min, ble avvist. Vi må ta det videre til tingrette og søke tvungen gjeldsordning. Etter noen dager med dårlig form, og så en slik beskjed, har ikke kroppen eller psyken det noe godt. 

Den konstante følelsen av å stadig være til bry. At noen andre må rydde opp etter meg. I mitt eget rot.

Jeg syns oppriktig synd på kreditorene som taper penger på meg. Jeg føler en enorm skam. 

Tenk at JEG kunne havne i denne situasjonen. 

Jeg som alltid skal redde og hjelpe alle andre. 

Jeg som har drevet butikker og som har vært så politisk. 

Som virkelig har hatt stål kontroll på alt det administrative.

Nå sitter jeg med verge. 

Og en avslått gjeldsordning. 

Fordi jeg ikke lenger klarer å forstå innhold i dokumenter. 

Jeg klarer ikke å forholde meg noe særlig til epost korrespondanse, men det er lettere enn telefonsamtaler. 

De er blitt helt umulige. 

Jeg kan av og til klare å snakke med samboeren på telefon, men ikke alltid. 

Å åpne post, mail, snap, sms osv osv, er også veldig vanskelig. Jeg klarer liksom ikke å forholde meg til et skjult innhold. Jeg må vite hva det handler om, før jeg åpner det. For jeg klarer rett og slett ikke å forholde meg til hvor mye energi jeg mister, ut ifra innholdet. 

Det høres helt sykt ut. 

For noen år siden hadde jeg ledd. 

«Jaha... Skyld på alt annet du, hvis du tror det gjør saken bedre!» hadde jeg sagt. 

Jeg prøver å forstå hvorfor de avviste søknaden min, men hodet virker ikke. Alt grøter seg sammen. 

Jeg er bare så innmari skuffa og flau og redd og lei meg. 

Å leve med inntekt fra NAV, fungerer ikke når man prøver å betjene gjeld. 

Jeg kan ikke slutte å håpe at jeg våkner opp frisk snart, sånn at jeg kan komme tilbake i jobb- å få kontroll på den økonomiske situasjonen min.

I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for de tingene i livet som fungerer. 

Jeg har hatt verge i ett år. Hun er en av grunnene til at jeg har klart å holde formen tålig stabil. Hun er mitt filter, mot alle de tingene som koster uhorvelige mengder energi. 

Energi som jeg ikke lenger besitter.  

Her på Eiken har jeg en god veileder som hjelper meg, når tankene slår krøll. Dette er en fin og trygg plass å være, når man først bryter sammen. 

Ute skinner sola. 

Det er et nydelig landskap. 

Langt der fremme, ser jeg fjelltopper. 

De roper ikke like høyt på meg lenger. Det er som om de vet at jeg ikke kan bestige dem alikevel. 

Håpet er tilstede. En vakker dag, kan jeg kanskje klare det igjen. 

En vakker dag- slik som det er i dag.