August 2017. «Nåla i ryggen»
Maria
August 2017. Spinalvæskeprøve
Endelig!
Jeg hadde tryglet om denne prøven i 9 måneder.
Jeg var overbevist om at det måtte være en flått-sykdom som herjet i kroppen min.
En av mine nærmeste, kjørte meg til sykehuset i Stavanger.
Vi kom inn dørene der, å ble møtt av samme overlege som jeg traff sist.
Hun var også meget fornøyd med de sporene de fant i den forrige blodprøven.
Hun hadde først vært svært negativ til å ta spinalvæske prøven.
Mente at det var kun når det var særskilt behov. Det lå større risiko i å ta den prøven, enn alle andre prøver vi hadde tatt tidligere. Det var ikke funnet noe i mine blodprøver som antydet flått eller annen sykdom.
Hun hadde villet sette ME diagnosen der og da. Jeg hadde grått og tryglet om å få spinalprøven.
Jeg nektet å godta ME diagnosen, før alt annet virkelig var utelukket.
Den gangen sa legen at vi kunne ta en ny utvidet blodprøve her på Stavanger sykehus. Hvis de fant noe som helst i de prøvene, skulle jeg få komme tilbake å stikke i ryggen.
Jeg var så enormt takknemlig!
Jeg tok boldprøvene og kjørte hjem til Flekkefjord.
Det gikk bare 20 timer før hun ringte. Eller- hun sendte sms og ba meg om å ringe.
De hadde funnet noe. Ett eller annet hadde dukket opp- i en ørliten grad.
Jeg fikk komme å ta spinal punksjon!
Jeg var så lykkelig!
Endelig!!!
Svar!!!!!
Å nå var dagen kommet.
Jeg var så klar for den prøven!
Jeg og venninnen min ble vist inn på et rom. Det var overlegen og er par andre leger der inne. De forklarte prosessen og var svært proffe.
Jeg ville helst at de bare skulle komme igang fortest mulig.
Tilslutt fikk jeg hoppe opp på benken. Jeg fikk beskjed om å krølle meg litt sammen, og bøye meg litt fremover.
Legen begynte å le, når vi spurte om vi kunne få filme det. Men det var klart vi fikk lov til det! Ingen problem.
En- to- tre; så var det gjort.
Nåla godt plassert i ryggen. Nå gjaldt det bare å vente til disse dråpene hadde dryppet ferdig i prøveglassene.
Så jeg satt nå der, med ei nål i ryggen...
Det var nesten ikke smerte. Som å bli stukket av en veps kanskje?
Null stress.
Etter en stund hadde Frøken Fryd fått de dråpene hun ønsket.
Hun dro ut nåla, å jeg måtte ligge pent på benken i en halvtimestid.
Jeg fikk hjelp til å kreke meg opp, å jeg kjente ingen smerte.
Man er alltid litt engstelig for den hodepinen som stadig blir nevnt.
Jeg fikk beskjed om å ha koffeintabeletter i hus (eller i vogn da) og om å ta det helt med ro.
De første dagene var det et must å være mest mulig sengeliggende, men det var aldri «døden nær» smerte.
Så var det gjort.
Nå var det bare å vente.
Krysse fingrene og håpe på resultat!