Nyttårsaften 1999. Millennium.

Nyttårsaften 1999. Millennium.

Det var en helt egen stemning i hele verden! 

Noen hadde ropt ut i lange tider, om dommedags profetier og om datakræsj. 

Folk tok ut ekstra kontanter, i tilfellet minibankene og kortterminalen skulle streike de nærmeste dagene. 

Vi skulle feire denne store happeningen på Haugalandet, hos en kamerat av pappa. 

Jeg var ikke så gammel. 13 år. 

På den tiden handlet livet om hester, kaniner og kanskje litt gutter...? 

Vi bodde i et hus i et boligfelt i Haugesund. Det var ikke plass til hester i hagen akkurat. Men et kaninbur! Det hadde vi plass til! 

Der bodde Susi. 

Susi var en snill kanin. Svart og hvit. Blank og fin i pelsen. 

Hun likte kos- og hun kom når jeg ropte på henne. Hun kunne hoppe rundt i hagen uten bånd. 

På nyttårsaften, når vi skulle reise bort, fikk Susi være med. 

Vi fylte en pappeske med sagflis og greiner, å tok henne med i bilen. 

Vel fremme hos kameraten til pappa, fikk hun komme ut og lufte seg. 

Hun hoppet glad og fornøyd rundt på tunet deres.

Jeg skulle sove på et eget rom i 2.etasjen. Susi skulle være med å sove der oppe med meg. 

I pappesken sin. 

Jeg tok med meg sovepose og kanin, for å kikke på det som var vårt eget hjem, det neste døgnet.  

Det var skråtak, et nattbord og en seng inntil skråtaket. Det var et smalt vindu over nattbordet. Derfra kunne jeg se rett ned i hagen. 

Jeg slapp Susi ut fra pappesken. Hun hoppet rundt for å inspisere. Jeg sjekket at det ikke var noen ledninger som lå innenfor hennes rekkevidde. Hun elsket å tygge på ledninger. Særlig slike som er til nattbordslamper. Men det var det ikke på dette rommet. 

Ingen farer. 

Etterhvert ble det tid for middag. Mamma fortalte meg at Susi måtte være oppi pappesken sin, oppe på rommet, resten av kvelden. 

Jeg syntes synd på Susi, som ikke kunne hoppe rundt som hun ville- så jeg åpnet den ene klaffen, som fungerte som tak, i pappesken. 

Så kunne hun bestemme selv. 

Hoppe ut og inn som hun ville. 

Så gikk jeg ned til de andre for å spise middag. 

Timene gikk, å det ble etterhvert naturlig å trekke ut. Det nærmet seg fyrverkeri. Vi ungene fikk hver vår fakkel, mens vi ventet tålmodig. 

Jeg var eldst av barna, så jeg trakk meg litt unna. Ikke stor nok til å være med de voksne. Ikke liten nok til å leke med de yngre. 

De yngste løp imellom noen trær å lekte brannmenn med faklene sine. De voksne stod i en klynge å kikket opp og frem. Speidet etter raketter. 

Jeg har alltid vært en drømmer. 

Mens jeg stod der og kikket på flammene som løp gjennom skogen, og så løftet blikket mot den stjerneklare himmelen- tenkte jeg på hvordan det skulle bli fremover. 

Vi skulle nemlig flytte. 

Fra trygge Haugesund, til Høvåg i Lillesand. Til det ukjente. 

Samtidig tenkte jeg på hvor trist det skulle bli å reise ifra favoritthesten på ridesenteret. 

Jeg dagdrømte at jeg fikk favoritthesten til bursdagspresang, å tok han med meg til Høvåg! 

Jeg dagdrømte at vi galopperte over blomsterenger i solskinnet. 

Jeg dagdrømte at vi skrittet gjennom skogen i måneskinn, å at jeg hadde på meg en nydelig hvit kjole. 

Jeg dagdrømte at vi svømte ut i Blindleia- jeg og hesten min- mens folk stod på bryggene sine å klappet! 

Å lenger kom jeg ikke i dagdrømmen min. Buksa mi stod i fyr. 

Bokstavelig talt...

Vi hadde fått sånne fakler som er hule i midten.    

I all min dagdrømming, hadde jeg senket fakkelen mer og mer. Tilslutt var den nesten i bakken. Da gikk flammene dit de kunne- gjennom den hule fakkelen. Da kom de ut rett på buksa mi. 

Det er nå det fascinerende skjer. 

Er dere klar for dette?

Jeg bruker ett sekund på å reagere. Men så utrolig mange tanker som fløy gjennom hodet på den korte tiden. 

Min første reaksjon- før jeg snur fakkelen, eller kaster den i bakken- er å se om de voksne har sett dette.

Det har de ikke. De speider fortsatt etter raketter. De yngste leker fortsatt brannmann. Å jeg står i flammer. 

Å min første konkrete tanke er; «dette må ingen få med seg!»

Hvor sinnsykt er ikke det? 

Før jeg får fjernet flammen fra meg, tenker jeg at dette er ikke noe som er viktig nok til å plage andre med! 

13 år! Buksa brenner. Ikke lag oppstyr. Ikke plag andre! 

Det jeg prøver å fortelle dere- er at jeg aldri har vært helt normal....

Jeg burde selvsagt kastet fra med fakkelen og hylt etter hjelp, men neida. 

Jeg rettet opp fakkelen, så flammen pekte oppover igjen, satt meg på kne på bakken, og i en blanding av klapping og halvveis rulling, ålte jeg meg rundt på bakken. Hele tiden med et øye mot de voksne, i tilfellet jeg skulle bli oppdaget. Hele tiden med fakkelen i hånden. Den måtte jo ikke bli ødelagt.

I denne tiden var det veldig populært med slengbukser. Jeg hadde fått en grå dressbukse med sleng. Den var så fin. Å heldigvis var den av en type stoff som ikke var lett antennelig.

Flammen hadde ligget som et gulgrønt slør over det ene bukselåret mitt. Det hadde ikke trekt gjennom. Jeg kjente ingen smerte. 

Men jeg var ganske varm! 

Jeg reiste meg opp. Kikket etter min lillebror som løp rundt innimellom trærne. Jeg så han, å gikk bort og gav han fakkelen min. Jublende glad, løp han videre i brannmann leken sin. 

Så gikk jeg bort til de voksne og sa ifra at jeg bare skulle inn på do.

Jeg gikk opp på rommet. Jeg kunne se de andre nede på plenen ifra vinduet mitt. 

Jeg fant frem en joggebukse i baggen min, å skiftet fra slengbuksa. 

Jeg var redd når jeg tok den av. Jeg tenkte at kanskje jeg har brent meg så mye at jeg ikke kjenner det. At huden min henger igjen i buksa.

Men den gjorde ikke det. 

Det var ikke er merke på meg.

Jeg studerte slengbuksa nøye. Det var veldig tydelig at noe hadde skjedd med den. Den var blitt rynkete og krøllete der det brant. Den hadde på en måte smeltet. Når jeg kjente på den med fingren, var tekstilen også endret, i forhold til resten av buksa. Mye stivere og litt skarp. 

Jeg la den i baggen min. Tenkte over hvor flaks jeg hadde hatt. Så kikket jeg meg rundt i rommet. 

Susi hadde hoppet ut av esken sin. Det var små kuler med kaninbæsj over hele gulvet. Jeg kunne ikke se Susi noen plass. 

Jeg sa navnet hennes, å plutselig hoppet soveposen min. Hun hadde kommet seg inn i den. Krøpet ned med puta mi, og lurt seg ned i enden av soveposen. 

Jeg åpnet glidelåsen i siden. 

Der lå hun. 

Glad og varm og fornøyd.

Å hele soveposen var full av tiss og bæsj. Jeg reiste meg og gikk ned igjen. Jeg listet meg ut til mamma, som nå hadde jublet til alle de flotte rakettene, å sa at jeg måtte bare legge meg, for jeg var så trøtt. 

Jeg fikk en godt-nyttårs klem, og gikk inn for å legge meg. 

Inne i stua lå det et teppe. Jeg tok med meg det opp. 

Susi lå fortsatt å koste seg i soveposen. Jeg la både den og puta på gulvet. Susi kunne bare få ha det. 

Jeg børstet såvidt over madrassen, før jeg la meg og pakket meg inn i det lit for korte teppet. 

Det var kaldt, og litt rart uten hodepute, men jeg sovnet tilslutt. 

Vi hadde overlevd millennium. 

Men når du starter et nytt årtusen på den måten jeg gjorde, er det kanskje ikke så rart at ting gikk som de gikk? 😂