Alkohol

Alkohol 

Jeg prøver å huske tilbake til den gangen jeg plutselig ikke tålet alkohol lenger. 

Etter at jeg flyttet til Flekkefjord, var det ikke så mye festing egentlig. Det var mest jobbing og å gå på tur som var på planen. 

Men det skjedde jo en gang i blant. 

Men den ene gangen gikk det helt galt. Jeg drakk ikke så mye- men jeg ble så veldig full. 

Dagen etterpå husket jeg nesten ingenting. Å jeg var kjempe dårlig. Sånn som jeg aldri hadde vært før. 

Det ble faktisk to ukes sykemelding etterpå, for jeg var så klein. 

Det var som om fyllesyka aldri slapp taket, men ble verre og verre.

Jeg ble mer og mer svimmel og fikk mye feber. 

Legen mente det kunne være et virus, så vi måtte bare vente til det gav seg.

Når symptomene forsvant, begynte jeg i jobb igjen. Å det var helt fantastisk! Jeg hadde lengta så etter jobben min.

I tiden etterpå, hadde jeg store problemer med alkohol. Det gikk først over et halvt år før jeg drakk noe som helst alkoholholdig igjen, men selv da tålte jeg alkoholen dårlig. 

Jeg ble full på lettøl. Jeg ble dårlig og kastet opp, bare av små mengder. 

Jeg tenkte at det kanskje hadde noe med alderen å gjøre. 

Og at når jeg først drakk såpass sjeldent, ville jeg bli dårligere når jeg først drakk.

Det var ikke noe å hige etter, å gjøre kroppen vant med alkohol igjen, så jeg bare kuttet det ut i større og større grad. 

Etter at jeg ble skikkelig syk, fikk jeg tips av en lege om å ta meg et lite glass brunt brennevin hver kveld før jeg la meg. Det kunne gjøre at jeg slappet bedre av, og ikke kjente så mye smerte.

Da hadde jeg gått lenge uten alkohol. 

Jeg tenkte at det kunne være verd et forsøk. 

Jeg fikk smaken på whisky, å kunne ta en shot med det hver kveld. Men ikke særlig mer. 

Det gikk faktisk helt greit. 

Men noe særlig virkning hadde det kanskje ikke...

På et senere tidspunkt prøvde jeg meg på en fest igjen. Jeg hadde en tålig bra periode. Hadde et stort ønske om å kunne være litt sosial igjen. 

Det gikk dårlig. Jeg tålte det ikke i det hele tatt. Det vil si- jeg tålte mer enn et par lettøl, men i mye mindre grad enn før. 

I ettertid sitter jeg å tenker at det var litt sånn som dette:

Før jeg ble skikkelig syk- kanskje ett par år før det smalt skikkelig- tålte jeg overhodet ingenting. Lettøl fasen.

Det var nok ca her sykdomsforløpet mitt startet. 

Så kom den aktive, alvorlige delen av sykdommen. Da var jeg så dårlig at alkohol var ikke i tankene mine en gang!

Så kom den stabile, alvorlige fasen- hvor jeg enten kunne drikke en del, å knapt merke alkoholen i det hele tatt- eller at jeg ble kjempe dårlig ganske fort, å måtte droppe ut. 

Når jeg tålte det godt, har jeg i ettertid tenkt at kroppen bare har «skrudd av» den normale reaksjonen på alkohol. Den har hatt så mye annet å jobbe med, at den overhodet ikke kunne forholde seg til alkoholen også. 

Når jeg da kom over i den stabile, moderate fasen, har heller ikke alkohol vært et tema. Jeg trenger det ikke. Jeg bruker det ikke til medisinering. Jeg går ikke på fest. Jeg drikker det ikke til maten. Jeg savner det ikke en plass. Å jeg oppsøker i meget liten grad, situasjoner hvor det drikkes. 

Jeg sier ikke at jeg er avholds, men at jeg trenger ikke alkohol i min kropp nå.

Det kjennes ofte ut som om jeg er full uansett. 

Tankene er helt i kaos og hodet er grøt. Beina sjangler. Kroppen er slapp og anspent på samme tid. Jeg kan bli så svimmel at jeg føler at jeg står i en heis på Danskebåten i full storm.   

Jeg higer ikke etter den tilstanden, utover det jeg opplever ellers i hverdagen min. 

Så derfor sier jeg nei til alkohol. 

Å jeg ser også på den første perioden, hvor jeg ikke tålte det i det hele tatt- som en markør for når min sykdoms epoke startet for meg.

På Eiken fortalte den ene veilederen på gruppa vår, at intoleranse på alkohol, var noe de så på som ett av mange tegn, på ME , i England. 

Så hvis du opplever noe av dette, kan det være lurt å tenke seg litt om. 

Kronisk syk er ikke en tilstand man ønsker å være i.