Juli 2017. Fuck off

Juli 2017.  Fuck off

Usynlig syk?

Say whaaat...?!

For noe tull!!"

Jeg har nok vært en av dem.

En av "tvilerene".

Jeg har alltid satt jobben min og arbeidsmoralen min skyhøyt! 

Jeg skal være første til å innrømme at jeg alltid har trodd at ME er en typisk NAV sykdom. Man våkner ikke en dag og er så dausjuk at man ikke kan jobbe mer liksom....!!! 

Oh no, you!😂

Kyssesyka er ikke noe man blir alvorlig syk av vel? 

Litt feber (altså alt under 40) og vond hals? 

-Nei takk, det stanser bare de som allerede er arbeids-sky. 

"Borrelia sier du...? Nåja, det er jo bare et lite stikk. You'll be fine"

Alle som kjenner meg, vet at jeg er arbeidsnarkoman. Jeg ELSKER å jobbe! Å jeg elsker akkurat min jobb! Sportsbransjen er ett av mine kall. Særlig sko! Jeg digger å kunne hjelpe folk med skorelaterte plager😊😊👍 

Jeg elsker også å ha masse prosjekter og sprer gjerne rundt meg med enerig, aktiviteter og planer- døgnet rundt! Butikker, reiser, selskap, kurs, besøk, kunder, prosjekter, hester, venner, familie, toppturer, arrangementer, politikk, sykehusreddning osv osv. 

Jeg elsker (eller elsket) mitt liv! 

For så kom det jammen en dag. Jeg var helt knekt. Kom ikke opp av senga. Etter noen dager til sengs, med noe jeg trodde var influensa- måtte jeg til legen. 

De tok allverdens med tester. 

Jeg ble ikke bedre i løpet av ukene som gikk. 

Jeg ble sendt til MR, CT, Ultralyd, Røngten... alt mulig. 

Var på sykehusene i Kristiansand, Flekkefjord og Stavanger mange ganger. 

Til slutt fant de ut at det var noe som ikke stemte med milten. Den var nemlig mye større enn den burde.

I samme periode fant de svar i de utallige blodprøvene. 

Kyssesyka! 

"Endelig!" Tenkte jeg. "Svar!"

Selv om det var litt flaut. 

Hvem blir så syk av en barnesykdom, liksom? 

Men den gang ei. Det ble bare påvist at jeg hadde hatt kyssesyka tidligere på vårparten. Uten at jeg hadde tatt hensyn til det. Jeg hadde nok følt meg litt uvel i den perioden, men hvem bryr seg med litt feber og vond hals liksom? 

Kyssesyka kunne forklare hvorfor milten tulla. 

Borellia ble også lenge mistenkt. Etter seks negative prøver det påfølgende året, ble det tilslutt avfeid. 

Jeg har vært hos så mange overleger og eksperter, at jeg har ikke telling lenger. Det er en inmari lang helsekø i dette landet! Ting går treigt- særlig når man bare vil fortes mulig tilbake i jobb! 

Uansett: Ingen eksepeter eller oveleger finner noe håndfast. Annet enn at de kan påvise at kroppen får den ene infeksjonen etter den andre. 

Jeg har blitt akutt lagt inn på sykehuset, på grunn av alvorlig infeksjon, så det er absolutt noe reelt kroppen krangler med. 

En periode lette de etter kreft, fordi kroppen "angrep" seg selv. 

Heldigvis fant de ikke noe der. 

Derfor fikk jeg høre at dette kyssesyka-greia, hadde utviklet seg til ME....

Fire overleger har sakt at de vil sette diagnosen, men jeg holder igjen. 

"Jeg kan ikke ha ME??! 

ME..... hva i alle dager? Er det virkelig sånn det er? Er det virkelig så reelt og ekte? Da skjønner jeg at folk med ME har problemere med å jobbe altså! 

Men JEG kan ikke ha det! 

Jeg er skal jo bli helt frisk."

I mitt siste møte med en av avdelingsoverlegen i Stavanger, fikk jeg kranglet meg til en siste Borrelia prøve- før jeg kunne gå med på en ME diagnose. Jeg ville ha ryggmargsprøve, men det ble avvist ettersom jeg hadde seks tidligere negative blodprøver. Men jeg ble lovet at de skulle være særlig nøye med denne siste prøvden. 

Etter ganske kort tid, ringte legen. Eller, jeg fikk en SMS, med beskjed om å ringe tilbake. 

Jeg skulle få ryggmargsprøven nå. De hadde nemlig fått noen svar på prøvene. Men jeg ble ganske satt ut av svaret. 

"HJERNEHINNEBETENNELSE"

Merkelig nok var det ikke så mange tanker som gikk gjennom hodet....

Først var jeg letta. Endelig et svar!! Noe man kan bli frisk fra!!!! Og noe som er litt mer håndfast! (Til jeg fikk beskjed om at dette kunne godt bli/ha blitt, utvilkelt til ME uansett.)

Så ble jeg sur! Hvorfor hadde ingen andre prøvder slått ut på dette før?? 

Hvordan kunne jeg være innlagt, å bli testet på ALLE sykehusets avdelinger, uten at de fant det? Hvordan kan ukentlige prøver hos fastlegen ikke ta opp dette? Alle ekspertene jeg har vært hos... Hvorfor ble det ikke oppdaget? 

Uansett. Det nytter ikke å klage. Man kommer ikke lengre med det. Man er fortsatt syk. 

Så nå står jeg da her. 

En langtidssykemeld arbeidsnarkoman. 

Jeg har knapt klart å være inne på jobben min på over ett år. Det er rett og slett ikke mulig.

Jeg blir så enormt dårlig, at det er rett før noen må ringe en ambulanse. 

Det slår også til i familieselskaper, hvor man egentlig skal kose seg med dem man er mest glad i i hele verden. Det slår til på julaften, nyttårsaften, 17-mai, bursdager- ja rett og slett alle kjekke sammenkomster. 

Å ikke bare da! Å nei du- hver eneste dag slår det til. 

Men i varierende grad. Noen dager er man dårlig 24/7. Andre døgn kan man faktisk føle seg helt pigg og nesten normal! 

Min kropp er i alarmberedskap døgnet rundt. Kroppen flukter fra seg selv. 

Sjelvinger og svette, uten noen form for fysisk aktivitet. Hjertet banker for harde livet. 

Alt verker- som man kan få en anntydning av, når man har kraftig influensa. Jeg verker i alle ledd, og er veldig plaget av stikkende smerter i muskler. Ikke sånn småkribling, men som å bli stukket med sylskarpe strikkepinner. Uten forvarsel. 

Det slår meg totalt ut på de verste dagene. 

Hele kroppen er rett og slett dausliten. Som om du har gått Besseggen fem ganger på en dag. 

Så lat nå som om du faktisk har gått Besseggen fem ganger i dag, å når du endelig skal få hentet inn noe søvn til kvelden- er det klin umulig å sove skikkelig. Å når du våkner neste dag er det just det samme om du har sovet 12 eller 2 timer. Du er nemlig like pokkers utslitt. Å våkne uthvilt hører til sjeldenheten.

I tillegg kommer de "bare" plagsomme momentene inn:

Man husker INGENTING lenger! Alt bare forsvinner i et stort hull. Konsentrasjonene er borte. Det er som å vasse i grøt🙈

Lys er en pest og en plage. Særlig morgen og kveld. Det er nesten ikke mulig å se skikkelig....

Å si en velformulert setning? 

Trokk'e det nei. Ordene er i hodet, men å klare å si dem høyt? Nop. 

Best å bare holde kjeft tenker jeg... 

Man blir en skygge av seg selv. 

Jeg har mistet alt av muskler og rast ned i vekt. De siste mndene har jeg gått ned veldig mange kilo og mistet mange cm rundt forbi på kroppen. (Hvor blir det egentlig av??!) 

Så til dere som komme å forteller hvor fresh og bra jeg ser ut: DRIT OG DRA!!

Jeg vet det er ment snilt, men jeg vil heller være småtjukk og i jobb, enn å bikke under enda en klesstørrelse, å være syk. Mitt vekttap har kun med sykdom å gjøre. Det har ikke vært min intensjon. Jeg føler meg langt ifra fresh og bra! Kroppen min dør for meg for pokker! 😆😆😆 Så hold munn! 

Hvis jeg klarer å kreke meg ut på en bytur en gang ila året og har pynta meg, kan du heller få si noe- men våge deg å komme med sånne kommentarer, når jeg slenger rundt i joggebukser og føler meg helt forferdelig. Du minner meg på at jeg er syk! Det er kanskje den eneste timen i løpet av det døgnet, som jeg er pigg nok til å gå på butikken. Åsså skal jeg få høre at "så bra du ser ut!" 

Dette gir meg tre ting, men ikke noe positivt! 

Nummer 1- jeg får sykt dårlig samvittighet fordi man ikke er på jobb den timen. 

Nummer 2- man får skryt for noe man har oppnådd uten mening og vilje.

Nummer 3- man får skryt for at kroppen ser bedre ut når den faktisk  ødelegger seg selv! 

Selv om jeg ser ok ut i butikken, skal jeg love deg at jeg har brukt langt tid på å manne meg opp til å ta den turen. Eller at jeg må sitte i bilen 15-90 minutter før jeg orker å kjøre ut fra parkeringsplassen etter handleturen.  

Jeg må bygge opp kroppen min igjen. Alle musklene må trenes tilbake. Å det er en svært tung prosess, når det å gå opp en trapp kan koste deg all energien du har den dagen. 

Hvordan i alle dager skal jeg kunne finne frem nok energi til å løfte en 4kg kettlebell liksom? 

Jeg elsker kettlebelltrening. 

For rett over ett år siden, var jeg på 16 og 20 kgs vekter når jeg trente. 

Jeg vil tilbake dit! 

Å jeg vil dit nå!!! 

Ellers stuper alle nivåene i kroppen. Jeg får alt av sykdommer. Det er sånn at bare noen ser på deg, blir du smitta. 

Mangle på ALLE vitaminer.

Mangle på jern.

Mangle på folat.

Lungebetennesle.

Urinveisinfeksjon.

Halsbetennelse.

Bronkitt.

Begynnende magesår.

Forkjølelser.

Div virusinfeksjoner.

Influensa.

Omgangssjuka.

Øyebeyennelse.

Alt... absolutt alt... 

Kroppen har ingen forsvar lenger. 

Å du kan helt fint få bakterier som egentlig bare skal gi lungebetennelse, til å gi deg urinveisinfeksjon altså. 

Når kroppen din er så på bunn, skjønner den ikke lenger selv hva som er lunger og ikke..... nemlig!

På grunn av dette må jeg måle crpen ukentlig, for jeg klarer ikke lenger å kjenne om jeg har infeksjon i kroppen. I min kropp er det nemlig helt vanlig å føle det som om man har en crp på 120. Om jeg har det eller ikke...? I dont know...

Hvis jeg noen gang presser for mye- for jeg kan det- er jeg døden nær. Er det totalt krise, kan jeg tvinge meg til å fullføre noe jeg absolutt ikke burde. 

Da begynner det med feberfølelse. Jeg blir rød i ansiktet. Blank i øynene, fryser, svetter, sjelver.... så kommer smerten. Først i anklene. Det verker noe forfredelig. Men hei- det er bare smerte! Man dauer ikke av smerte! So we keep on pushing... 

Å da kryper det videre oppover. Knær, hofter (fy søren så det kan værke i hoftene folkens😑😑) korsrygg, fingre, håndledd, albuer, skuldre, nakke (å her får jeg siste mulighet til å være oppegående den neste uka!) Presser jeg mer her nå, så er jeg sengeliggende i 2-7 dager. For her får man skallebank. Noe så inni granskauen. Så kommer kvalmen, og deretter oppkast. Som en geysir på Island. Da er løpet kjørt, og håpet er ute. Finnes ingen retrett. 

Å ikke la deg lure av noe som kan virke som 2-7 dager med avslappende sengekos, med netflix og cola... å nei du- Man klarer nemlig ikke sove, fordi kroppen ikke kobler av. Å når man først sovner, er det urolig og overhodet ikke noe man våkner uthvilt fra! 

Å når du forholder deg til personer med "skjulte sykdommer", ikke vær redd for å være der. Vi sier ifra når det er nok. Ikke vær lei deg om du får nei til svar. Det er ikke for å være slem. Man må bare prioritere seg selv- noe som kan være utfordrene nok, når man er vandt med å si ja til alt gjennom hele livet. Man må rett og slett øve seg på å være mer egoistisk og tenke på seg og sin egen helse og hverdag. 

Så uansett hva "jeg har", eller "har hatt", eller hva det "har utviklet seg til", skal jeg høre på legene og kroppen. Fra nå av bryr jeg meg ingenting om hva de kaller det. Kroppen min er syk. Ingen vet hvor lenge. Men i den perioden, handler det om å ha det mest mulig smertefritt og komfortabelt. Jeg skal ta tilbake hverdagen! 

Heldigvis har jeg funnet noen måter å holde min sykdom bittelitt i sjakk på, slik at jeg funker i MIN hverdag. Bare ikke i alle andres 😅

Så, folkens, sykdom- er noe drit. Unngå det! 😅

I mitt tilfelle kan jeg ikke "tenke" meg frisk, eller "skjerpe" meg. 

Tro meg! 

Jeg har viljestyrke som en stein! 

Jeg gir meg aldri!!

Å selv etter ett år, klarer ikke jeg å tenke meg friskere.... 😑

Jeg har alltid hørt at man lærer av sine feil, men i dette tilfellet ber jeg dere lære av mine- å spar deg for et helsika etterpå:

Får du kyssesyka eller lignende- hold deg pigadø i ro!!!!!! Man kan faktisk bli skikkelig, skikkelig, SKIKKELIG syk av det! 

Så nyt øyeblikkene, mine venner. En dag må du kanskje sette livet på pause😘