Juli 2017. Hjernehinnebetennelsen

Juli 2017. Hjernehinnebetennelse. 

Først ringte telefonen. 

Jeg svarte ikke. Som vanlig. Jeg bare så på at den ringte. Orket ikke å bruke energi på å tolke hva som ble sakt. Orket ikke å bruke energi på å svare på det de lurte på i andre enden. 

Så jeg lot det bare ringe ut. Uten lyd selvsagt. Jeg klarte ikke å høre på lyden av ringetoner.

Under et halvt minutt etterpå, tikket det inn en SMS. 

Det var fra overlegen i Stavanger.

«Hei Maria! Du må ringe meg!» 

Jeg ble iskald. Og kjempe glad. Og livredd. Hva i alle dager var det hun hadde funnet?

Jeg brukte så mye energi på de inntrykkene, at det tok en time før jeg hadde nok kapasitet til å trykke på «ring tilbake» knappen. 

Jeg kjente hvordan jeg ble tappet, for hvert pipesignal i den andre enden.

Men plutselig var hun der. 

«Hei Maria!!» sa hun.

Så hun hadde nok ventet at jeg ringte tilbake. 

«Vet du hva? Vi fant det!»

Hun hadde funnet spor i blodprøven. 

Det var en utrolig følelse. Blodet boblet. Jeg var så spent!!! 

Endelig kom fasiten. Endelig kom løsningen. Endelig kunne vi finne ut hvilke medisin jeg skulle ta, for å bli frisk!

Jeg fikk ikke med meg alt hun sa. Jeg forstår ikke lenger alle de vanskelige ordene. Å når de kommer i en strøm av andre ord, blir det som en suppe av bokstaver. 

Men jeg oppfattet hovedbudskapet. 

Det var spor av et virus.

Et virus som gav hjernehinnebetennelse. 

Et virus som normalt satt i kroppen i 8-10 dager, men som så ut til at satt godt fast hos meg. Det var nok derfor jeg var blitt dårlig! 

Jeg kunne knapt tro det! Nå hadde jeg svar! Nå kunne jeg snart komme tilbake til jobben min!!!!

Nå skulle jeg endelig få spinalprøven for å se hva den kunne fortelle videre.

Håpet var tent!