12.02.2019, 08:24
Februar 2019. Smell
Eiken var så bra! De siste to ukene i oppfølgingsopplegget, er avsluttet.
Skremmende å vite at nå er jeg ferdig. Kastet ut i den store verden, uten videre opphold å se frem mot.
Nå er det bare meg og de verktøyene jeg har fått.
Det tok ikke mange dagene på Eiken, før jeg kjente symptomene komme krypende. Det eskalerte godt og kraftig den første uka. Jeg sov ikke noe særlig, å jeg måtte ta en del smertestillende igjen, for å komme meg gjennom dagene.
Vel hjemme, tok jeg det helt med ro den første helga. Kjente at kroppen var anspent og jobbet.
Resten av uka tok jeg det også ganske piano. Men alikevel «skyndet» jeg meg litt, for å komme tilbake i hverdagen som jeg mestrer så fint. Jeg lengtet etter den.
Å når sant skal sies, hadde symptomforverringene på Eiken, skremt meg. Var jeg ikke så bra som jeg trodde? Var smellen så nærliggende? Jeg måtte tilbake til den trygge hverdagen, så fort som mulig!
Jeg skulle nok heller ha låst meg inne på et rom, helt alene, en uke til, når jeg kom hjem.
Lørdag ble jeg dårligere.
Søndag ble jeg elendig.
Jeg fikk et krampeanfall, natt til mandag. Det har jeg ikke hatt siden høsten 2017.
Siden har jeg måtte parkere.
Kroppen har roet seg. Den akutte sykdommen er avsluttet. Nå er det bare å stabilisere seg.
Det er en langsommelig prosess. Tålmodigheten testes. Men man har ikke noe valg. Samtidig skal kroppen hente seg inn igjen. Alt verker, men ikke sånn akutt-verking. Det er mer sånn følelse av «dagen etter at man har løpt maraton OG ramlet ned trappa».
Du vet når man har hatt en sinnsykt heftig krampe i leggen, å dagen etterpå kjenner du den vemmelige stive og støle følelsen i leggen? Litt sånn, bare i alle muskler i kroppen. Legger, lår, rumpa, mage, skuldre, armer og hender. Samtidig får man ofte en strekk i nakken, fordi de krampene gjør at man rykker og rister, å det er en stor påkjenning for nakken.
Så nå ligger jeg på sofaen.
Ikke se for dere at det er en hyggelig Netflix-og-chill-sofa-dag(er). Det er stille. Lyden er av. Lyset i taket er av. Jeg har tent et stearinlys, men må ha det lengst mulig borte på bordet. Det blir for skarpt og gjør vondt i øynene, hvis det står for nærme.
Jeg klarer ikke å tygge. Kan ikke bruke energien på slik. Det går i Rett-i-koppen de neste dagene.
Samtidig, mens jeg ligger her i all «elendigheten», gleder jeg meg sånn til å bli stabil igjen. Til å kunne mestre hverdagen. Til å få fortsette å være mamma for babyen. Jeg smiler fra øre til øre når jeg tenker på det. For jeg vet at det kommer! Jeg må bare gjøre dette riktig. Jeg har verktøyene til å klare det. Nå er det bare å få det gjort. Uten å skyndte meg! Å det er nok det vanskeligste!😅
