2018 August. Keisersnitt: step-by-step.

Planlagt keisersnitt- step by step. 

Jeg kjørte selv til sykehuset den dagen. Følelsen jeg hadde, var veldig spesiell. Dette var siste gang at det virkelig var «bare meg». Etter dette, var vi en familie. Jeg hadde jo selvsagt allerede knyttet bånd med den lille i magen, men etter i dag, skulle resten også få bli kjent med han, og med vår nye familie situasjon. 

Jeg gikk direkte ned på barselavdelingen og ventet i gangen der. Det kom ei jordmor og hentet meg, og viste meg rommet mitt. Jeg fikk en pasient skjorte, og en nydelig nettingtruse, å skifte til. 

Først måtte jeg bli med på et undersøkelses rom. Der fikk jeg et belte rundt magen, som skulle sjekke at alt stod bra til med småen. Hun tok en blodprøve og alt var greit. Det var en rolig og hyggelig tone. Det eneste hun reagerte på, var temperaturen min. Den var på 35,5. Hun trodde ikke helt på meg, når jeg sa at det var vanlig. At det hadde vært sånn siden jeg ble syk. Den har alltid vært lavere enn normalt, men sank enda lavere når jeg ble syk. Hun byttet termometer tre ganger. Alle viste enten 35.5 eller 35,6. Så hun skrev det ned, så ikke nestemann skulle lure på det samme. 

Etterpå, bar det tilbake til rommet mitt. Der kom det inn ei ny dame. Hun skulle sette kateter. Det hadde jeg gruet meg litt til! Men det merket jeg ingenting av😅 Fikk en salve på først, som skulle gjøre området litt numment. Det er jo litt halvkleint, hele situasjonen. Men det er gjort på no-time, og så er det glemt. Å hun var veldig flink til å fortelle at dette var hun vant med, å brydde seg svært lite om det som kunne være flaut. Jeg ble tatt godt vare på. 

Det som var det rareste, var faktisk å prøve å få på seg trusa etterpå! 

Disse tingene ble gjort før vaktskiftet. Altså før morgenskiftet kom. Sånn at jeg var ferdig innskrevet og klar, til den nye arbeidsgjengen var på plass. 

I åtte- halv nitiden, kom det som skulle være «mine» jordmødre, inn og hilste på. Det var ei godt voksen dame, og en ung student. 

De var skjønne begge to, og de tok meg godt imot. 

De to, skulle sørge for at jeg fikk satt inn intravenøst. De spurte om det var greit at studenten fikk prøve seg. Jeg har jo sett på Greys, og har selvsagt full forståelse for at fremtidens helsepersonell må få øve seg! 😂 

«Ingen problem! Dette fikser du lett!» sa jeg til henne. 

Hun fiksa ikke det så lett🙈

Faktisk var det ganske vanskelig å la være å brøle til, og risikere å skremme vettet av den lille, skjønne, skjøre studenten. 

Etter fire forsøk, overtok læremesteren. Jeg pusta lettet ut! Endelig! 

Men det var ikke noe å puste ut for, det heller. 

Jeg har visst noen meget sære årer til denslags. 

Etter tre forsøk, ble det bestemt at ei fra anestesi avdelingen skulle komme ned å fikse det. 

Jeg lå der og gruet meg, helt til hun kom susende inn døra. Hun var meget autoritær. «Jaja» sa hun, «de fikk nå øvet seg litt....» Så tok hun armen min og vipps, var nåla inne. «Sånn!» sa hun. «Lykke til senere!» smilte hun lurt, og forsvant ut døra, som om hun knapt hadde vært innom. 

Helt smertefritt. 

Nå var jeg klar. 

Nå kunne jeg sende en SMS til mannen. 

Nå kunne han få komme. 

Jeg ønsket selv å få ha de første forberedelsene alene. Jeg ville bygge opp min egen trygghet, før jeg slapp han til. Vi hadde avtalt dette i forkant. 

Vi bor veldig nærme sykehuset, så han var på plass innen 10-15 min. 

Da kom jordmødrene mine inn igjen for å hilse på. Det kom også en annen dame ned. Jeg var litt i ørska, så jeg vet ikke helt om hun var lege eller sykepleier eller hva det nå var. Men hun forklarte i hvert fall hva som skulle skje videre, slik at vi begge var forberedt. Hun sa at de var klar, om alt fra 15 minutter- til en time. 

Jeg fikk fortalt henne at jeg ikke ville vite hva de gjorde under selve inngrepet. Noen trenger å høre hva som blir gjort underveis. Men jeg ville ha minst mulig informasjon der og da. Jeg kunne heller spør selv, hvis jeg lurte på noe. 

Det var ingen problem for dem. 

Jeg ble lyttet til, og hørt. 

Vi fikk være i fred på rommet, til vi ble hentet. 

Tiden gikk veldig sakte, samtidig som den gikk alt for fort. En del av meg ville bare stoppe opp. Røske av meg ledninger og rømme ut i bilen. Jeg var ikke klar enda! 

Men samtidig var jeg veldig klar! Klar for å ha kroppen min i fred. Klar for å endelig se min lille skatt. Klar for en ny hverdag. 

Å med de tankene i hodet, kom de smilende inn til oss. It was time! 

Vi ble trillet ut fra rommet og opp på kirurgisk. Det var mye folk der inne! Jeg kjente igjen flere bak maskene sine. Vi har et utrolig bra team i Flekkefjord, når det gjelder slike ting som dette. De visste at jeg hadde ME, de visste hvordan jeg ville ha det. De tok hensyn og viste omsorg. Hele situasjonen oste av trygghet og glede. Det virket som om alle gledet seg til å ønske et nytt lite menneske velkommen. 

Jeg ble flyttet over på operasjonsbordet. Selve operasjonsrommet, så ikke ut som på Greys! 😂 Det var ikke så dystert og mørkt, liksom. Mer lyst og trivelig. 

Det kom det ei  dame og spurte om jeg hadde hatt nål i ryggen før. Jeg bekreftet at jeg hadde tatt spinalvæske prøve, så om det var samme metode, var jeg kjent med det. 

Det gikk også som en lek. Ikke vondt i det hele tatt. Men veldig spesielt når lammelsen kommer. Det var sært!

Begge jordmødrene mine var med inn, og hadde fullt fokus på meg og min opplevelse. 

Alle i rommet pratet om løst og fast. Noen sang litt forsiktig og koste seg. 

På dette tidspunktet har jeg laget meg en egen liten boble. Jeg aner ikke hva de snakket om, eller hvem som kom og gikk der inne. I bobla var bare meg. Det var trygt og godt i bobla. 

Samboeren var jo med inn og satt ved siden av meg hele tiden. Heldigvis! 

Han hadde fått en egen innføring om hendelsesforløpet, på gangen, før han kom inn i salen. 

Jeg hadde i forkant vært litt redd for selve kuttinga. Jeg hater kirurgiske sår og «papirkutt-kanter». Så jeg var litt redd for at jeg skulle få panikk der jeg lå. Men det gikk bra. Inni bobla mi var det trygt og godt. 

Så var tiden inne. De satte igang. 

Jeg kjente ingenting. Eller, jeg kjente at de var der og holdt på med noe- men ikke konkret hva de gjorde. Jeg skjønte ikke at de drev på inni meg- før det nesten var over. Jeg la heller ikke merke til noen lyder eller lukter som kunne avsløre at jeg var åpnet. Det eneste jeg virkelig kjente, var når de skulle presse barnet ut. 

Da la de et godt trykk oppe med ribbeina, og presset nedover. Det var litt sånn at man føler lufta blir litt most ut av deg. Men ikke på noen skummel måte. De presset vell to-tre ganger, så var babyen ute. De tok seg av han de første 30 sek, før de holdt han frem til oss, så vi kunne se på han. Det var en helt spesiell følelse! 

Så spurte se om pappa ville klippe resten av navlestrengen. Det måtte han jo! Samtidig lappet de meg sammen. Med stifter! De hadde jeg også gruet meg til! Men jeg hørte ikke noe her heller. 

Så var min oppgave slutt. Babyen skulle stelles og sjekkes. Det kunne ikke jeg være med på. Nå ble han overlatt til pappaen sin. 

Jeg husker ikke noe herfra. 

Jeg ble flyttet fra bordet og over i senga og trillet opp på et rom. Jeg aner ikke hvordan jeg ble flyttet fra bordet til senga🤔 

Jeg vet ikke hvor jeg ble trillet, eller av hvem. 

Men jeg våknet en time eller to senere. Da var jeg på intensiven. Der skal man visst være noen timer etterpå, for å se at alt går bra. 

Når jeg våknet, spurte de om jeg ville ha mann og barn opp, eller om jeg ville hvile litt til. Jeg kjente at den hvilen hørtes fantastisk ut! For første gang på et halvt år, kunne jeg ligge på ryggen igjen! 😂 Men nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg ville ha dem inn! 

Det var så herlig å se dem begge to. Babyen var rolig og fornøyd. 

Jeg ble også meget fornøyd, når en sykepleier kom inn og gav meg noe å drikke! Da hadde jeg fastet siden kl 22:00 kvelden før. 

Mens vi var i denne egne tilstanden, helt alene på rommet, begynte vi å varsle besteforeldrene. Det var samboer sin oppgave å ringe rundt. 

Vi hadde jo visst om denne datoen ganske lenge, men jeg ville ikke at folk skulle vite. 

Det var vår ting. 

Vår happening. 

Vår første stund som familie. 

Den ville jeg ha i fred. 

Dessuten var jeg engstelig for om jeg orket å ha besøk samme dag. Min familie bor et stykke unna. Hvis de hadde visst datoen, og på en måte «forventet» å kunne komme da, hadde det vært vanskelig for meg å «kaste dem ut», når/hvis jeg ble sliten. Når de hadde kjørt så langt- og måtte kjøre langt hjem igjen etterpå liksom. Derfor ville jeg se det an på selve dagen. Kanskje jeg orket besøk- kanskje ikke. 

De fikk alle en telefon- og beskjed om at vi skulle se an ønsket om besøk i løpet av dagen. 

For to stk, var det første gang de hadde fått denne telefonen. «Gratulerer! Du har blitt Bestefar/Bestemor!» Det er en viss ærefrykt å videreføre slekten sin. 

Etter noen timer der oppe på intensiv rommet, ble vi trillet tilbake, ned på rommet vårt på barsel igjen.

Vi fikk være i fred lenge. 

Det var herlig. 

Mine jordmødre stakk hodet inn døra av og til, for å sjekke at alt var greit. 

De var også innom å målte feberen min (med flere forskjellige febermålere, for den første «var visst ødelagt») gav meg smertestillende, klemte på magen og kikket under dyna. Jeg vet fortsatt ikke hva de kikket etter der😂🤔 

Jeg hadde hørt rykter om en mage massasje som gjorde enormt vondt. Den utførte først studenten, og så læremesterne. Det var ikke sånn kjempe digg, men det var slett ikke smerte-smerte. Igjen- mer som at noen presser på et solid blåmerke. De utførte denne massasjen to ganger pr dag, de neste dagene. 

I tillegg kom studenten og satte en sprøyte i magen min, av og til. Den kunne svi litt. Sånn, lite vepsestikk. Denne fikk jeg også daglig, så lenge jeg var på sykehuset.

Utover det, kjente jeg ikke noe særlig smerte. Det var mer som om du er skikkelig øm. Eller at du har er stort blåmerke som noen presser litt på. 

Det var ikke sånn smerte jeg hadde sett for meg. Men jeg hadde fått beskjed om å ta smertestillende med en gang jeg kjente noe. Ikke vente på at smerten skulle komme. Men de var så flinke å følge opp, at jeg slapp å huske på de pillene på egenhånd. De kom automatisk døgnet rundt. 

Etter å ha ligget i senga noen timer, kom det ei inn, for å ta ut kateteret. Det var ikke vondt i det hele tatt. Kjente ingenting. På dette tidspunktet, var det heller ikke så mye som var flaut lenger. Etter at barnet er ute, begynner kroppen å blø. MYE! Så til alle som skal gjennom dette- ikke vær redd! Det er mye, det renner jevnt og trutt. Men du blør ikke ihel! De passer på deg😅 

Ut på tidlig ettermiddag, begynte jordmødrene å nevne at det kanskje var på tide å komme seg opp av senga. Jeg var ikke vond å be! Men jeg var redd for om såret skulle sprekke eller om det skulle være vondt. 

De hjalp meg opp. 

En på hver side. 

Såret sprakk ikke. 

Jeg hadde ikke vondt. 

Bare som å være støl og litt forslått. 

De viste meg at jeg kunne holde en pute eller et håndkle, mot såret når jeg skulle reise meg opp. (Eller når jeg nøys!) 

Jeg kunne fint øve på dette og på å gå forsiktig rundt,  i løpet av ettermiddagen. 

Samme dag var jeg i dusjen. 

Ingen problem det heller. 

Jeg var evig takknemlig for det store plasteret over såret, så jeg slapp å se på det. Hvis jeg hadde sett etter, kunne jeg skimter stiftene- men jeg ville ikke se det. «Plaster» er også litt feil ord. Det er en hvit, plast dings. Ser ut som en stige kanskje, som holder sår og stifter ihop. Så er det en plastfilm av et slag- over det. 

Samboeren fikk sett på det når det var tid for sårstell, men jeg lot det være. Han tok bilde av det, sånn at hvis jeg en gang vil se, så kan jeg det da. 

På sen ettermiddag/kveld, fikk vi besøk av besteforeldre. Jeg kjente at formen var god nok. 

Veldig koselig, men veldig godt at de ikke hadde lange visitter! 

Vi trengte litt alene tid. 

Dessuten kjenner de alle til MEen min, så de er flinke til å ta hensyn. 

Babyen var rolig hele dagen. Det var nesten som han smilte til oss. ❤

De anbefalte KS pasienter å være på sykehuset 4-7 dager. Siden jeg har ME, fikk jeg bli 10 dager, hvis jeg følte for det. I forkant trodde jeg at det var det jeg ville. Alle hadde fortalt at jeg bare måtte nyte tiden på barsel, og bruke jordmødrene til avlastning alt jeg orket. 

Å det er sant! De var kjempe flinke! 

Men for min del, ble det for mye støy.

For mye folk.

Det er en jevn sum av støy. 

Folk kommer inn, får babyer og reiser hjem. 

Innimellom dette, får de besøk av familie og venner, og kanskje eldre barn som skal hilse på lillebror? 

Det er alltid noen som drar i den røde tråden, så jordmødrene trasker rundt fra den ene til den andre. 

Babyer griner litt. 

Mødre griner enda mer. 

Nytt tips til dere som skal gjennom dette: barselstårer kan slå til på alle. Også de som minst venter det! Jeg griner sjelden. Eller gråt sjelden. 

Nå gjør jeg ikke det. 

Ikke etter barseltårene. 

Det var stort sett grining  kontinuerlig tre uker i strekk. Uten grunn. 

Å det var svært sjokkerende- men enormt befriende! 

Uansett-

For min del, er disse lydene, den uroen, en enrom trigger for symptom forverring. 

Den 4 dagen, når det var «lov» å reise hjem, reiste jeg. 

Det var en befrielse å komme hjem. 

Trygt og stille og rolig. 

Selvfølgelig får man full panikk de første 5 minuttene. 

«Hva i alle dager gjør jeg nå!!!?» 

«Hvor skal jeg gjøre av babyen???»

Men det går seg til. 

Jeg låste døra. Låste oss inne i hiet vårt. Brukte dagene til å bli kjent. Med babyen. Med reaksjonene til kroppen min. Med samboerens papparolle. 

Jeg sa nei til det aller meste av besøk. Dette var vår tid. 

Det angrer jeg ikke på ett eneste sekund! 

Legger ved et bilde av kroppen, 

5 dager etter KS. Stiftene var i, i 11 dager. 

Det er et par ting jeg har utelatt her- som for eksempel hvordan dagene på barsel var, første stell, kaos med amming og den slags- men det er en annen historie. 

Vil bare si en siste ting i denne omgang. 

MAMMING FREMFOR AMMING. 

Ikke bli sint på deg selv, hvis ikke du får til amminga, eller ikke har energi til det. Det går bra med barnet ditt likevel.  ❤❤❤❤