Høst 2017. Bør kronisk syke få barn?

Høst 2017. Bør kronisk syke få barn?

Når jeg hadde vært syk en stund, fikk jeg er tips av en lege. Hn ønsker ikke å navngis. Dette er en lege som har sett veldig mange ME pasienter. Hn setter diagnoser. 

Hn fortalte meg at jeg måtte vurdere om jeg ønsker en familie. Etter hns erfaring, ble flere ME pasienter bedre hvis de ble gravide inne fire år etter den første akutte sykdomsfasen. 

Dette er selvsagt ikke dokumentert. Hn ville heller ikke direkte anbefale meg det, men sa at det var noe å tenke på. Muligheten for å bli verre, er selvsagt tilstede. 

Jeg har alltid ønsket en familie, men jeg har aldri kjent på et behov for egne, biologiske barn. Jeg kunne like gjerne adoptere eller gå inn i fosterbarn tjenesten. Men når jeg fikk dette spørsmålet så direkte, gikk det mange tanker gjennom hodet. 

Jeg var redd og skeptisk, samtidig kjente jeg på et savn. Tenk om jeg aldri kunne få en familie senere. 

Klokken tikket. 

Jeg var 31 år. 

Jeg var kronisk syk. 

Det måtte vurderes nøye. 

Hadde jeg et stort og godt nok nettverk rundt meg? 

Hva hvis jeg ble verre? 

Kunne barnefaren ta seg av alt alene? 

Vi diskuterte det. 

Vi visste egentlig begge to. 

Vi ønsket barn. 

Hele min slekt bor langt borte. 

Min «familie» i Flekkefjord, består stort sett av venner. 

Samboeren har sine foreldre i nabolaget, men vi kunne jo ikke regne med at de kunne stille opp i tid og utid, hvis jeg ble svært alvorlig syk. 

Vi veide for og imot. 

Hva var riktig og hva var galt? 

Tenk om barne måtte vokse opp uten en mamma til stede? 

Å enda verre- tenk om ME kan være arvelig? Var dette et liv vi ville gi vårt barn? Var vi egoistiske som ønsket å sette et liv til vår hverdag? 

Hvordan skulle jeg kunne stille opp, og følge opp, «godt nok»? Både i hverdagen, i barnehage, i skole og på fritidsaktiviteter. 

Mitt barn må ha den mammaen som aldri kan være med på dugnad. Som ikke kan komme på foreldremøter. Som ikke kan være hjelpetrener i fotballen. Som ikke kan være med ut og klarte i trær. 

Det er så vondt å tenke i de baner. Samtidig er det viktig å tenke over! 

Jeg har fagbrev i Barne og ungdomsarbeid. Jeg vet hva som kreves, når man har barn. Jeg vet hva de trenger.

Å det var den vissheten som tilslutt overbeviste meg. 

Jeg trenger ikke å være den mammaen som hopper og spretter på sidelinjen under en fotballkamp. Jeg trenger ikke være den mammaen som er foreldrerepresentant på skolen. 

Jeg trenger å være den mammaen som ser barnet mitt. Som er tilstede i hverdagen. Som klarer å smøre niste. Som kan trøste og skryte. Som kan rettlede og sette grenser. Som kan elske og gi trygghet. Det er det et barn trenger mest av alt. 

Å komme hjem til en trygg havn. 

Å hvis jeg bare fokuserte på det, var det ikke så uoppnåelig. 

Jeg kan oppdra et barn. Jeg kan forme barnet til en flott voksen. En som er kjærlig og god, og som er et bra medmenneske. Et barn som vokser opp med grenser og kjærlighet. 

Når de tanken hadde satt seg, kjente jeg et savn. Et savn etter familie. Et savn etter en mening. Et savn etter mestring. Å jeg kjente på håp! 

Avgjørelsen ble tatt. 

Vi ville gjøre et forsøk.