Mars 2019. Sorgen

Mars 2019. 

«Vil du være med til Storestø?»

Det var det. Det var det som knakk meg i dag. Jeg har brukt mange uker på å stabilisere meg. 

For første gang i år, klarte jeg en trilletur med babyen for noen dager siden. Jeg var så stolt. Jeg hadde lagt alt til rette, i flere dager. Ventet på rett anledning.

Å så kom dagen. Det var en helt spesiell dag. En sånn dag hvor sola skinner, og det snør på samme tid. Man lurer på hvor denne snøen kommer fra. Det er jo ikke noe voldsomme skyer der oppe. Faktisk så lite skyer, at sola er stor og fin på himmelen. De dagene er sjeldne. 

Innenfra ser det fint ut, men idet man åpner ytterdøra, skjønner man at man har blitt lurt. Det er slett ikke så lunt og yndig som man skulle tro. Det er en iskald vind. Den vakre snøen, brenner i kontakt med huden. Som etsende iskorn. 

For de fleste andre, ville dette være et snu punkt. «Vi går heller ut når vinden løyer.» For meg, var det motsatt. For meg var dette bekreftelsen på at det var rett tid. Nå var alle andre inne. Jeg kunne gå ute, uten en overhengende fare for å treffe andre. Uten å måtte nikke gjenkjennende til andre. Uten å måtte utveksle et høflig «Hei!» når jeg traff noen. Uten hyggelige naboer, som bare ville høre hvordan det stod til. Jeg kunne trille på tur, helt alene, midt i boligfeltet. 

Vi var godt kledd. Babyen elsket å ligge i vogna å høre vinden som suste. Jeg nøt å kjenne været og kulden mot ansiktet. 

Vi var ute i 20 minutter. 

Når vi kom hjem, var jeg i himmelen. Jeg hadde klart det! Vi hadde kommet oss ut. Vi hadde kost oss. Vi traff ingen andre. Det koster bare fysisk energi. 

Resten av dagen ble rolig. Også påfølgende dag. 

Jeg vet hvor fort jeg kan bli dårlig igjen, hvis jeg går over grensene. 

Så når jeg er i en stabiliseringsperiode, å har landet litt, prøver jeg å dytte grensene mine litt om litt. Sånn at den gode perioden, kan lande på høyest mulig skala. 

Det er noen dager siden turen. Å formen har vært stabil siden. En liten seier. En mulighet for en ny, liten tur, anes i nær fremtid. 

Kanskje en snarvisitt til lekeplassen i helga? 

Så våknet vi i dag. Det er søndag. Sola skinner og varmer. 

Det er vindstille. 

En nydelig dag for en tur. 

Etter frokost sier samboeren: «Jeg tror vi tar en tur ut. Vil du være med til Storestø?» 

Jeg blir helt kald. Å jeg kjenner at kroppen reagerer før jeg er klar over det. Tårene bare triller. Jeg har null kontroll på den fysiske reaksjonen. Det slo meg som en bølge. 

For jeg har så lyst. Jeg har så ekstremt lyst til å være med! 

Tilbake til grusveier. 

Tilbake til naturen. 

Tilbake oppover fjellet. 

Til lukter av vår og til fuglesang. 

Jeg vil være med familien min på tur. 

Men det er så uendelig langt frem. Det er så uoppnåelig. 

Viljen er det. Lysten og ønsket. Jeg drømmer om det. Men det bare går ikke. 

Jeg kledde på babyen. Pakket han inn i vogna. Passet på at lua satt godt på hodet. At han hadde tutten sin, og vottene. 

Så vinket jeg i døra, når de dro. 

Mens tårene trillet. 

En dag... 

En vakker, vakker dag, så skal jeg bli med. 

Men enn så lenge, må jeg prioritere. 

Naturen må nytes fra et stuevindu. 

Jeg må trø så varsomt, for å ikke trå feil. For å ikke bli dårlig. 

Kanskje jeg kan klare en tur til lekeplassen senere? Kanskje- hvis jeg legger meg noen timer i senga nå...?