April 2019. Rettsaken om Gjeldsordning

Rettssaken 

I dag var jeg i retten. Ikke som vitne, men som «tiltalt».

Det var jeg og mine handlinger og min situasjon, som skulle evalueres.

Tidligere har jeg vært vitne.

Tidligere har jeg vært innkalt som lekdommer.

Nå var situasjonen snudd.

Aldri hadde jeg trodd at dette skulle skje med meg.

Juli 2016 ble jeg syk. Jeg klarte ingenting. Fra å være arbeidsnarkoman, til å knapt kunne komme ut av senga. 

Tre ganger gikk jeg til legen den første tiden. Tre ganger fikk jeg beskjed om at «det feiler deg ingenting». Tre ganger fikk jeg beskjed om at «Du er bare sliten. Du må finne deg en ny arbeidssituasjon.» 

Jeg elsket jo jobben min! Det var det jeg ville! 

Jeg hadde stallen som backup. 

Kanskje legen hadde rett...?

Kanskje jeg kunne starte Flokken Hestegård som en bedrift. Som min nye arbeidsplass? Å jobbe med mennesker og dyr, ute i naturen. 

Kanskje det var løsningen? 

Kanskje det å stå inne på et kjøpesenter og være selger, ikke var det ideelle for meg? Kanskje jeg kunne kombinere de to?

Jeg måtte uansett ha en stor startkapital for å få Flokken på beina. Mange hester krevde mye mat, og mye tilsyn av dyrleger og hovslagere. 

Jeg visste at jeg kunne få det til. 

Jeg kunne lage et samlingspunkt. 

Et sted hvor barn kunne komme etter skolen, og i ferier, for å ha et trygt sted å være. En slags «natur-SFO». 

Samtidig kunne det være er tilbud til barnehager og skoler. For mennesker i vanskelige perioder i livet. Ensomme. De som ikke var i arbeid. De som ikke hadde noen plass å gå på dagtid. Et tilbud for integrering for innvandrere. Et sted for psykisk syke. En mulighet for barn med funksjonshemninger. 

Det var en mulighet for å skape en verdifull plass, for veldig mange mennesker. Å det var et behov for det!

Jeg ramlet over en reklame. «Send inn en søknad, å få lånetilbud fra 15 banker! Velg den eller de lånene som passer deg best!»

Fra før har jeg hatt flere forbrukslån. Jeg har benyttet dem for å kjøpe biler, eller dra på ferier. Det har vært en gjensidig forståelse mellom meg og banken. Jeg får penger kjapt på konto, å jeg betaler alltid tilbake. Banken tjener sin del, jeg får penger på timen. Jeg har alltid hatt god inntekt, så det har aldri vært noe problem å innfri lånene. 

Derfor var det ikke særlig problematisk for meg, å benytte meg av denne muligheten.

Jeg sendte inn en søknad, og vipps- 350.000kr var innvilget. 

Jeg tok imot med åpen armer. 

Etter en liten stund, fikk jeg en ny mail. Enda et lån var innvilget. Det hadde bedre vilkår enn det første. Dermed tok jeg det også. 

Jeg fikk den siste summen på konto, å skulle bruke de pengene til å betale hele- eller i hvert fall store deler- av det første lånet. 

Dessverre opplevde jeg et samlivsbrudd i mellom disse dagene.

Da stod jeg på bar bakke. Jeg hadde ingenting. Jeg måtte finne et nytt sted å bo. Jeg måtte ha møbler og inventar. Jeg måtte ha bil. 

Jeg fant meg en leilighet. Jeg kjøpte inn det som trengtes. Kroppen var fortsatt ikke i sjakk, å det var knapt med tid, så det var ikke rom for å bruke finn og facebookgrupper for å finne diverse møbler. 

Det bar til Ikea og de lokale butikkene, for å kjøpe det som trengtes. 

Samtidig skulle Flokken drives. Hestene skulle ha høy og utstyr. De skulle ha sitt tilsyn og behandling av dyrleger og hovslagere. 

Jeg begynte å bruke av det siste lånet, for å betale mnd avdragene på det første. I tillegg til bil, møbler og generelt.  Å sånn rullet det videre. 

Alle som har drevet med dyr, vet hvor dyrt det kan være med for. 

Å fore på 9-10 hester med høy året rundt, er ikke billig. Det gikk en del rundballer i uka. På ett år, ligger det på ca 300.000kr. 

I tillegg kommer dyrleger, hovslager, andre behandlere, frakt av hester, høy og utstyr osv osv. 

De som sier at «hest er snareste vei til konkurs», har helt rett! 

Etter en tid i leiligheten, fikk jeg tips om å heller flytte ut i stallen. «Kjøp en campingvogn! Det er mye bedre å betale til seg selv, enn til en utleier. Dessuten sparer du drivstoff!»

Jeg syns i grunn at det var en god ide. Da hadde jeg mulighet til å legge meg ned og slappe av, når kroppen streiket. For guess what- jeg ble ikke bedre av å ikke jobbe på kjøpesenteret. 

«Gi det tid...» sa legen.  

Jeg tok kontakt med en bekjent som tilfeldigvis jobber med å selge campingvogner. 

Jeg forklarte at jeg måtte ha noe som tålte å være i bruk hele året, og at det måtte være en skikkelig dusj. Ellers var alt greit. 

Jeg fikk beskjed om at det var noen inne som jeg kunne komme å se på. 

De jeg fikk sett, var ikke helt etter hva jeg kunne bruke til å bo i. Jeg var på vei til å dra, da jeg fikk høre at jeg bare MÅTTE se på en annen type. 

Den var strøken! Kjempe fin! Alt jeg hadde drømt om, å vell så det!

Men for en prislapp! 

Jeg sa rett ut at dette er lang over min prisklasse! Jeg har to store lån fra før. Det er ikke realistisk at jeg kan få enda et stort lån. 

Men jeg ble fortalt at det var jo mulig å prøve, «sånn for gøy!»

Det var jo tross alt bedre å betale til seg selv. Dessuten skulle jeg få en kjempe bra pris, for det hadde vært en demovogn. Så hvis jeg ville selge den i løpet av de nærmeste årene, ville jeg få tilnærmet samme sum tilbake!

Vi gikk til kontoret hans, og han trykket på dataen sin. Jeg oppga all info på inntekter og gjeld. 

Å vipps- innvilget!

Ikke bare det; det var billigere pr mnd, enn hva jeg betalte i husleie på leiligheten! 

Vinn-vinn!

Da var den saken klar. 

Jeg kjørte hjem til Flekkefjord og sa opp leiligheten. Et par dager etterpå, sendte jeg melding til selgeren, for å forsikre meg om at alt var i orden med lånet, slik at alt skulle være på plass. Alt ok!

I januar 2017, kom vogna hjem på stallen. Jeg flyttet ut dit, og kjente at jeg var på riktig sted. Nå var det bare å senke skuldrene, å kjenne et kreftene skulle komme tilbake. 

Tiden gikk, å ingenting skjedde. Kroppen var ødelagt. Jeg kunne klare noe, på gode dager. Ellers måtte jeg holde meg rundt stallveggene. Å treffe folk, eller være i for mye aktivitet, kunne trigge symptomer. Feber. Smerte. Oppkast. Kramper. Utslitt. Svimmel. Hodepine. Lyssky. Skjelvinger. Høy puls. Fullstendig hjernetåke. 

Å gå fra full jobb, politisk aktiv, styrketrening på ettermiddager, osv- til å ha problemer med symptomer som en kraftig influensa, bare av å gå 4-500 meter, var veldig vanskelig og uforståelig. Særlig da det ikke ble bedre av endringer som legen foreslo. 

Jeg ble sendt rundt til alle mulige eksperter. Til flere sykehus. Til flere psykologer og DPS senter. Til alternative behandlere. Mange prøver ble tatt. Alt ble sjekket. Alt var normalt. Lenge!

Men så begynte ting å dukke opp. De fant ut at CRPen levde sitt eget liv. Jeg hadde konstant symptomer, så jeg klarte ikke å skille selv, på om CRPen var på 5, eller 250. Derfor måtte jeg til legen eller legevakten, en gang pr uke, for å måle. Den ene gangen ble jeg lagt inn med en gang, fordi CRPen var skyhøy, mens jeg følte meg «helt normal».

Når man går å hangler og har smerte i veldig lang tid, blir det etterhvert «normalt». Derfor kjenner jeg ikke selv hvor syk jeg kan være. Det kjennes nemlig helt likt ut. 

Den gangen ble jeg på sykehuset i 4-5 dager. Jeg var innom på hver eneste avdeling de har i Flekkefjord sykehus, for å prøve å finne svar på hvorfor CRPen var så høy. Ingen fant svar. 

Jeg slapp tilslutt ut, når CRPen normaliserte seg. 

Etter en uke fikk vi svar. Da var det et virus, eller en bakterie (jeg husker ikke hva), som egentlig skal gi lungebetennelse- som hadde gått seg vill i min kropp, og gitt meg betennelse i blæra, eller deromkring🤷🏼‍♀️ 

Ingen hadde sett det før. Ingen kunne forklare hvorfor. Men sånn var det.

Ellers fant de etterhvert ut at jeg hadde en milt som bare ble større og større. 

Det forstod de heller ikke hvorfor.  Jeg fikk beskjed om å ta det veldig med ro, i tilfellet den kunne finne på å sprekke. Etterhvert dukket det også opp flere milter på bildene. Det vet heller ingen hvorfor skjer, men de formerer seg tydeligvis hos meg. Legene snakket om flått, kyssesyke, virus, kreft og alt mulig, men fant aldri noen svar.

På sommeren 2017, kom jeg til en lege på Stavanger sykehus. Dette var siste stopp. Nå hadde flere snakket om ME diagnosen, men det skulle jeg ikke ha! For meg har ME alltid vært en tøyse-sykdom. Noe man bare later som. De som ikke gidder å jobbe. De som ikke vil. Det hadde i hvert fall ikke jeg! 

Legen i Stavanger så gjennom alle prøver og alle epikriser jeg hadde fått. Hun begynte å snakke om ME. 

Jeg skrudde av. Jeg nektet å høre om det. Jeg tryglet om en spinalprøve. Det måtte være mer vi kunne gjøre. 

Det ble blankt avvist. Det var en såpass stor risiko å ta den type prøver. Når det ikke dukket opp andre ting i blodprøvene mine, var det heller ikke noe som tilsa at en spinalprøve var nødvendig. 

Jeg ble så lei meg, at legen sa at jeg kunne få en siste utvidet blodprøve der, å hvis den viste noe som helst, skulle jeg få spinalprøven. 

Det er en veldig spesiell følelse, når men håper at blodprøven skal vise noe. Da er man ganske desperat etter svar! 

Noen dager senere, ringte legen. De hadde funnet hjernehinnebetennelse. Ikke den dødelige varianten! 

Det var et virus som normalt satt i kroppen i 8-10 dager, men som visst hadde satt seg fast hos meg. 

Jeg skulle nå få spinalprøven, for å se hvilken del av sykdomsbildet jeg var i. 

Jeg jublet! 

Det var svar!

Nå skulle jeg få medisiner og bli frisk!

Endelig!!!!!

Nåla i ryggen var ingen problem. Ventingen på svar, var verre. Adrenalinet drev meg. Jeg drømte om å komme tilbake til jobben min. Om å selge joggesko til fornøyde kunder. Om å endelig kunne få ri igjen! Om å kunne orke å snakke med familien min  på telefonen! Om å kunne delta i familieselskaper og å feire jul. Alt uten å bli sengeliggende i dagesvis etterpå. 

Det tok ikke så lang tid før legen ringte med resultatet. 

Det var tydelig at jeg hadde gått med hjernehinnebetennelsen lenge, men den var ikke aktiv lenger. Den kunne derfor ikke forklare de nåværende symptomene mine, å hvorfor jeg ikke ble bedre. 

Den dagen satt legen ME diagnosen på meg. Hvorfor jeg hadde fått ME, kunne ikke legen svare på- men det var mulig at det var fordi jeg hadde gått med denne uoppdagede hjernehinnebetennelsen i så lang tid.

Jeg var knekt. 

Hvordan i alle dager skulle dette gå. 

Så flaut. Så vondt. Så teit! 

På dette tidspunktet, hadde jeg vært sykemeldt på lenge, at jeg måtte over på aap. Dermed falt også inntekten. 

Det begynte for alvor å knipe til økonomisk. Lånene var brukt opp. 

Jeg hadde så jeg klarte meg, men jeg måtte finne en måte for å ikke la dette gå utover hestene. Samtidig klarte jeg ikke å drive noe alene, når helsa ikke ble bedre. 

Ting som ikke var nødvendig ble solgt unna med tap. Jeg ble hengende lenger og lenger etter med lånene, men de ble alltid prioritert. Før mat til meg, og før gass til varme i campingvognen. 

Formen ble verre og verre. Tilslutt ble det snakk om å få plass til meg på Tjørsvågheiem- det lokale sykehjemmet. Jeg fikk oftere og oftere smertekramper. Da mister man kontrollen over kroppen.Jeg ble liggende å riste i en dam av oppkast og tårer . Legene var redd for at jeg kunne bli kvelt, dersom jeg fikk slike kramper når jeg var alene om nettene. 

Som en løsning, måtte jeg flyttes til Gyland en periode, for å være nærmere noen som kunne ha tilsyn til meg. Tjørsvågheimen var ikke noe jeg hadde spesielt lyst til. 

I tillegg var hjernetåka så påtrengende, at jeg klarte ikke å holde kontroll på papirene mine lenger. Bokstaver stokket seg. Jeg klarte ikke å bruke energi på å snakke i telefonen. Jeg klarte ikke å bruke energi på å prøve å tolke og forstå budskap og innhold i brev og mail. Alt ble et eneste rot i hodet. 

Jeg skjønte at nå var jeg ikke lenger i stand til å ta vare på megselv på den «administrative» måten. 

Jeg gikk til legen, (ikke samme som i starten) som på dette tidspunktet var kommunelegen, og ba om hjelp til å få verge. Hun var helt enig.

Jeg var ikke lenger i stand til å kunne holde hjulene i gang for meg selv. 

Når de lette etter svar på sykdomsbildet mitt i starten, fant de en sterk grad av ADHD på DPS. Dette har lenge vært mistenkt blant mine venner, så det kom ikke som noen overraskelse. Det har aldri vært noe problem for meg, for alle de tusen tankene jeg har hatt i hodet, har jeg alltid hatt energi til å «jobbe ut». Når kroppen skrudde seg av, ble det derimot mye vanskeligere. Da klarte jeg ikke å «få ut» alle tankene og alle den innestengte energien. 

Kombinasjon: hjernetåke, ADHD-tankekjør og ME-kropp, er ikke bra. Alt blir til mer og mer grøt, jo lenger ut i sykdomsbildet du kommer. Tilslutt kan du knapt gjøre rede for deg. Noen dager kjennes det ut som om man er rusa. Hjernen er som en ulldott. Man er helt fjern. Det syns jeg er kjempe skummelt og veldig ubehagelig. 

Det var ADHD diagnosen, som skulle gjøre det mulig for meg å få verge. Personlig var det ikke ADHDen som var mest hemmende for min del. Jeg tror at det er langt flere ME pasienter som har behov for verge, enn det er ADHD pasienter. I mitt tilfelle var det kombinasjonen som var ødeleggende. 

Jeg fikk vegre ganske kjapt. Heldigvis. Hun tar alle mine administrative oppgaver. Betaler regninger, har kontroll på namsmann, videreformidler beskjeder osv osv. 

Heldigvis ville skjebnen at jeg og samboeren fant tilbake til hverandre etter en tid. 

Det var ikke lett for noen av oss at jeg ble syk. Særlig ikke når vi stadig hørte «det feiler deg ikke noe».....

Når det da dukket opp svar som forklarte situasjonen, ble det lettete å godta og forstå. Når vi da fant tilbake, visste vi begge to hva vi gikk til mtp sykdommen. Da vet man hva man har å forholde seg til. 

Vergen hjalp meg med å selge campingvogna. I dundrende tap. Å få igjen ca samme sum, var overhodet ikke reelt. 

Jeg måtte plassere alle hestene ut på for, til hjem som kunne tilby dem en bedre fremtid, enn hva jeg kunne gi. 

Drømmen ble knust. 

Ønsket om å være en bidragsyter i samfunnet, lever enda. Men det er ikke mulig. 

Alle pengene er borte. Spist opp av hester. (Bokstavelig talt) 

Vergen gikk til namsmannen for å søke om gjeldsordning. 

Det avviste kreditorene. Det var sjenerende for allmenheten. 

Det skjønner jeg altså! 

(Jeg hadde skjønt det enda bedre, hvis jeg hadde brukt de på å kjøpe designervesker, luksus båter eller elvecruice på Nilen.)

Namsmannen søkte da Tingretten om hjelp. 

Så der har jeg vært i dag. I retten. For å stå til ansvar. 

Mine dumme valg. 

Min drøm. 

Min visjon, om å skape en mye tiltrengt plass for mennesker med behov. 

Mitt håp om en fremtid. Som en person som gjør en forskjell for andre.

Ingen av kreditorene dukket oppe.  Jeg hadde veldig lyst å se dem i øynene, og beklage situasjonen jeg har satt dem i. 

Det var kun meg, vergen og en dommer. Dommeren tok hensyn til meg. Hun stengte sola ute og lot meg sitte med teppe, caps og solbriller. Jeg kunne komme med innspill når som helst, hvis jeg kom på ting underveis. Jeg følte at jeg ble sett og hørt. Om jeg fikk forklart alt som jeg ønsket, aner jeg ikke. Utfallet kan jeg heller ikke ane noe om. Det eneste jeg vet helt sikkert, er at jeg overhodet ikke ønsket å komme inn i den situasjonen, og at jeg virkelig gjør alt jeg kan for å gjøre opp for meg, slik at ikke bankene skal gå i tap. 

Nå er alle ord sakt. 

Jeg venter på en dom.

Jeg aner ikke utfallet. 

Nå holder jeg pusten. 

Skam er det eneste som kan beskrive følelsen. 

Nederlag.

Sorg.

Mislykket.

Redsel.

De er ganske tett opptil. Men først og fremst er det skam jeg kjenner på.

Min eneste måte å kunne være noe for noen som helst nå, er å dele min historie.

Hvis ett eneste menneske kan kjenne seg bitte-litt igjen, i noe som helst, og føle seg litt mindre ensom- da er det verdt det. 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å være syk. 

Kanskje jeg våkner i morgen og er frisk? Kanskje jeg blir bedre om to år? Om fem? Ti? Ingen vet. Jeg kan bare håpe om at den dagen kommer snart. At den kommer overhodet.  

I mellomtiden prøver jeg å rydde opp. Å hindre at mine valg skal gå ut over andre enn meg selv. Jeg står til ansvar. 

Jeg har fått medisiner for ADHDen. Det hjelper. 

Jeg er blitt flinkere til å prioritere. 

Jeg bruker bare energi der det er nødvendig. 

Min «hovedoppgave» er å være frisk nok til å ta meg av megselv og lillegutt, slik at samboer kan være et bidrag til samfunnet, med sin jobb.

Å det klarer jeg som oftest. 

Det gir mestring.

Det gir en følelse av verdi.

Å det gir håp! 

Jeg prøver å skape en hverdag som er gjennomførbar. 

Etter opphold på Eiken, har jeg lært masse. Jeg har fått verktøy og hjelpemidler. Jeg har lettere for å se mine begrensninger, for å be om hjelp og for å finne andre løsninger, slik at hverdagen er gjennomførbar. 

Det er utrolig deilig. 

Forhåpentligvis kan jeg klare å stabilisere meg på et nivå som gjør at kræsjene blir kortere og mildere, og at den gode perioden holder lengre. 

Men nå bruker jeg de neste dagene på å holde pusten.