Når livet blir for tungt til å fortsette

Når livet blir for tungt til å fortsette?

Etter at jeg har stått frem med min historie om sykdom og gjeld, har jeg fått en del meldinger. Særlig angående gjeld. 

Når man først har havnet i nedoverbakken, ruller hjulene stadig fortere.

Man føler seg så alene. Man skammer seg. Man blir spist opp innenifra. 

Det er vondt, flaut, skummelt og trist. 

Det er ingen som vokser opp og tenker at «når jeg blir voksen, da skal jeg bli gjeldsslave!» 

Det er mange grunner til at folk havner der. Sykdom, separasjoner, rus, avhengighet, for høyt forbruk, manglende kontroll, personlige tragedier osv osv. 

Det finnes selvsagt dem som også gjør dette bevist. Som med viten og vilje tar store lån og lever i sus og dus. 

Jeg tror ikke det gjelder så veldig mange. 

Uansett hvordan man havner i knipa, er det en vond prosess.

Mange skammer seg så enormt, at de faktisk tenker at det er lettere å slutte å leve, enn å søke hjelp. 

Det sier litt om samfunnet vårt. 

Når mennesker heller vil dø, enn å se naboer, venner og familie i øynene, å si: «jeg har det vondt økonomisk». 

Jeg tenker at de som er vennene dine, familien din, og de som kjenner deg, de kan selvsagt få være skuffet over situasjonen- MEN de som er glad i deg, sparker deg ikke når du ligger nede. 

Selv om du har rotet det til økonomisk, har ikke din verdi som menneske sunket!

Du er like verdifull i dag, som den dagen du ble født. 

Du mister ikke verdi, når du får gjeldsproblemer. Om noe, gjør det deg sterkere. Du får mer forståelse for andre mennesker du møter. Du dømmer ikke andre, i samme grad du kanskje gjorde før. 

Du er ikke alene om å ha problemer. Det finnes mange andre. 

Det finnes grupper på facebook, som er lukket. Kun for dem som har alvorlige problemer. De har vært til stor hjelp for meg. 

Jeg har hørt mange sterke historier nå. 

Jeg fikk for eksempel melding fra en som hadde hengt opp tauet. Som hadde sett på det i to dager. Som hadde tenkt at det var lettere for hans familie å takle et dødsfall, enn å måtte miste hus og hjem, og samfunnets dømmende blikk.

Etter å ha lest et av mine innlegg om min historie, tok han tauet ned og ringte namsmannen. Så fortalte han familien sin om problemene. 

Nå får han hjelp. 

Nå vil han kjempe og finne en løsning.

Han fant styrke og en forståelse fra noen i samme situasjon. Han var ikke alene. Selv om han ikke kjenner meg. Åpenhet er så viktig!

La oss få slutt på denne skammen!

Snakk om det!

Vær åpen!

Når noen kommer til deg med sine problemer- lytt til dem!

Lytt til hva de mennesker forteller deg om sin situasjon. Vis medmenneskelighet og omsorg. De dømmer seg selv mer enn du aner. De trenger støtte. 

Til deg som har det vondt:

Selv om det er tøft nå- og det kanskje vil være tøft i 5-10 år fremover, så er det verdt det etterpå. Når du kan leve resten av livet, trygt og godt.

Til alle som sliter. Til alle som er redde. Til alle som skammer seg.

Dere er ikke alene!

Dere er ikke fæle!

Dere har verdi!

For noen mennesker, er dere de beste i verden!

Dere betyr noe!

Søk hjelp. 

Det er ingen større skam å gå til namsmannen, enn det er for kvinner å gå til en gynekolog. De ser mennesker på sitt mest sårbare hver eneste dag! Det er jobben deres. De vil virkelig bare hjelpe. De er ikke ute etter å «ta» dere. 

Mental helses hjelpetelefon: 

telefon 116 123 (hele døgnet)

Navs Økonomirådstelefonen: 

800 45 353

Jeg heier på deg! ❤