Stabilisering og mestring

Jeg har fått en merkelig type for ro. En bevisstgjøring av situasjonen og min reele mestring. Det er veldig deilig. 
 

Jeg var veldig stabil i sommer. Klarte å fungere i større grad. Kjente at energien ikke var like lav. 
Jeg nevnte til og med for NAV, at jeg godt kunne tenke meg å forsøke å arbeide litt. 
 

Heldigvis har jeg en fantastisk veileder på NAV, som virkelig ser meg godt. Han ser viljen, men også den faktiske muligheten. På den tiden, mente jeg at jeg kunne rydde i en bytikkhylle ca et kvarter, annenhver dag, før åpningstid- så jeg ikke risikerte å treffe kunder. 
Det var et helt oppriktig forslag fra min side. 
Veilederen er heldigvis klok, og forklarte meg at jeg ble ikke satt i arbeidsprøving før jeg var istand til å jobbe minst en halv dag i uka- uten å få symptomforverring. 
Da innså jeg hvor langt unna jeg var. Det var både trist og litt ergelig. 

Jeg bestemte meg for å teste litt ut på egenhånd. Prøvde å strekke strikken litt forbi symptomene mine. Jeg gikk oftere i stallen. Trengte ikke å gjøre noe, men i hvert fall komme seg ut. Minst annen hver dag. Minst 30 min. Kanskje feie stallgangen litt.  Fylle på litt spon. Ting som ikke er så veldig fysisk. 
Det gikk sånn tålig bra en periode, helt til det ikke gikk lenger. 
 

Kroppen skrudde seg av igjen. Imunforsvaret forsvant. Jeg fikk den ene infeksjonen etter den andre. Også denne gang startet det med uskyldige øyelokkbetenbelser, men til slutt er det innleggelse på sykehus med alvorlig lungebetennelse. 
En uhyre tydelig beskjed fra kroppen, nok en gang. 
 

Jeg gikk tilbake til 0 og startet veien mot stabilisering igjen. Nå har jeg vært god i tre uker. Jeg tar alle forhåndsregler. Nå har jeg lært! 
 

Og den vissheten gir meg en følelse jeg har savnet. Følelsen av mestring! 
 

2020- jeg er klar!😍