Hvorfor er gåmeditasjon smart?

06.11.2023, 19:48

 

Det er nok fortsatt slik at det vanlige å tenke seg når man hører om buddhistisk meditasjon, er folk som sitter med beina i kryss og håndflatene samlet foran seg i fanget, med rett rygg og lukkede øyne. Men dette er bare en av mange kroppsstillinger man kan benytte for å meditere. 

Buddha nevnte at alle stillinger som vi må finne på å innta, skal være gjenstand for oppmerksomhet, og at vi skal øve oss på å være oppmerksom på kroppen og dens aktiviteter. Vi finner dette veldig klart nevnt i begynnelsen av den viktige teksten om oppmerksomhetstrening (meditasjon) som heter Mahasatipatthana sutta. Her kan vi lese: 

  Og videre, når du går, merker du deg: går. Når du står, merker du deg: står. Når du sitter, merker du deg: sitter. Når du ligger, merker du deg: ligger. Uansett hvilken stilling kroppen din befinner seg i, så merker du deg det nøyaktig som det er. 

Har du lyst til å lese hele denne teksten om oppmerksomhetstrening (anbefales), da finner du den her. Som vi ser pekes det på fire aktiviteter som kan sies å være hovedområdene for oppmerksomheten. Det er når du går, står, sitter og ligger. 

Men det å sitte over lang tid kan være utfordrende både for muskulatur og konsentrasjon. Vondt og ubehagelig kan det også være, og det er en kjent sak at noen da opplever at de må presse seg til å sitte så lenge som mulig for å meditere. Da er det godt å vite at i de buddhistiske tekster kan vi se at man vekslet mellom å meditere sittende og å meditere gående. Og deltar man i lengere meditasjonsøkter på kurs eller andre steder, da er det vanlig at det veksles mellom sittemeditasjon og gåmeditasjon. 

Noen steder er det også slik at man legger mer vekt på gåmeditasjon enn noe annet, for gåmeditasjon har noen særegne fordeler. Det finnes en kort buddhistisk tekst som forteller om de særskilte fordeler som gåmeditasjonen gir oss. Den teksten kalles Cankamasutta. Foreløpig tror jeg den ikke er oversatt til norsk, men den finnes på engelsk her

I denne teksten forteller Buddha at den som praktiserer gåmeditasjon vil nyte godt av fem fordeler. Først og fremst blir vedkommende i stand til fotturer, blir utholdende, får god helse, fordøyelsen blir bedre og den konsentrasjon som trenes i gåmeditasjon er langvarig. 

At en daglig spasertur er godt for helsa og sykdomsforebyggende og at fordøyelsesprosessen kan tjene på dette, er godt kjent og dokumentert. Og heller ikke er det oppsitksvekkende at den som går mye, også blir utholdende og kan foreta lange spaserturer. Men dette siste med den spesielle konsentrasjonsfordelen, kan kanskje behøve en forklaring. En kommentartekst (i Manorathapurani) forklarer det fint og kan gjenfortelles slik: 

Har man opparbeidet seg konsentrasjon ved å stå, da mister man denne når man setter seg. Har man opparbeidet seg konsentrasjon ved å sitte, da minster man denne når man legger seg ned. Men den som har praktisert å gå fram og tilbake og opparbeidet seg konsentrasjon gjennom bevegelse, mister den ikke selv om vedkommende står stille, sitter ned eller legger seg ned. 

Man kan altså opparbeide seg en sterkere konsentrasjon ved bevegelse, som å gå fram og tilbake, enn bare ved å sitte stille. Det er ikke så pussig, for trener man på å være oppmerksom på kroppen, så kreves det en større innsats for å få med seg alt som skjer i en kropp som er i bevegelse enn i en som sitter stille. Og den innsatsen gir på sikt uttelling i en konsentrasjon som vedvarer i andre sammenhenger også. 

Det er også grunnen til at noen kan oppleve gåmeditasjon som vanskeligere enn sittemeditasjon. Det er langt mer som kan distrahere konsentrasjonen når man går og har åpne øyne enn når man sitter stille med lukkede øyne. Men det er en treningssak. Og den som vil trene gåmeditasjon, tjener på det på de fem måter som er nevnt. 

Så nå lurer du kanskje på hvordan man praktiserer gåmeditasjon? Det finnes mange teknikker som forskjellige meditasjonslærere har utviklet. Selv gir ikke de buddhistiske palitekstene noen detaljforskrift for gåmedtiasjon. Men vi får noen hint. Tekstene forteller om munker som går fram og tilbake, og det betyr nok at de har et avgrenset område som de bruker for å praktisere gåmeditasjon.

Klostre kan i våre dager ha egne anordninger for gåmeditasjon, og i bildet ser du et eksempel på en slik anordning for gåmeditasjon. Den er selvsagt ikke nødvendig, og man trenger heller ikke å gå fram og tilbake. Gåmeditasjon kan praktiseres så lenge man går og hvor man enn går. 

Det diskuteres mye om hvordan man skal gå og hvordan man skal holde armene når man går. Noen legger vekt på at man går langsomt og løfter føttene langsomt og oppmerksomt før de settes ned, noen sier at man skal holde armene samlet foran seg og ikke på ryggen, osv. Det er mange forskjellige meninger. Men det enkleste er rett og slett å gå i din normale rytme og hastighet og å holde armene mest mulig i ro slik du føler for, og feste blikket litt framfor deg på bakken slik at du kan se hvor du går. Altså rett og slett din vanlige gå-rytme. 

Buddha har ikke gitt noen spesiel forskrift her, og det betyr at du heller ikke behøver lete etter det. Er du i stand til å gå, da vet du allerede hvordan du skal gjøre det best for deg selv. Men det Buddha sa var at man skal være full oppmerksom på å gå, altså prosessen som gjør at du går. Det vil si at du fester oppmerksomheten på føttenes bevegelser. Du er oppmerksom på hele prosessen som får en fot til å løfte seg, bevege seg forover og ned på bakken, før den neste foten kopierer dette osv. Dette er objektet for din konsentrasjon og oppmerksomhet. 

Kanskje du finner ut at akkurat dette er vanskelig når du går på din vanlige måte og som jeg anbefalte. Javel, da kan du selvsagt gå langsommere. Og til å begynne med er det nok lettere å være oppmerksom på føttenes bevegelser når de beveger seg langsommere. Men det er helt opp til deg, og det du finner er best for din trening. 

Og velger du å gå fram og tilbake, da kommer du til et punkt der du må stanse opp og snu for å gå tilbake. Full oppmerksom på det også. Jo mer du trener, desto lettere blir det - og desto flere oppmerksomhetsdetaljer dukker opp. Og noe mer behøver man ikke legge til og utover det som Buddha her har sagt, og det kan være smart å ha lest Mahasatipatthana sutta som jeg viste til i begynnelsen. 

Selv anbefaler jeg ikke noe utover det Buddha selv nevnte og er omtalt over. Men allikevel har jeg lyst til å nevne en teknikk som er utarbeidet etter Buddha og som noen finner kan være til hjelp til å begynne med. Når man ikke lenger trenger denne teknikken, da kan den legges bort. 

I stedet for å konsentrere seg om å observere føttenes bevegelser som en samlet bevegelse, kan dette deles opp, og det anbefales at man da trener ved å gå langsomt fordi det gjør det lettere å fokusere på føttenes del-bevegelser. Teknikken er beskrevet i Kåre A. Lies bok Innsiktsmeditasjon. En buddhistisk metode. Og avslutningsvis gjengir jeg litt av den her: 

La blikket hvile et par meter foran føttene, bare så du ser hvor du går, men uten å hefte deg ved detaljer. Løft foten og tenk «opp». Beveg den framover, og tenk «framover». Sett den ned på underlaget, og tenk «ned». 

Du deler altså hver fotbevegelse inn i tre faser: «opp, fram, ned». Og så den andre foten: «opp, fram, ned». Fortsett slik til du kommer til det stedet du må snu. Da tenker du «opp, sving, ned» i et par skritt, til du har snudd deg helt om, og tar fatt på tilbaketuren. Slik fortsetter du.

 

 Her er teknikken altså å lage seg «mentale notater» og dele fotens bevegelse inn i tre deler. Dette kan være nyttige hjelpeknep til å begynne med, men bør legges bort når man har opparbeidet en slik konsentrasjon at oppmerksomheten på føttenes hele bevegelser går av seg selv. Men det er en teknikk som brukes i bl.a. burmesisk tradisjon.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler