Fødsel og barneår.

08.06.2019, 16:06

Jeg ble født hos en veldig streng jordmor, ble jeg fortalt. Hun bjeffet mot min unge mor og lot henne forstå at det SKULLE være vondt å føde. Min far fikk ikke være der. Det var en veldig traumatisk opplevelse for mor. Vi bodde hos hennes foreldre, altså min mormor og morfar de to første årene av mitt liv. Jeg fikk veldig god kontakt med mine besteforeldre og min moster. Mor klaget over at jeg sa: " Gå til moster!" hver gang mor kjeftet på meg...

Jeg lærte å gå da jeg var 11 mnd. Det var en stor hage som jeg kunne utforske. Da jeg nærmet meg 2-årsdagen, flyttet vi til et lite sted 3 km sørover. Jeg ble storesøster! Det var stas! Denne gangen fikk far være med på fødselen hennes. Hun var etter sigende mye roligere enn meg. Kanskje hun ikke var plaget med kolikk??? Jeg var iallfall snar med å tilby hennes smokken min hvis hun begynte å gråte.. Den ville hun ikke ha. Hun klarte seg uten smokk. Dette var mor veldig stolt over! 

Etterhvert som tida gikk, la jeg merke til noe uvanlig. Mor kunne klype min søster, eller ta hardt i henne så hun begynte å gråte. For så å ta henne i armene sine og trøste henne... Jeg grublet over dette mange ganger. Det var akkurat som om hun skulle vise andre at hun var flink til å trøste, og virkelig en "god" mor. Jeg var såpass liten at jeg ikke våget å si noe, i tilfelle det kanskje var "normalt"?

Vi lekte mye sammen. Ikke fordi jeg alltid hadde så lyst til det, men fordi mor forlangte at jeg skulle ha henne med meg ut. Etterhvert begynte jeg på skolen. Mor fulgte meg, der jeg stod i skreddersydd dress og kortklippet hår. Jeg så ut som en gutt. Jeg fikk raskt kontakt med ei jente som var 1 mnd. eldre enn meg. Hun ba meg sette meg på sammen stolen som henne, for det var ikke nok stoler. Jeg husker ennå den første tegningen jeg laget i 1.klasse. Det var av fars bil! Den jeg hadde sovet i mange ganger da vi dro på ferie. Jeg elsket den bilen, selv om jeg ble bilsyk nesten hver gang. (Senere fikk jeg til og med øvelseskjøre i den!) Jeg skrev navnet mitt helt riktig, uten hjelp, takket være alle timene der jeg hadde sittet og sett på når de 3 sterke damene i familien løste kryssord sammen. Det var stas! Lærte enormt mye av dem!

Dagen etter kom jeg gledesstrålende hjem og sa at jeg hadde funnet den gutten jeg ønsket å gifte meg med! Han hadde de peneste øynene hadde sett. Han virket litt sjenert, men var ivrig når det kom til fotball. Mor smilte og tenkte nok at følelsene ville gå over etterhvert som jeg ble kjent med andre gutter...

Et skår i gleden var at mor ikke viste interesse for å stå opp sammen med meg om morgenen. Far stod opp en time før meg og reiste på jobb innen jeg stod opp. Hadde vekkerklokke, så jeg kom meg opp, men jeg var nervøs, og gruet meg i tilfelle jeg kom for sent på skolen! Jeg ville ikke være ulydig! Jeg var redd for å glemme noe. Tenkte ofte at jeg ønsket at mor kom ned fra soverommet og så til at jeg hadde de rette klærne, og de rette bøkene med meg på skolen. Men det skjedde ikke. Følte meg veldig alene da...

Pga denne usikkerheten min, ble jeg et lett offer for erting blant de andre jentene i klassen. De fattet ikke hva jeg slet med hjemme. for å være ærlig, så trodde jeg at alle hadde det sånn som meg! Det fikk jeg fort erfare at DET ikke var tilfelle...

Jeg tror aldri noen i min familie visste hvordan jeg egentlig hadde det! Jeg torde ikke å konfrontere mor med det at hun alltid lå og sov da jeg skulle på skolen! Hvorfor?? Jeg fikk aldri sjanse til å spørre henne...

Jeg sa til meg selv at hvis jeg fikk barn, skulle jeg stå opp med dem hver morgen når de skulle på skolen. Lage frokost og prate  med dem, og sørge for at de fikk med seg det de skulle, og matpakke. Det skal sies at mor laget matpakke, men det var kvelden før, slik at hun kunne ligge lenge. Kanskje hun bare var et typisk B-menneske. Jeg lærte forskjell på A-og B-mennesker da min søster startet på skolen 2 år etter meg... Det ble (selvsagt) min oppgave å vekke henne og hjelpe henne å gjøre seg i stand til å gå til skolen samtidig som jeg måtte huske hva jeg skulle gjøre. Noen ganger var det forferdelig vanskelig å få henne til å stå opp! Hun snudde seg med ryggen mot meg og nektet plent å stå opp. Det var ikke enkelt...

Har noen opplevd lignende?? Jeg spør fordi jeg føler meg veldig alene med disse minnene... Har ikke våget å snakke om det til noen, derfor eg jeg anonym her. Vil jo ikke sverte resten av familien min, men tankene mine går i spinn nogen ganger. Derfor ønsket jeg å skrive dette ned, og kanskje få noen tilbakemeldinger. Er jeg unormal. Jo, jeg er nok det. Hvorfor skulle jeg reagere så kraftig på mye som kanskje ER normalt? Men det føltes ikke normalt... Jeg hadde altfor stor respekt, eller var det redsel, for hvordan mor ville reagert hvis jeg sa noe til henne. Lengselen etter trygghet, tidlig om morgenen, ord fra min mor som kunne roe meg, og som overbeviste meg om at jeg ville klare utfordringene på skolen? Nei, jeg vet ikke...

Det ble en lang begynnelse her. Kanskje for lang for mange. Vet ikke om det vil bli lest. Heldigvis kan jeg slette bloggen hvis det ikke funker. Så skriver jeg dagbok istedet. Ha en fin pinse! 

Del artikkel:

BloggiShop