UNGDOM PÅ NONNETREFF

05.06.2019, 12:54

En utstrakt hånd, pop-musikk for åpne dører og så kommer ungdommen til dominikanersøstrene i Bodø.

Publisert i Aktuell 1965. Tekst: Kjell Berger.  Fotos: Ivar Aaserud.

En utstrakt hånd og så lar hun ungdommen danse seg i møte. Det hindrer ikke henne og heller ikke de unge menneskene som kommer til henne, at hun er kledt i dominikanernonnenes nonnedrakt av grovt, hvitt tøy og med sort tørkle hengende nedover skuldrene, Søster Carmel vet at de unge liker å danse rock and roll og twist, det er et naturlig uttrykk for glede.

Hennes oppgave er å drive ungdomsmisjon, men hun har et så vidt syn på sitt mål at vi kulturengstelige nordmenn trenger litt tid for å oppfatte henne.. Vi er ikke vant til mennesker som ser sitt religiøse kall i å skape glede og skjønnhet.. Vår pietistisk-protestantiske arv har lært oss mer om hva vi ikke skal, enn hva vi skal gjøre ut av livet. Søster Carmel kommer fra et annet åndsmiljø hvor kristendommen har tatt opp i seg den positive gleden ved å leve.

Kanskje er dette alt for sterke, alt for ukritiske ord. Da vil vi skylde på den evneløshet vår egen statskirke har vist i forhold til ungdommen. Hva skal vi med prester som ingen gidder å høre på? Hva skal vi med tomme kirker? Nei gå til søster Carmel og bli vis. I 1953 ble hun sendt til Bodø fra moderklosteret i Staffs i Midt-England, og i dag er det temmelig mange unge mennesker som hilser på henne når hun viser seg i byens gater. Hun og hennes medsøstre, fremmede kvinner med en fremmedartet religion har greid å skape kontakt. Det er slett ikke så mange katolikker i Bodø, og blant de ungdommene som går i «nonnekjelleren» er de katolske avgjort i mindretall. Skal tro om det uortodokse misjonsarbeidet ikke har sine forutsettinger i det velkjente bibelord: Vær listige som slangen og enfoldige som duen. Det er utlagt, vær så listig at dere forstår ungdommen og så enfoldige at dere godtar den.

Em utstrakt hånd, åpne dører, det er dominikanersøstrenes politikk. De maser ikke, de lar bare barn og unge komme til seg. Det begynte med at de startet et pensjonat for unge piker, men så viste det seg at byens unger også fant veien til St. Sunnivahjemmet. De ganske enkelt kom inn uten å banke på, dørene sto åpne for dem. Enkelte dager kunne det være 30 barn der, og da ble det trangt om plassen.  Det var åpenbart at de trengte et hus for seg selv. Moderklosteret i England hjalp til med finansieringen, og i 1960 sto «Barnevennen» ferdig til å ta imot invasjonen av unger i tre til seksårsalderen. De er eneherskere i huset om formiddagen, men nede i kjelleren er det innredet en liten gymnastikksal med scene, og der i «Nonnekjelleren» driver søster Carmel sitt ungdomssenter.

For henne er dette en måte å tjene gud og mennesker på. Hun vil på sitt vis gjerne drive misjon, men hun synes det er en alt for trang oppfatning at bare direkte forkynnelse fører til Gud. Arbeidet for guds sak i verden må legges an på et bredere grunnlag.

Det er aldri andakt på ungdomskveldene. Den religiøse forkynnelsen og sjelesorgen i den katolske menigheten i Bodø er det en pater som tar seg av, en sokneprest. Dominikanersøstrene går hver dag til messe hos ham og hører sin kirkes offisielle bønn. Søster Carmel bære bønnen videre i sitt hjerte, men hun gjør ingen aktive omvendelsesforsøk overfor ungdommene. Det gjelder ikke på død og liv å omvende folk til en spesiell oppfatning og tradisjon i kristendommen. Det viktigste er å åpne veier for unge mennesker, gi dem en sjanse til å oppleve sine muligheter. Søster Carmel er ingen pessimist på ungdommens vegne.

Ungdommen har alltid vært umulige i de eldres øyne, sier hun. Men den er ikke verre i dag enn de var da jeg var ung, men kanskje utsettes den for større farer en tidligere. Pengerikeligheten og overfloden  er et problem som min generasjon ikke kjente. Jeg tror det er riktig å vende tilbake til de enklere ting, til naturen og familien, og til kunsten.

Ja kunsten, søster Carmel mener at kunst er vakkert, og alt som er vakkert og skjønt føre til Gud. Det er ord man gjerne skulle ha hørt fra våre egne sekterister, de som forbyr barna sine å gå på kino, og som i teateret ser et satans redskap. Søster Carmel nøler ikke med å ta teateret i bruk, og hun gjør det fordi hun tror kunsten står i det godes tjeneste. Hun har to amatørgrupper i aktivitet nede i «Nonnekjelleren», og til jul ble det oppført et teaterstykke og en ballettforestilling, med fult hus to ganger. Ballett-gruppene blir instruert av søster Ruth, en vever skikkelse med danserinnerank holdning i den vide drakten. Det er virkelig forbløffende å se hennes langbente, sleivete tenåringspiker stillinger og trinn med en sikker smidighet som vanligvis er forbeholdt profesjonelle utøvere. Og dertil naturligvis det litt sensasjonsbetonte: Tenk en nonne som danser!

Søster Carmel er opprinnelig irsk, og hun har irlenderens interesse for fotball. Dessverre har hennes gjerning i Norge gjort det vanskelig for henne å følge med i det som for tiden rører seg i irske fotballkretser, men til gjengjeld har hun overført sin hengivenhet for sporten til det lokale plan. Hun følger med i alt som angår Bodø-Glimt. Man skal ikke se bort fra at det ligger et moment av taktikk i hennes Glimt-patriotisme – det som interesser ungdommen, interesserer også henne. Hun vil nødig bli akterutseilt på et så viktig område som sporten.  På den annen side innser hun også sin begrensning eller rettere sagt, hun har forstått at fotballen er dekket for Bodøs vedkommende. Annerledes stiller det seg derimot med en gren som Judo.

Der er det plass for pionerer. Søster Carmel har funnet en nederlandsk restaurantmusiker, Jon de Rooy. Han spiller på Monty alle dager unntatt tirsdag, da er han judoinstruktør i «Nonnekjelleren». Det er noe nytt og spennende han viser vei til, noe som tenåringene i Bodø ikke kjenner til fra før. Søster Carmel vet hva hun gjør. Judo er en sport omgitt av mystikk, det er en hemmelig kunst som dyrkes i det fjerne og farlige Japan, et slags frimureri som bare de innvidde kjenner.

Sport har sin egenverdi, sier søster Carmel, og da er det hverken judo eller fotball hun sikter til. Det er dansetilstelningene med ville rytmer som twist og rock-and-roll, tross alt kanskje et ømtålig punkt for en romersk-katolsk nonne. Hun foretrekker å betrakte ungdommens musikkinspirerte jump på dansegulvet som ren kroppsøving, og som komikk. Noen søt melodi i unge hjerter vil hun ikke vite av. Alle tilløp til sentimentalitet og erotikk blir stanset i tide. Forelskelser er strengt forbudt i «Nonnekjelleren», det som skjer må skje i sømmelige former. Ungdomssenteret kunne vel bli kritisert for denne formen for sportsutøvelse, det sømmer seg nettopp ikke å forføre ungdom til dans, sier folk som anlegger et snevrere syn på ungdomsarbeid enn søster Carmel gjør. Men hun svarer, og mange er enig med henne, at det nytter ikke å fornekte tenåringenes danselyst. De vil danse enten det nå er i «Nonnekjelleren» eller i byens restauranter og danselokaler, og da er det bedre å slippe dem løs i i omgivelser hvor ungdom er ungdom. Uten den fordervende innflytelse fra mer lastefulle voksne. Bodø har et ganske hektisk kafè og restaurantliv, de dansegale fra 13-14 år og oppover har rikelig anledning til å utfolde seg på skumlere steder enn søster Carmels ungdomssenter.

En del lengre ned i årsklassene antar den rytmisk-musikalske utfoldelse en mildere karakter. De som ennå ikke er blitt fanget inn i pop-idolenes ekstatiske svingninger, sitter i from halvsirkel med bjeller, triangler, tamburiner og symbaler og akkompagnerer søster Priscas piano. Tre-fireåringene i barnehagen har skramleorkester og framfører «Bjelleklang» som det skulle være en religiøs hymne.

Søster Prisca som er sveitsisk, men som har gått på barneakademiet i Oslo, leder med fast og kjærlig hånd de ca. 50 ungene som er betrodd hennes assistenter fra klokken 9 til 15. Hun planlegger arbeidet for hver eneste dag med stor omhu. Det er mening og sammenheng i denne «skolen» for dem som fremdeles befinner seg i den lykkelige førskolealderen. Søster Prisca har potter med gress og erter og tulipaner stående, så barna kan se hvordan de vokser fra dag til deg. Hun lærer dem om andre land, som Kina og de merkelige kineserne som har skjev øyne, om India, om årstidene og mye annet. Det er ikke så mye for kunnskapens skyld. Hun vil først og fremst være interessert og oppdra barna til samvær. Vi overrumplet henne med et raskt intervju og lokket uttalelser ut av henne som hun senere reserverte seg overfor i et brev. Det var ikke nøyaktig nok, det hun hadde ytret om det pedagogiske sikte i barnehagen, i det hele står barnehagearbeidet på et forberedende stadium her i landet, mener hun.

Det er ikke gjort i en håndvending å forklare hva hennes arbeid går ut på, men man får inntrykk av at hun utfører sin oppgave, sin misjon, med en nesten vitenskapelig presisjon. Hun har en metode og det er noe av det mest imponerende ved disse katolske søstrene. De har en oppfatning av hva de vil, og de arbeider fornuftig for å nå sitt mål. Kanskje er det nonnelivets selvdisiplin som skaper en slik på en gang dristig og gjennomreflektert arbeidskultur.

Det lille samfunnet til søster Carmel, søster Ruth, søster Prisca og deres priorinne Mother Adrian står i en gjeld på en halv million til moderklosteret i England. Men de klarer å holde det gående ved hjelp av pengene de tjener på pikepensjonatet, og ved de tilskuddene som stat og kommune yter. Ungdomssenteret og barnehaven er for lengst anerkjent myndighetene som et viktig ledd i det sosiale arbeidet i Bodø. Dominikanersøstrene har aldri isolert seg, de søker samarbeid og kontakt.

Vi tilhører Bodø, alle mennesker i Bodø, sier søster Carmel.

 

Artikkelen er også lagt ut i Nord1.no, med flere bilder.

Del artikkel:


 #Bodø   #Nonner   #Katolikk   #Kultur   #Engmo   #GamleBodø   #Aktuell   #1965 

BloggiShop

Relaterte artikler