Et lite tre

Av og til kan en kjenne seg som et lite tre midt i en storm. Et lite tre med tynne, skjøre grener som piskes i vindkastene, bladene som var vakre og grønne er forlengst borte. Tilbake står et lite tre, forsvarsløst og nakent.  De tynne grenene vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg uten sin grønne prakt, ribbet og kald i stormen. Sånn kan vi mennesker også  føle oss innimellom, når alt det ytre er skrelt bort. Når smerten ligger utenpå og en føler at dagen er helt grå. Som om hele verden er dekket av tåke, alt er bare nyanser i grått. 

Det er de dagene en savner mest...

Savnet kan være mye, alt fra store ting til små dumheter. Så da er spørsmålet, hvordan snu tankegangen? Skal en ha lov til å ha sånne dager, er det lov til å velte seg i elendigheten? En kan ikke legge seg ned og vente til noen kommer og redder deg, lite sannsynlig det sikkert. Til syvende og sist er vi alene, vi må gå veien alene. Det lille treet er alene, det må vokse og gro alene. Bli sterkere, få større stamme, kraftigere grener og da plutselig er våren der med spirer. Og til slutt står det der, i all sin grønne prakt. Stolt og stødig, alene 🌲

Jaja, sånn går dagene. Noen dager er bedre enn andre, sånn er det for oss alle. Heldigvis er ikke verden sort/hvit, fargene er her. Bare noen dager ser du dem ikke, men  plutselig er de der igjen. I form av en rosa vase fra Ikea, en kos telefon fra en solstråle av en venn, en kos kaffeprat, en varm liten hundekropp🌼🌸🌞Joda, det mangler ikke på farger i en av og til veldig grå hverdag ❤

Tegningene fra Lykketegning, og fotoet er mitt eget 🌷