Operasjonen

Jeg fikk telefon om at jeg hadde brystkreft en kveldsvakt på fredag og på begynnelsen av neste uke var det en konsultasjon med legen om operasjon på onsdag og strålebehandling etter det.

Ut i fra det vi vet at svulsten er liten og det ikke er tegn til spredning tenker vi at brystbevarende operasjon og strålebehandling er nok.

Ok. Tenkte jeg, er det virkelig så enkelt? Siden når har jeg gjort noe enkelt?

Jeg fikk tilbud om å ta en blodprøve for en gentest siden jeg har brystkreft og prostatakreft i familien og jeg har fått brystkreft relativt ung. 

Jeg sa umiddelbart ja til det tilbudet. 

Som de sa det er bare opp til 11% som har det arvelige genet så vi regner ikke med at du har det. 

Men hvis du skulle ha det blir det anbefalt å fjerne begge bryst og eggstokkene og da har du ikke noe valg.

De ordene var like skremmende som å høre du har kreft " du har ikke noe valg". 

Jeg fikk en bølge av panikk som en tsunami i hele meg men holdt meg rolig.

Det er bare typisk at jeg er en av de få som har det tenkte jeg.

På tirsdag var jeg på Radiumhospitalet for å få en injeksjon med farge og ståltråd i brystet. 

Ståltråden var for å markere hvor svulsten satt siden den var så liten og fargen var en type kontrastfarge. 

Onsdag morgen var jeg tidlig ute på Akershus sykehus og det ble en del ventetid.                                           Det var en som ble operert før meg og operasjonen ble forsinket i tillegg så det var nok tid til å ligge å tenke. 

Jeg ble operert uten komplikasjoner og fikk beskjed om å møte opp til kontroll og hva jeg skulle gjøre med operasjonsårene, det ene under armen der de fjernet noen lymfeknuter for å ta en biopsi og i det høyre brystet for å fjerne svulsten og vev omkring.

Jeg våknet etter operasjonen med sterke smerter i korsryggen av en eller merkelig grunn men ellers i fin form.

Jeg opplevde å være veldig sliten,  sårbar, distrahert og innadvendt denne tiden. 

Når jeg sier sliten så mener jeg falle i søvn helt vilkårlig sliten.

Det var nok mest sannsynlig den følelsesmessige påkjenningen og det faktum at operasjonsåret under armen sprakk opp og lymfevæske begynte å lekke. 

Så nå vet jeg hvordan det lukter og ser ut.

Lymfevæske lukter underlig søtt og kvalmende og selv om såret er grodd nå sitter lukten i nesa.

Så det var operasjonen og neste gang blir det om resultater av blodprøver og biopsi. 

Del artikkel: