Intervju med Start-spiller Afeez Aremu

25.06.2020, 16:46

Intervju med Start-spiller Afeez Aremu.

 

foto ikstart.no

Starts Afeez Aremu gikk live på Instagram i et intervju med Eagles Tracker forrige uke, en kanal som følger nigerianske fotballspillere i utlandet.

Intervjuet varte nærmere to timer, og jeg har prøvd å få med meg de fleste detaljene i oversettelsen til norsk. Her snakker midtbanespilleren om livet som ung fotballspiller i Nigeria, den tidligere karrieren hans, landslaget, Start og fremtiden. 

 

Hvordan har du hatt det under denne koronavirus-perioden?

Det har vært helt vanvittig, men man må bare holde seg trygg.

Og hvordan er situasjonen nå? Er det lettere?

Ikke egentlig. Vel, noen ting, men vi er takknemlige for livet.  

 

Livet som ung i Nigeria

 

For de som ikke vet hvem du er, kan du gi oss en rask karakteristikk på hvem du er?

– For de som ikke kjenner meg og for de som kjenner meg, mitt navn er Afeez Aremu, jeg spiller for IK Start i Norge.

Hvor vokste du opp, hvordan var livet som liten gutt og hvordan startet du med fotball?

– La meg bare si det slik, jeg er heldig som er i live. Jeg ønsker ikke å gå så dypt inn i det, men det er fantastisk at jeg er her i dag.

Ok, hvor vokste du opp?

– Jeg vokste opp i Ibadan. Jeg er yngstemann i familien og alle tok vare på meg. Ingen ønsket at jeg skulle lide.

Er du fra en stor familie?

– Ja, min far giftet seg med to koner, og jeg har to brødre og tre søstre, så jeg er sistemann av tre brødre og tre søstre.

Hvordan ble fotball en del av livet ditt?

– Mine to brødre spilte begge fotball og de tok meg begge med på treninger og kamper. Storebroren min tok meg på skuldrene og tok meg med overalt. Det var dem som fikk meg til å bli interessert i fotball.

– Jeg ble sittende å se sammen med vennene deres og de gav meg en fotball. Jeg visste ikke hvordan man skulle se på kampene, så jeg begynte heller å leke med ballen. Plutselig var jeg med i akademiet som min bror spilte i når han var ung og fra når jeg var fem år begynte jeg å bli bedre og forelsket meg helt i fotballen.

– På videregående droppet jeg noen ganger å gå på skolen for å spille fotball i stedet.

Broren til Aremu spilte på Nigerias landslag i UEFA CAF Meridian Cup sammen med John Obi Mikel, men på grunn av trenerbytte, ble han ikke med videre på landslaget. 

– Etter videregående stoppet brødrene mine å spille fotball, for de ville ikke at jeg skulle støte på de samme utfordringene som de hadde, og de samarbeidet for å sørge for at jeg skulle bli den mest kjente fotballspilleren i verden. 

Hvordan var støtten fra foreldrene dine?

– Det var vanskelig for min mor og far, fordi de hadde to gutter som begge ville spille fotball, men de klarte ikke å spille i Europa, i den fotballen man vanligvis ser på TV. Så de nei, du skal ikke spille fotball.

– Er du sikker på du ønsker å spille fotball, spurte dem meg. Men jeg hadde allerede valgt fotball, de hadde ikke noe valg.

– Brødrene mine gjorde veldig mye for meg og min fotballkarriere. De kjøpte fotballsko og drakter, de gjorde alt for at jeg skulle bli en av de mest berømte i verden.

– Min far gav meg penger til mitt første internasjonale pass og gav meg penger, og mamma kjøpte også fotballsko, så da tenkte jeg at jeg kanskje gjorde dem stolte.

Når man er små ønsker mange å score masse mål. Spilte du i andre posisjoner?

– Når jeg var ung spilte jeg høyreback, fordi brødrene mine spilte også i den posisjonen. Når trenerne på akademiet fant ut at jeg hadde noen andre kvaliteter, byttet de posisjonen min.

 

Akademi-tiden og den nigerianske ligaen.

 

Hvordan fortsatte fotballreisen din etter at du startet på akademiet, som du sier var begynnelsen på din andre fase?

– Broren min tok meg med til Joseph Dosu-akademiet i 2011 tror jeg, og det var første gang jeg var alene. Han kjøpte mat til meg og skaffet meg klær, og sørget for at jeg ble en god fotballspiller. Det var masse talentfulle og gode spillere i akademiet, jeg møtte spillere som Bright Edomwonyi, som nå spiller i Østerrike.

– Jeg kan ikke kopiere slike spillere, tenkte jeg og Joseph Dosu spurte om å sende meg tilbake til Ibadan for jeg klarte ikke prøvespillet. Men jeg gav ikke opp og reiste tilbake et par uker etterpå, men jeg måtte jobbe meg opp til et nytt nivå. Og endelig ble jeg en del av akademiet.

– Vi spilte mot mange lag for å få erfaring og etter tre år i akademiet fikk jeg muligheten til å spille mot landslaget i en treningskamp, for Joseph Dosu hadde bekjente i ledelsen av landslaget. Og kampen skulle spilles i Ibadan, så stadion var full av venner og familie da de hørte at Afeez skulle spille. Men jeg kunne ikke starte kampen og jeg satt på benken. Kampen varte og varte, men det ble ingen scoringer. Når det var 15 minutter igjen, kom jeg inn på stillingen 0-0. Der var jeg med landslagsspillere og jeg fikk ballen og sentret ballen. Det var litt uvirkelig.

– Så var det en situasjon der angriperen var i offside, jeg var på midtbanen og ballen ble spilt i bakrommet, så jeg løp og kom alene med målvakten. Alle var redd for målvakten. Jeg trengte bare å tuppe ballen inn og jeg scoret kampens eneste mål. Og alle på stadion snakket om meg og jeg var veldig glad.

– Jeg var bare 14 og jeg gikk til Remo Stars.

Hvordan ble denne muligheten til? Hvordan ble Remo Stars interessert i deg og hvordan ble du klar for klubben?

– Alle treningene på akademiet hadde full intensitet, for det kom mange å så på disse. Og det var på en av treningene Remo Stars så meg.

– Før jeg signerte for Remo Stars var jeg på prøvespill for U17-laget til et annet akademi, men jeg ble ikke plukket ut. Men sånn er livet, og jeg måtte reise tilbake til akademiet mitt.

– En av trenerne til Remo Stars så meg spille og spurte Joseph Dosu hvem jeg var, og han inviterte meg til å spille for klubben hans. Jeg takket selvsagt ja og i løpet av et par dager måtte jeg dra for å spille for klubben hans.

– Vi bodde på et college i en slags leilighet, det var helt ok. Jeg hadde ingen erfaring fra før, så jeg hadde ikke noe valg egentlig. Jeg fikk 25 000 (naira) i lønn (noe som tilsvarer ca. 620 norske kroner) og var der i én sesong før jeg flyttet til Sharks.

Hvordan var det, din første sesong i Premier League?

– Nei, vi spilte i NNL (Nigeria National League, nivå 2).

Din første sesong som proff. Hvordan føltes det for deg? Du har drømt om å spille fotball siden du var liten og nå betaler noen meg for å spille. Hvordan føltes det?

– Jeg var veldig glad. 25 000 var mye penger. Vanligvis var det noen som kjøpte klær til meg, men nå kunne jeg ta penger fra egen lomme og kjøpe mine egne klær. Jeg kunne gi penger til søstrene mine, så jeg var veldig glad for denne muligheten.

Det er godt å høre. Du hadde nå muligheten til å spille i NNL. Hvordan var din første sesong, og hvordan gjorde du det individuelt og som klubb?

– Den første sesongen min var flott, og det var det også for klubben min. Jeg husker at laget hadde slått Enyimba i FA-cupen og alles øyne var på Remo Stars sine spillere. De hadde et bra lag og jeg spilte mye. Treneren likte meg, men de byttet trener et par ganger. Da ble jeg sittende noe mer på benken, men man kan ikke spille hver kamp.

Hvilken spiller så du opp til og ville bli som da du var liten gutt?

– Da jeg var ung sa jeg til broren min at jeg ønsket å spille som Wesley Sneijder. Når jeg var ung hadde jeg mentaliteten og jeg ønsket alltid å vinne ballen fra motstanderen, for om spilleren kom forbi meg, var det bare midtstopperen igjen.

Hva var motivasjonen din? En ung gutt som jaget drømmen om å bli fotballspiller, hva holdt deg gående?

– Brødrene mine ønsket ikke at jeg skulle mangle noe. De ville ikke at jeg måtte låne fotballsko eller lignende. Både brødrene mine og vennene støttet meg, og var jeg blakk, sendte de meg penger. De ville ikke at jeg skulle føle meg nedfor om jeg ikke hadde penger, så de motiverte meg og støttet meg fullt ut.

Hvis du ikke fulgte drømmen om å bli fotballspiller, hva tror du at du ville gjort i dag?

– Hvis jeg ikke spilte, ville jeg trolig vært i et annet land og fullført studiene. Foreldrene mine ønsket ikke at jeg spilte, men at jeg skulle fortsette studiene. Og moren min hadde en bror i Amerika på den tiden, og de tenkte å sende meg dit for å fullføre universitetsutdannelsen. 

– Men jeg synes det bare var tull, for jeg hadde allerede bestemt meg for å bli fotballspiller. Og det var ikke før jeg flyttet ut for å spille fotball at de sluttet å be meg om å gå på skole.

Hadde du reist til Amerika, hva ville du ha studert?

– For å være helt ærlig, så har jeg ikke peiling. Jeg har ingenting annet i hode enn fotball på den tiden. Jeg ville bare bli ferdig på skolen og spille fotball.

I dag må du være smart, du må studere selv om du spiller fotball.

Du var i Remo Stars i én sesong, men så flyttet du. Hvorfor?

– Jeg var ett år i Remo Stars, og mot slutten av sesongen tok Sharks FC kontakt og jeg spilte en vennskapskamp mot dem. Sjefen min sa at Sharks kunne signere meg, men det er ikke sikkert de lar deg spille. Vi tapte kampen, men jeg gjorde mitt beste. Etter kampen snakket jeg med treneren og han kontaktet agenten min, Joseph Dosu.

– Chima Akas (nigeriansk landslagsspiller og tidligere Kalmar FF- spiller) spilte i klubben på den tiden og vi ble lagkamerater. Alle var på samme rom og vi ble veldig godt kjent. Akas var også fra Ibadan, men vi kjente hverandre ikke fra før. Men vi ble gode venner i Sharks. Jeg dro på lån til Remo Stars først, men dro permanent etter sesongen. Det var slik jeg ble Remo Stars-spiller.

Hvorfor forlot du Remo Stars og hvordan gikk karrieren din videre etter dette?

– Jeg fikk muligheten til å spille i NPFL (Nigerian Professional Football League). Da jeg gikk til Sharks, var det så mange gode spillere på laget. Hvordan kan jeg klare å spille meg inn på dette laget, tenkte jeg. Jeg husker jeg spilte to kamper, jeg kom innpå mot Enyimba og i en hjemmekamp mot Dolphins under den første treneren min der, men han ble bedt om å forlate klubben grunnet uenigheter med fansen. Han kan ikke risikere livet sitt. Jeg var på stadion og de slo ham, det var en helt vill situasjon.

– Men under den nye treneren fikk jeg muligheten til å slå igjennom på laget. Men jeg spilte ikke defensiv midtbane da. Det var så mange spillere som spilte i min posisjon, så jeg ble dyttet ut som høyre vingback. Jeg driblet og skøyt mye. Jeg elsket å score mål. Og det ble lagt merke til og jeg fikk muligheten til å spille meg inn på laget. Jeg scoret fire mål den sesongen, men vi rykket ned med Sharks.

Hvis det er noen som aldri har sett deg spille, hvordan ville du forklart deg som spiller?

– Som spiller er jeg veldig bestemt og ambisiøs. Det er en slik spiller jeg er. Jeg tar ikke lett på ting, men gjør mitt beste på trening og i kamp. Jeg ønsker å bli bedre hver eneste dag.

Hvilke kvaliteter har du på banen?

– Jeg er veldig aggressiv. Mange lagkamerater klager. Mitt første år i IK Start var helt vilt. Jeg var så aggressiv at treneren måtte be meg roe meg ned. Jeg er glad i å takle, og jeg skyter mye.

Hva var den tøffeste utfordringen med å spille i NPFL? Var det en spesiell situasjon?

– Det var nok når jeg spilte i Sunshine Stars. Vi spilte mot Kano Pillars, og vi var langt nede på tabellen. Vi spilte uavgjort på hjemmebane, og vi reiste til bortemøtet for å unngå nedrykk. Vi hadde ikke engang fått lønn på to måneder. Vi tapte kampen, og på neste trening var det helt vilt. Supporterne kom for å banke oss opp, men det er en del av spillet her.

Kan jeg spørre deg. Hva går gjennom hodet til en spiller når fansen kommer for å banke dere?

– Det første jeg tenkte er at det er afrikansk mentalitet. På den tiden fant jeg ut hva som skiller en europeisk liga og en afrikansk liga. For jeg har aldri sett noe slikt i Europa.

– Man må bare holde seg unna, for de er så mange og de følger hvert eneste steg du tar. Du kan bli skutt fra langt hold nesten når som helst. Ingen vet hvem som skjøt deg.

– Jeg husker en annen situasjon med Remo Stars. Vi slo Kano Pillars hjemme 1-0. Etter kampen kunne vi ikke forlate stadion på én time, for bortefansen prøvde å storme garderoben.

Det er helt vilt. Denne usikkerheten. Vi må løse dette i nigeriansk fotball.

I Nigeria spilte du for Sunshine Stars, Rivers United og Akwa United. Hvordan fikk du muligheten til å ta talentet ditt til utlandet?

– Når jeg gikk til Akwa United, det var da alt startet. Da visste jeg at jeg kom til å bli en profesjonell fotballspiller. Jeg hadde en flott sesong i Akwa United, og vi hadde den beste treneren i ligaen. Han endret virkelig måten jeg spilte på. Han likte å bruke unge spillere som jobbet for ham, og han var som en psykolog. Han fikk deg til å føle at du aldri hadde noen problemer. Noen trenere gjør spillerne redde og bare skriker, men han stolte på oss 100 %. Bare spill etter planen. Han hadde ønsket å signere meg siden jeg spilte for Rivers United. Vi spilte mot laget hans når jeg var der, og etter det ønsket han å signere meg. Og endelig fikk jeg da spille i en NFPL-klubb med ham som trener, før jeg flyttet til Europa.

– En fantastisk sesong. Vi vant både borte og hjemme, og vi hadde masse gode spillere. Alle lagene var redde for oss. Starten på sesongen var helt vill. Etter den sjette kampen måtte vi heve oss, og vi startet å vinne. Vi vant Aiteo Cup, som ble min første tittel i karrieren i en alder av 17 år.

– Etter det ble jeg tatt ut på landslaget.

 

foto ikstart.no

Landslaget og veien til Start

 

Å bli tatt ut til å representere landet ditt. Hvordan føles det?

– Det er stort, for det er mange millioner spillere i Nigeria, men jeg føler ikke at jeg er den beste. Men jeg er veldig glad for jeg ble tatt ut, det var så spennende. Jeg var nok blant de beste spillerne i ligaen på den tiden. Jeg vil ikke si at jeg var den beste, men blant dem beste. Men det var veldig spennende å bli tatt ut, for det var mange spillere i min posisjon. Så hvorfor meg? Jeg vet ikke.

– Hardt arbeid og talent var nok mye av grunnen. Vi var hele seks spillere fra klubben som ble tatt ut på landslaget. Klubben ble bekymret. Hvem skal spille kampene våre om så mange spillere er på landslaget? Så treneren var både glad på våre vegne, men også sinna for å miste så mange spillere.

Når var første gang du hørte at IK Start var interessert?

– Jeg ble tatt ut på landslaget og det ble satt opp datoer for å reise til Ghana for å spille i 2017 WAFU Cup of Nations. Jeg fikk høre at jeg ville bli foretrukket i posisjonen min. Da serien var ferdig skulle vi fly til Abuja for å møte resten av laget, før vi reiste videre til Ghana. Vi kom til Ghana klokken 2 på natten og vi hadde kamp dagen etter.

– Før vi reiste fortalte de oss at vi skulle representere landslaget, men vi fikk ingen bonuser og ingen lønn. Noen spillere ble veldig sinna. Jeg kunne se i øynene på de andre spillerne at ingen var spesielt glade. Men jeg ville bare jobbe på, for jeg visste noe kunne skje når du spilte på landslaget. Det kommer til å bli mange agenter og speidere.  

– Neste dagen måtte vi spille kamp og alle var trøtte. Vi måtte ha massasje før kampen for alle var veldig slitne. Første kamp skulle være en knock-out-kamp mot Sierra Lione, men når du vinner blir du flyttet inn i et gruppespill. Vi vant 2-0 og hadde en fantastisk kamp. Det var da jeg fikk tilbudet fra IK Start. For speideren deres var på stadion under kampen, og han var veldig interessert i meg. Så fra første kamp i turneringen var det interesse.

Hvordan tok de kontakt med deg? Hadde du noen agent?

– Jeg hadde ingen agent da, men det var mange agenter på stadion. Jeg tror noen hadde hørt at jeg var interessant for andre klubber. Det var en agent fra Ghana, kanskje han kjente noen i Nigeria, som spurte om mine kontaktdetaljer. Når vi ankom hotellet, sendte han meg en SMS og sa han hadde et tilbud til meg fra IK Start og spurte om han kunne komme og besøke meg.

– Jeg og Chima Akas hadde rom sammen, og jeg sa til ham at det var et lag som ønsket meg. Vi gikk sammen ned og snakket med agenten, som spurte meg om hvem min ekte agent var. Joseph Dosu, sa jeg. De snakket og de snakket langt utover kvelden.

– Etter turneringen ble jeg kåret til én av de elleve beste spillerne. Det var jeg og Eze (Ikechukwu Ezenwa) fra laget vårt.

Isac Twum ble også kåret til én av de elleve beste, og han ble til og med kåret til turneringens beste spiller.

– Etter turneringen var fortsatt denne agenten i kontakt med IK Start og sa jeg var hans spiller. Så måtte de fly tilbake til Norge. Senere reiste agenten og broren hans til Nigeria for å se meg og vi hadde et møte med agenten min. De ordnet alle papirer og viste meg kontrakten. De reiste frem og tilbake til Ghana tre ganger for å fullføre det.

Hvor lang tid tok det fra speiderne så deg i turneringen, til du signerte kontrakten?

– Det tok bare to måneder. Turneringen var ferdig i november, og i desember prøvde deg å fikse flybillettene mine. De la meg til i en gruppechat for å gi meg et treningsprogram, og når de begynte å spørre meg om hva draktstørrelsen min er, tenkte jeg at avtalen gikk i orden. Jeg bare ventet på å få visa og så ville jeg reise. Så det tok omtrent to måneder å fullføre alt. Jeg husker jeg signerte kontrakten 19. januar 2018.

Hvor signerte du kontrakten?

– Jeg signerte kontrakten i Ghana etter turneringen i desember. Det var ikke den ekte kontrakten, men en slags førkontrakt. Etter at jeg hadde tatt en medisinsk test signerte jeg.

Hvordan føltes det at alt du hadde jobbet for endelig gikk i oppfyllelse?

– Jeg følte meg som den heldigste spilleren. Alt gikk sømløst og det var som et mirakel. Jeg var veldig spent og glad.

Hvem var den første du fortalte det til etter alt var gått i orden?

– Joseph Dosu.

Ok. Du flyttet til Norge og IK Start. Hvordan var din første dag etter at du landet på flyplassen. Du har forlatt Nigeria, og dette er ditt nye liv. Hvordan var det å flytte til Norge?

– Mange hadde fortalt meg om snø og det europeiske været. Jeg kunne ikke vente. Jeg gledet meg til å lande. Jeg satt nær vinduet og jeg så noe hvitt. Jeg tenkte jeg måtte nærme meg. Når jeg landet og følte vinden måtte jeg bare riste på hodet. Det gjorde hodet mitt så friskt, det var som hodet ble vasket.

I hvilken måned landet du i Norge?

– Det var på vinteren i januar. Det var veldig kaldt da, for det er en av de kaldeste månedene i Norge. Jeg hadde en jakke, men det var ikke nok for meg. Sportsdirektøren og sjåføren kom for å hente meg hadde med seg en ekstra jakke, for jeg hadde spurt om de kunne ta en med.

Hvordan var det å kjøre til hotellet eller stadion? Jeg regner med du så mye ut av vinduet og så mye nytt. Hva gikk igjennom hodet ditt da?

– Hvordan skal jeg klare meg i dette været? Jeg har ikke spilt i et slikt vær før. Det var det jeg tenkte, for hendene mine frøs. Jeg tok på hansker, men var fortsatt kald. Jeg prøvde ikke å tenke på det.

– Neste dag på trening tok jeg på meg fotballskoene, men det føltes som jeg løp på stein. Det var sinnssykt kaldt. Jeg kunne ikke sentre en pasning engang, for tærne mine var så kalde.

– Jeg har en (la meg kalle det en) «storebror» i Russland, og jeg spurte ham hvordan han klarte det i kulden. Han bare lo. Jeg sa at dette var ikke noe å le av. Hvordan skal jeg klare meg i tre år her? Du må kjøpe nye klær og fotballstøvler som er litt større. Men på trening var jeg redd for tærne mine og jeg trakk meg i halvparten av duellene.

– Men når vi reiste til Spania var det fint vær. Jeg kunne bruke hvilke fotballsko jeg ville. Der kunne jeg spille fritt og takle som jeg ønsket.

Hvordan gikk det i din første sesong i Norge?

– Det var litt opp og ned for meg. Europeisk fotball er veldig forskjellig fra nigeriansk fotball, men jeg hadde fokus og jeg spilte meg inn på laget. Jeg var glad for å gjøre en forskjell for laget.

 

Litt kjappe spørsmål og svar

 

Du nevnte at du så opp til Wesley Sneijder når du var ung, men hvem var din favorittspiller i Nigeria?

– Normalt så ville jeg se opp til flere spillere og prøve å kopiere deres beste kvaliteter. Jeg tror ikke jeg har én favoritt ut av mange spillere som jeg så opp til.

– Jeg liker Ndidi (Leicester-spiller Wilfred Ndidi). Vi har litt lik spillestil. Han var så aggressiv og ville alltid vinne. Han ville aldri tape.

Hvis du våknet opp i morgen og spilte for din favorittklubb i hele verden. Hvilken klubb ville det ha vært?

– Det er så mange klubber i verden, men min favoritt er Genk. Jeg elsker den belgiske ligaen, helt siden jeg var på Dosu-akademiet.

Hvilken trener ville vært drømmetreneren din med tanke på hvordan du spiller?

– Det må være Pep Guardiola. De spiller teknisk og aggressiv fotball. Hans spillestil passer min spillestil.

Hva er det beste du vet på fotballbanen? Hva gjør deg glad?

– Når jeg scorer et fantastisk mål. Målene jeg har scoret for Start har vært veldig bra. Det er da jeg blir veldig glad.

Har du noen rutiner før kamp?

– Jeg pleier å tøye litt før jeg ankommer stadion. Jeg vil være fokusert når jeg kommer på stadion. Kanskje jeg snakker med kjæresten min og hører på litt musikk.

Hvilken superkraft ville du ha hatt?

– Jeg vet ikke hva jeg skal svare på et slikt spørsmål.

Hvis du kunne vært en annen person for én dag, hvem ville det ha vært?

– Casemiro fra Real Madrid.

Hvordan holder du fokus foran en kamp?

– Jeg holder telefonen borte, for så fort jeg får en melding kan jeg bli ukonsentrert. Så jeg har en annen telefon jeg bruker til å høre musikk.

 

La oss spille et spill: Jeg har aldri …

Her fulgte noen spørsmål og svar med glimt i øyet.

 

Jeg har aldri bommet på åpent mål!

– Nei, det tror jeg ikke jeg har gjort.

Jeg har aldri gått glipp av en trening uten grunn.

– Nei, det har jeg aldri gjort.

Jeg har aldri blitt utvist.

– Ja, jeg har fått et rødt kort. Jeg hadde fått gult og stoppet en overgang. Et taktisk rødt kort.

Jeg har aldri stjålet et mål fra en lagkamerat.

– Nei, aldri.

Jeg har aldri skadet en annen spiller.

– Jeg har skadet mange spillere.

Hva er den mest alvorlige skaden du har forårsaket?

– En spiller jeg trente med endte opp på krykker. Er du fair mot meg på trening, er jeg fair tilbake, men takler du meg stygt, kommer jeg til å takle deg også. Jeg tror han var ute én måned. Takler du meg unødvendig blir jeg litt gal og kommer til å ta igjen.

Hvem er dine beste venner i klubben?

– Lagkameraten min, Adeleke Akinyemi. Vi er fra samme sted i Nigeria, hvis vi snakker om utenlandske spillere. Av norske spillere er det Robstad, venstrebacken vår.

Jeg har aldri vært kaptein for laget mitt.

– Offisielt eller i alle kamper? Jeg har vært kaptein i en treningskamp for IK Start.

– Jeg følte meg som en leder og kunne snakke mye.

Jeg har aldri scoret et selvmål.

– Nei. Helt ærlig.

 

Neste spill er: Jeg vil heller … 

Du får to alternativer og må velge ett svar!

 

Vil du helst score et mål eller ha en målgivende pasning?

– Da vil jeg score mål. Scorer du et mål sier de at Afeez Aremu har scoret et mål. De sier ikke det når du får en målgivende.

Vil du helst score på et langskudd eller drible fire spillere før du scorer?

– Langskudd. Jeg har gjort det tre ganger i klubben. La Messi ta seg av driblingen.

Vil du helst være beste spiller på det dårligste laget eller den dårligste spilleren på det beste laget?

– Beste spiller på det dårligste laget, for da vil det beste laget signere meg og hente meg dit.

Vil du helst ha en lang karriere som en middels spiller eller kort karriere som en fantastisk spiller? Kanskje fem år på toppen av karrieren.

– Dette spørsmålet er veldig vanskelig. Tjener man gode penger på de årene? Veldig vanskelig. Jeg tror jeg tar fem år som en fantastisk spiller. Kanskje de lager en statue av meg i Ibadan.

Vil du helst møte barndomsidolet ditt eller spille mot dem i deres storhetstid?

– Spille mot dem. Hvis du møtes på banen, er det noe annet.

Hva om du kan møte personen og bli venn med ham, eller bare spille en kamp.

Si at du spiller en kamp, IK Start mot Bodø/Glimt. Etter kampen så håndhilser dere.

– Vær så snill, ikke nevn Bodø/Glimt. Det er en fyr jeg ikke liker der. Jeg hater ham.

– Jeg tror ville valgt å ha et godt forhold til idolet mitt og vært vennen hans.

Vil du helst spille på samme lag som vennen din og tape, eller spille mot vennen din og vinne?

– Jeg tror jeg ville spilt mot min beste venn, så jeg kan erte ham senere.

På slutten av din karriere. Vil du helst være den mestscorende nigerianske spilleren, eller den nigerianske spilleren med flest trofeer?

– Mentaliteten min er at jeg vil vinne trofeer. I posisjonen min er det trofeer jeg går for.

Vil du tilbringe hele karrieren på det nest beste laget i ligaen, eller går du til rivalen for å vinne gullet?

– Jeg ville gått til rivalen. Om du gjør det så vil kanskje all fansen hate deg, men jeg bryr meg ikke. Jeg vil vinne titler.

Vil du helst ha ditt eget merke fotballsko eller en pris oppkalt etter deg, Afeez Aremu-award.

– Jeg ville valgt prisen.

Vil du helst starte hver kamp, men aldri spille 90 minutter, eller aldri starte, men alltid komme inn og avslutte kampen?

– Jeg vil alltid starte kampen, slik at navnet mitt alltid er i startoppstilingen.

Vil du helst spille i ekstrem kulde eller ekstrem varme?

– Kulde. Jeg føler meg mye friskere her.

Hvis du hadde én kamp for å redde karrieren din, og du kunne hente inn én spiller. Ville det vært Messi eller Ronaldo? Hvis du taper, vil du aldri spille igjen.

– De to beste spillerne i verden. Hmm. Veldig vanskelig spørsmål. Jeg ville valgt Ronaldo.

Nike eller Adidas?

– Nike

Ris eller Swallow (nigeriansk mat)

– Jeg liker ris.

Jollof-ris eller stekt ris?

– Jollof-ris

(Her ble det nevnt flere lokale retter som jeg ikke tok med i artikkelen)

Casual klær eller tradisjonelle klær?

– Casual

Sko eller klokker?

– Sko

Vinne Afcon (afrikamesterskapet i fotball) eller Champions League?

– Vinne Afcon med landet mitt.

 

Opprykket med Start og karrieren fremover

 

La oss snakke litt om denne sesongen. Siste gang snakket sammen rykket IK Start ned. Målet ditt for sesongen var å rykke opp. Og dere klarte det dere jobbet så hardt for. Hvordan føltes det?

– Å rykke ned er som å måtte ta et skoleår igjen, mens alle andre går videre. Det var kjedelig å spille i den ligaen og vi måtte få laget tilbake. Agenter snakker om at verdien din går ned i en slik liga, men jeg tenkte bare på å få laget tilbake. Du kan se masse om det på sosial media når vi rykket ned, og jeg så det igjen når vi rykket opp. Afeez Aremi tok laget tilbake til Eliteserien.

Det eneste som var litt synd med at dere slo Lillestrøm var at en nigeriansk spiller rykket ned, men en rykket jo også opp. Det var en vill kamp. Fortell oss om den kampen. Det er mange som ønsker å vite mer.

– Vi vant første kamp 2-1, men vi visste det ikke kom til å bli lett. Vi reiste dit for å klare uavgjort. Lillestrøm ligger nære Vålerenga og fansen deres kom for å støtte oss sammen med fansen fra Kristiansand. Vi hadde masse fans. Når kampen startet, fikk vi et mål imot. Vi kan fortsatt klare det, tenkte jeg. Så kom mål nummer to, men vi trengte fortsatt bare ett mål. I andreomgang kom mål tre og fire. Jeg tenkte allerede at vi hadde tapt. Jeg spurte om jeg kunne bli byttet ut, for jeg visste ikke hva slags fotball dette var.

– Så samlet vår jamaikanske midtstopper oss mens hjemmelaget fortsatt feiret. Vi spilte og spilte, og så kom det første målet. Jeg hadde fortsatt ikke troen, men så kom det enda et mål. Så kom det tredje målet på seks minutter. Han som scoret kom på t-skjorter over hele byen. 

– De slang ut røykbomber, og de måtte stoppe kampen i flere minutter. Jeg hadde aldri opplevd det før, bare sett det på TV.

– Jeg visste ingenting, og det var ikke før noen sa det til meg at hjernen min våknet og jeg skjønte vi var videre.

– Når kampen var over, måtte jeg bare gå live på Facebook. For en utrolig følelse.

Hvordan var kampen mot Ifeanyi (den nigerianske LSK-spilleren Ifeanyi Mathew), dere var jo begge på midtbanen og dere hadde vel noen dueller?

– Jeg savner ham for han gjorde jobben min lettere. Laget mitt spilte en kamp i går og tapte 4-0 og på Twitter sier mange at de savner meg på laget. Og vi var de to mørke på laget, og vi er veldig aggressive og sterke. Han sier ofte at jeg er den beste spilleren han har hatt en midtbanekrig med, og jeg sier det samme om han. Vi spilte sammen på landslaget og vi har spilt mot hverandre på klubbnivå.

Hvordan var det å spille i afrikamesterskapet for U20-landslag.

– Det var en mulighet jeg lette etter. Etter at jeg ble droppet fra U17-laget, ble jeg kalt opp til U20-laget. Jeg var på ferie i Nigeria og ved en tilfeldighet var det en skade på en spiller i min posisjon og jeg fikk spille en kamp. Men turneringen var ikke bra for meg, for jeg var skadet og var ikke i form. Men jeg tenkte at når jeg spiller i Europa vil jeg bli en av de mest erfarne spillerne i troppen.

Forrige gang vi snakket var det store målet å rykke opp. Hva kan vi forvente å høre om Afeez Aremu i de neste par årene?

– Målet mitt er å spille i Sentral-Europa der det vil være mange agenter. Kanskje bare én eller to sesonger før jeg flytter til en av de største ligaene i Europa. Kanskje Frankrike eller Spania?

– Jeg vil bygge min karriere steg for steg, så i løpet av et par år vil jeg spille i en av de bedre ligaene i Sentral-Europa.

Hvis det er en ung gutt eller jente som ser opp til deg og ønsker å spille på ditt nivå. Hva slags råd kan du gi dem?

– Jeg vil gi de samme tankene jeg hadde på den tiden. Hardt arbeid. Jeg føler ikke at jeg er den beste i verden. Man må bare jobbe hardt og ikke ønske noen andre vondt for at man selv skal bli god.

Har du noen siste ord?

– Takk til alle fans som følger meg og til alle som ønsker meg godt, jeg ønsker dere også godt. Jeg er veldig takknemlig.

 

 

Hele intervjuet på Engelsk finner du her:

Del 1: https://www.youtube.com/watch?v=zDOJL_gEmRQ

Del 2: https://www.youtube.com/watch?v=3OlGZ84ompI

Del artikkel:


Relaterte artikler