Gud ønsker å møte deg

09.08.2020, 08:50

Luk.5,27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» 28 Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. 29 Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. 30 Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Tollerne på Jesu tid ble sett på som forrædere. De var hatet av jødene. De krevde inn skatt på vegne av romerne, og det var vanlig at de krevde inn for mye penger slik at de fikk mer til seg selv. Pengene deres ble ikke godtatt som gave til templet, og de fikk ikke lov til å vitne i rettssaker. Mange av dem var rike og velstående, og det var også tolleren Levi. Han var ikke en del av en sårbar og svak gruppe i samfunnet, men hadde en privilegert stilling og hadde mer enn nok å leve av. Men jødene foraktet han og resten av yrkesgruppen hans.

Den berømte maleren Carravagio har laget et bilde som heter «Kallelsen av Matteus». Ifølge en teologisk tradisjon kan tolleren Levi være den samme som evangelisten Matteus. Første gang jeg så maleriet ble jeg nysgjerrig. For Carravagio har laget sin egen tolkning av fortellingen gjennom hans måte å komponere bildet på. Scenen i bildet ser ut som om den er hentet fra en bar. Fem menn er samlet rundt et bord, og de har på seg klær fra 1500-tallet, samme tid som da Carravagio levde. Fra høyre kommer Jesus inn sammen med disippelen Peter. Begge er barbeint og har på seg hvite kjortler som var vanlig å bruke på Jesu tid. To verdener fra forskjellige tider smelter sammen til en. Jord og himmel møtes. Jesus er ikke i himmelen, han er midt i hverdagen. Det at Jesus går med kjortel og er barbeint og møter en toller som går kledd slik de gjorde på 1500-tallet, viser at Jesus kaller på mennesker til alle tider. Jesus spør alle om de vil følge han, uansett hvilken tid de befinner seg i eller hva slags liv de lever eller hvordan andre ser på dem og de valgene de har tatt.

Jesus tar initiativet og lar seg ikke stoppe av at mennesker har gjort noe som er galt og blir kalt for syndere.

Matteus sitter sammen med kollegaene sine i sitt vante miljø. I bildet ser vi at Jesus kommer inn med lyset og peker rett på Matteus. I vinduet over Jesus ser vi et kors. Hånden til Jesus ligner på Adams hånd i bildet i det sixtinske kapell der Gud skaper Adam. Den nye Adam som er Jesus, kommer med det nye livet, peker på tolleren og vil gi han en sjanse til å leve annerledes. Han ser overrasket ut, akkurat som om han sier: Mener du meg? Peter peker på de andre som sitter der, kanskje for å fortelle Jesus hva slags folk dette er. Men Jesus ser Matteus i øynene. Han gir han et valg, og han må bestemme seg. Skal han fortsette det gamle livet, eller skal han følge Jesus? Matteus har en mynt i hatten som kan være et symbol på hvor stor makt pengene har over tankene hans.

Hvis han skal følge Jesus, må han slutte med det som har gitt han identitet i mange år. Hva med de andre rundt bordet? Hva vil de si? Det vil koste mye å følge Jesus. Han må finne en ny identitet. og han må bygge opp livet sitt på noe nytt.

Noe av det som fascinerer meg med bildet, er at Matteus peker på seg selv. Mener du virkelig meg? Jeg kjenner meg igjen. Når Jesus peker på meg og kaller meg til tjeneste, tenker jeg, vet du egentlig hvem jeg er? Iallfall tenkte jeg sånn før jeg hadde bestemt meg for å bli prest. Jeg spurte Gud: Er du klar over hvilke svakheter jeg bærer på? Vet du virkelig hva du gjør når du vil gi meg denne oppgaven? Men Jesus ser ikke på det som vi mennesker gjør. Han henvender seg til absolutt alle, de uverdige, de upopulære og de svake. Han sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Det er en radikal fortelling der Jesus bryter alle regler for hvem man skal omgås. Han sier ja takk til å bli med på et middagsselskap der det er fullt av mennesker som blir sett på som syndere og utstøtte, og fariseerne og de skriftlærde blir provosert av at Jesus velger å kalle disipler blant mennesker som har brutt bud og regler.

Jeg vil bruke et bilde for å vise hva Guds radikale nåde handler om. I gamle kirker ble det brukt marmor når søylene skulle bygges. Det fins to typer marmor, en hard og en myk type. Når du sliper den harde, får den en glatt og fin overflate, men problemet er at den harde typen er veldig sprø. Den tåler ikke trykket av et stort katedraltak.

I bærende konstruksjoner brukes derfor den myke typen. Men når man pusser ned myk marmor, blir den ujevn, og sprekkene kommer til syne.

For å bøte på det pleide man å fylle sprekkene med voks og pusse det ned. Da ble den vakker. Men i noen katedraler har man latt være å gjøre det. På latin betyr «sine» «uten». «Cere» på latin betyr «voks». «Sine cere» betyr «uten voks». På engelsk betyr sincere ærlig. Det kan overføres på oss. Selv om vi har sprekker og ikke er stolte av alt vi har gjort, vil Jesus likevel ha kontakt med oss. For han ser hva som er på dypet i oss, bak handlinger, tanker og følelser. Han ser hjertet vårt, og han spør oss om vi vil høre til hos han.

I 2.Kor.4,7 står det: vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Bibelen sammenligner disipler med kar av leire som er sprukket. De er helt vanlige mennesker med styrke og svakhet. Men forskjellen er at Gud bor inni dem. De bærer på en skatt.

Vi har fått mulighet til å ta imot skatten, troen på at Jesus er en del av livet vårt. Det er Gud som er skatten, ikke oss. For det er ikke vi som bygger opp troen, men Jesus som gir oss troen som en gave og holder troen vår oppe. Siden Gud har gitt oss så stor tabbekvote, kan vi ta sjansen på å være ærlige. Hvis vi prøver å framstå som noe annet enn det vi er, blir skatten usynlig. Vi kan med stor frimodighet være den vi er og stole på at Gud aksepterer hele oss, ikke bare den gode siden av oss, men også den delen som har noen sprekker i seg.

Disiplene til Jesus var en brokete forsamling som besto av alt fra fiskere uten utdanning til tollere som var sett ned på. De gjorde mange feil mens de var sammen med Jesus. F.eks. da det kom noen barn til Jesus, ville disiplene jage dem bort. Men Jesus ble sint og sa at de små barna var velkomne i hans rike. De var til og med forbilder for de voksne. Da Jesus spurte om tre av disiplene kunne be sammen med han, den natten han skulle bli tatt til fange, sovnet de. En gang kranglet de om hvem av dem som var den største. Men Jesus sa at den som vil være størst, skal være de andres tjener. Jesus var tålmodig med dem, og han gav dem en stor tabbekvote. Han visste hva slags potensiale de hadde og at de kunne vokse inn i rollen som disipler.

Som Jesu etterfølgere vet vi at vi ikke er noe bedre enn andre, og vi vet godt at vi gjør feil. Men vi er også fullt klar over at Gud har gitt oss en stor tabbekvote.

For Jesus bygger ikke sitt forhold til oss på bakgrunn av hva vi har gjort, men på at vi er villige til å følge han og at Jesus kjenner oss på bunnen. Han er mest opptatt av at vi er skapt i Guds bilde og elsket av han.

I teksten snakker Jesus om syndere som trenger omvendelse, som har behov for å finne en ny vei å gå og ta et annet valg om hvordan de ønsker å leve. Ordet omvendelse på gresk heter «metanoia». Det betyr «å skifte sinn». Å vende seg om til Gud er ikke noe vi bare gjør en gang i livet. Hver dag kaller Gud oss til å skifte sinn, legge vekk tanker på alle andre ting og vende oppmerksomheten vår mot Gud.

Den tradisjonelle måten å forstå ordet kall på, er at vi er kalt til å ha en oppgave i en kristen virksomhet. Kallet er det vi gjør. Kallet er den kristne måten å bli noe ved å gjøre en innsats for Gud. Hvis vi tenker sånn, blir kallet det som gir oss selvfølelse og identitet.

Gud blir den som skal svare på spørsmålet om hva som er vårt kall. Hvem han er i seg selv blir mindre interessant. Det viktigste er at han kan vise meg hvilken vei jeg skal gå. Vi søker Gud for å få inspirasjon til det vi skal gjøre og få hjelp til å gjøre riktige valg. Vi kommer til Gud som en ansatt som skal møte sin arbeidsgiver. Gud blir en del av jobben vi skal gjøre i kirken, og vårt forhold til han blir preget av våre utfordringer og problemer i oppgavene vi står i.

Dette forsterkes av at vi lever i et samfunn der vi får høre at «du er hva du gjør». Det er en frukt av at folk slåss for å bli til noe, bevise sin verdi og bli godkjent som et bra menneske ved det de klarer å oppnå gjennom en karriere. Det kan fort bli det samme mønsteret i møte med Gud. Hvis vi søker Gud for å få en oppgave som beviser vår verdi overfor han, møter vi stengte dører.

Det ligner på fariseerne. De hadde bygget opp sin identitet gjennom å følge bud og regler. Men deres religiøse praksis var ikke avhengig av Guds kraft. De behersket alle Guds bud, trodde de selv. Men de var langt unna Guds rike.

Her ligger grunnlaget for vår identitet og selvfølelse, vår verdi som mennesker. Det har ikke noe å gjøre med jobben vi skal utføre. Det vi gjør betyr ingenting for hvor mye vi er verdt. Kallet er en gjenopprettelse av forholdet mellom Gud og mennesker. Gud kaller oss til å bli kjent med han for at vi skal bli hele og finne vår sanne identitet.

Vi skal ikke ta imot Guds kjærlighet for å ha noe å gi til andre. Da blir jo vårt forhold til Gud styrt av resultater. Vi skal søke Gud fordi han er den han er, ikke fordi han tilfredsstiller vårt behov for å være til nytte.

Vi trenger ikke å bekymre oss for hva det vil føre til eller hva det skal være godt for. Det er Gud selv som er vårt kall. Gud er aller mest opptatt av å være vår venn. Hele grunnlaget for oppgavene Gud gir oss, er at Gud bryr seg om oss og tar imot oss slik vi er. Da får vi også lyst til å gi videre det gode vi har fått og gå inn i oppgaver som Gud kaller oss til.

Bønn fra St.Davidsgården:

Himmelske Far, vi takker deg for at vi får komme innfor deg akkurat slik vi er. Du ser at vi gjerne vil prestere noe for å vinne din kjærlighet og barmhjertighet. Vi har så vanskelig for å stole på deg og bare deg. Du ser også at vi ofte vil imponere andre, at vi utad vil virke bedre enn vi er. Men du vet også at vi ikke vil ha det sånn. Vi vil være ekte. Derfor ber vi deg: forbarm deg over oss. Hjelp oss å overgi oss til din barmhjertighet. Da behøver vi aldri å være mismodige, aldri forestille oss. Takk for at seieren allerede er vunnet gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Amen.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler