10.01.2021, 07:16
Preken over Mark.1,3-11
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»
9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Vi står i en vanskelig situasjon på mange plan. I USA har det vært store opptøyer, og demonstranter har brutt seg inn i Kongressen. Flere mennesker ble drept i opptøyene. Det var en trist dag for demokratiet. «Fake news» har vært med på å skape en dyp splittelse blant amerikanere, og demokratiet er skadeskutt. Veien videre med en ny president blir krevende. Demokratiet er også truet i flere land i Europa, med høyreekstreme krefter som strammer grepet og lager murer mot dem som er på flukt.
I vårt eget land, som i resten av verden, herjer koronaen og har ført til dødsfall og alvorlig sykdom. Hvordan skal vi forholde oss til 2021 med alt som truer vår trygghet og våre fellesskap? Hvordan skal vi bevare kontakten med hverandre og å ta vare på sosialt fellesskap? Vi har bak oss mange måneder med nødvendige tiltak for å bremse spredning av koronaviruset, men det begynner å slite på mange. Her i kirken på Grefsen må vi avlyse enda flere gudstjenester. Vi vet at dette er helt nødvendige tiltak for å få kontroll over smittespredning, men det fører likevel til ensomhet og isolasjon.
Jeg møter mennesker i min prestetjeneste som forteller meg at de ikke fikk lov til å sitte ved siden av ektefellen sin og ta avskjed. Det er forferdelig vondt. Prester på Romerike møter mennesker i Gjerdrum som er rammet av en katastrofe. Det er ikke rart at folk spør seg hvor Gud er i all lidelsen.
Evangelisten Markus forteller om Johannes Døperen som roper ut: «Rydd Herrens vei! Gjør hans stier rette» (Mark.1,3). Da spør jeg meg selv: Hva er disse steinene som hindrer Jesus på hans vei til oss? Det er individuelt, men for meg er en av steinene spørsmålet: Hvor er du, Gud, midt i alt dette?
Etter mye grubling har jeg kommet til et svar. Jeg tror at han sitter ved siden av dem som er i sorg, han går sammen med barna som er på vei til skolen i Gjerdrum, der plassen til ei jente på 13 år står tom. Han er midt i kaoset verden over, og han sier: Jeg er verdens lys. Den som tro på meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys (Joh.8,12).
Det å oppdage lyset fra Gud handler om hvordan vi tolker livet. Når jeg ser at mennesker bryr seg, ser jeg Gud som handler gjennom dem. For vi er Guds forlengede armer og føtter.
Jeg ser hvor verdifullt det er å leve i et lokalsamfunn som bretter opp armene og gjør noe helt konkret i kaoset, som å skaffe mat og klær til dem som trenger det. Det er mye omsorg i fysiske ting som jeg kan ta som en selvfølge i hverdagen. Når det plutselig er borte, går det opp for meg hvor sårbart livet egentlig er. Midt i dette gir den konkrete hjelpen lys og håp fordi dem som er rammet opplever å bli sett og vist omsorg.
Guds lys skinner gjennom mennesker som viser kjærlighet og er trofaste, som ikke lar seg overmanne av tanken om at det ikke nytter. Jo, det nytter. Vi kan ikke flytte vekk alt det som er vondt, men vi kan se stort på øyeblikk der vi møter et menneske som vi kan hjelpe, enten det er å gi bort en ullgenser til en mor med små barn eller å lytte til en som trenger å fortelle sin historie. Det skal ikke så mye til for at vi kan spre lys, skape trøst og håp, og gi omsorgen rom.
Det står mye i bibelen om at vi ikke skal være redde. Det er ikke lett, for det er mye som skaper frykt og usikkerhet, og spesielt nå. Men vi har et rom inni oss der Guds lys skinner, og det lyset blir ikke borte i motgang og lidelse.
Vi er alle sårbare, og nettopp derfor må vi finne nye veier til Gud, rydde vekk steinene som hindrer oss i å se at han faktisk er nær oss. Vi forstår det ikke med hodet, for det er et mysterium at Gud er så nær alle mennesker. Men hvis vi tør å tro det, vil vi se at lyset skinner, i ansikter vi møter og i oss selv.
Julens budskap om det lille barnet i krybben forteller om Gud som valgte å gjøre seg sårbar, som var avhengig av to unge foreldre, som måtte flykte til Egypt fordi kongen ville ta liv av han. Gud valgte å bli en del av vår verden for å vise oss hvem han er, at han er kjærlighet, på tross av at det ville koste han livet.
Jesus så enkeltmennesker, i deres sorg og smerte og gjorde noe helt konkret. Mennesker som tidligere hadde kjent på utenforskap, som hadde blitt satt på sidelinjen fordi de var sett ned på, rettet ryggen og følte seg verdifulle. De hadde møtt en mann som viste dem omsorg og så forbi synder og feiltrinn. Han var mer opptatt av mennesket bak handlingene.
De fikk et nytt liv fordi Jesus ga dem en plass i fellesskapet. Han spiste sammen med syndere og tollere, og det fikk han mye kritikk for. De religiøse autoritetene syntes det var provoserende at han gikk på tvers av alle konvensjoner og sosiale regler. De hadde satt tydelige grenser for hvem som var velkomne i gudstjenesten og hvem som skulle stenges ute. Men Jesus sprengte de grensene. Han fikk innpass blant helt vanlige folk med en tvilsom livsstil, fordi han ville bli kjent med dem, skape tillit, og vise dem at det fantes en bedre vei å gå. Han gikk til dem som sørget og trøstet dem.
I dag ville kanskje Jesus gått langs veien og slått av en prat med ungdommer som har det vanskelig fordi det er så mye som ikke blir noe av. Skoleturen de hadde gledet seg gikk i vasken. De får ikke lov til å møte andre enn sin egen kohort. Det er ganske brutalt, men helt nødvendig. Hva ville Jesus sagt da? Jeg vet ikke, men jeg tror han ville sagt noe lignende som Kongen sa i sin nyttårstale. Han fortalte at han hadde fått brev fra barn som var redde og lurte på hvordan det ville gå med et nytt år med korona. Flere lurte på om livet noen gang kom til å bli normalt igjen. Han svarte at det vil gå over, for verden har vært rammet av pandemier før, som har tatt slutt. «Vi skal vite at vi kom oss gjennom fordi vi aldri gav opp håpet. For det å håpe, det er en måte å leve på. Håp er vilje, håp er handling. Håp er å feste blikket på noe som gir oss mening og følge det.»
