06.04.2021, 14:30
Preken på 1.påskedag
I dag feirer vi at Jesus vant over døden og beseiret ondskapen. Det er kirkens store festdag. Døden har ikke det siste ord. For Jesu kjærlighet er sterkere enn alle onde krefter. Men det startet ikke med jubel og glede. Vennene til Jesus var i sorg over at han hadde blitt uskyldig dømt til å dø på et kors.
En av dem var en kvinne som sto ved graven hans og gråt. Hun hadde mistet en nær venn og læremester. Det hadde ikke vært noen begravelse med blomster og varme ord. Det ble ingen verdig avskjed. Hun husket de brutale ordene fra dem som hadde spottet han da han hang på korset. Hun hadde kommet for å salve han med olje. Hun ville vise sin respekt, men graven var tom.
Plutselig så hun to engler som satt inne i gravhulen. De spurte henne hvorfor hun gråt. «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.»
«Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. (Joh.20,13-16).
Det som griper meg med denne fortellingen er at Maria ikke forstår at det er Jesus før han sier navnet hennes. Det var ikke nok for henne å se han med øynene. Hun trengte å bli sett og gjenkjent av han.
Det får meg til å tenke etter hva det er som gjør at jeg tror på Jesus. Det er ikke fordi jeg kan bevise at han lever. Jeg har ikke fått noen store åpenbaringer, men jeg kan likevel merke at det er et nærvær av noe godt som jeg ikke kan se. Det finnes en som kjenner meg uten at jeg helt forstår hvordan det er mulig. Jeg velger å tro at Guds løfter også gjelder for meg, ikke bare for Maria eller disiplene som fulgte Jesus.
I Jes.43,1 står det at Gud kalte israelittene ved navn. Det er skrevet for ca. 2700 år siden, men jeg har gjort det til en del av min bønn. Hvis jeg setter mitt eget navn inn i teksten, blir ordene tidløse og uten begrensninger. Du kan prøve å gjøre det samme. Så sier Herren, som skapte deg … som formet deg ... Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.
Disse ordene gjelder ikke bare for dem som er sterke i troen og som har sin trygge plass i kirken. Det er ord som er sagt til alle, uten krav og uten forbehold. Hvordan kan jeg påstå det? Jo, fordi Jesus har vist oss at det er slik Gud er. Han satt til bords med syndere og tollere og kalte dem venner. Han valgte ut disipler som sviktet han og tvilte på han, som var redde og motløse, men som likevel fikk en ny sjanse til å følge Jesus og vitne om han etter oppstandelsen. De ble utrustet av den Hellige Ånd med kraft og frimodighet, og kirken begynte å vokse.
«I min Fars hus er det mange rom», sa Jesus til disiplene sine. Det er rom for alle, for den pengekjære Sakkeus, for røveren på korset og for Tomas tvileren. Derfor skal vi slippe å være redde eller streve for å bli akseptert av Gud. Han har allerede laget en plass i sitt rike til hver og en av oss. Vi utfordres til å la evangeliet slippe løs på oss, på tross av at vi ikke kan se han med øynene. Jeg sier ikke at det er enkelt å tro at Jesus lever, spesielt ikke det siste året med lange perioder med stengte kirkedører. Men likevel skaper påskefortellingen et håp om at Gud er hos oss og sier:
Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.
En amerikansk psykolog som het Rollo May skrev i en bok om hva livsmot kan være. «Dette motet er ikke det motsatte av fortvilelse. Vi kommer ofte til å bli grepet av fortvilelse…mot er ikke fravær av fortvilelse, men evnen til å gå videre på tross av fortvilelsen». Han mente at kilden til livsmotet er at vi finner et tyngdepunkt i livet, et ankerfeste som gjør at vi ikke kjenner oss rotløse. Hvis vi mangler et tyngdepunkt i livet og kjenner på en tomhet inni oss, kan vi streve med å finne motivasjon. Men når vi opplever mening i livet, er det lettere å holde fast i håpet slik at mismotet ikke holder oss nede. Det handler ikke om at vi skal være helter og tappert gå gjennom livet uten å klage eller være slitne. Men vi utfordres til å bevare livsmotet og håpet gjennom alle slags dager, og ikke la oss trykke ned av motgang. Det koster både krefter og innsats å ta vare på håpet. Det enkleste er å bli værende i mismotet når de tunge dagene kommer. Men det går an å være fortvilet uten å miste livsmotet.
Håpet er symbolisert med ankeret. Når vi er på sjøen i en båt, trenger vi et anker for å ikke drive ut på havet.
Håpet er som et anker som holder oss fast, og det er spesielt viktig når vi opplever at livet er sårbart og usikkert. Uansett hvor krevende livet kan være, har vi et håp vi kan holde fast i. Gud vil aldri slippe taket i oss. Han går ved siden av oss og holder oss fast. I salme 62 står det:
Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
