Lys og mørke

Joh.12,35-36: Lys og mørke

Joh.12,35-36:

Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

For at vi skal forstå litt mer av teksten kan vi se på situasjonen den er skrevet inn i. Jesus er i templet og har undervisning for folkemengden, og det foregår mellom palmesøndag og langfredag. Jesus sier at han skal dø for menneskenes skyld. Så er det en som spør: Hvem er denne menneskesønnen? Han svarer ikke på spørsmålet, men sier om seg selv at han er lyset som snart kommer til å bli borte. Han oppfordrer dem til å vandre i lyset.

Men hva mener han med at han er lyset? Et lys viser oss hvor vi skal gå når det er mørkt. Jesus viser oss hvordan vi skal leve. Ordspr.6,20: Hold fast på din fars bud, min sønn, forkast ikke rettledning fra din mor!... For budet er en lykt, rettledningen et lys, formaning og tilrettevisning er veien til livet. Lyset kan være et symbol på budene, Guds vilje med oss.

Når vi lærer barn hvordan de skal oppføre seg, gir vi dem et lys på veien så de kan finne fram. Vi overfører gode kristne verdier til en ny generasjon fordi budene har betydd noe positivt for oss. Det er vår oppgave å lede dem inn på en god vei som kan hjelpe dem å gjøre gode valg og lære og ta vare på andre.

Men hva er forskjellen mellom god moral og kristendommen som et lys på veien? Det er Jesus. Han sier til oss: følg meg.

I skapelsesfortellingen står det at Gud skapte lyset. I starten av Johannesevangeliet får vi høre at Jesus har kommet som lys til verden. Jesus gjør seg selv til ett med selve skaperkraften hvor Guds lys for første gang gjennomtrenger mørket. Til alle tider vil han være den som lyser opp verden og gir liv og lys.

Når Guds lys treffer oss, viser han oss sannheten om oss selv. Gud peker på det som vi ikke er så stolte av og som vi må gjøre noe med.

Dette med synd og nåde er det mange som har et litt blandet forhold til. Den eldre generasjon har hørt predikanter som kun har snakket om synd og ikke noe annet. Forkynnelsen har vært ensidig og har ført til at mennesker har gravd seg ned i selvforakt og aldri følt seg gode nok. Den yngre generasjon kjenner ikke til dette. De siste tiårene har jeg et inntrykk av at forkynnelse har hatt mest fokus Guds kjærlighet. Det er fint, men kan også bli unyansert. Hva skal vi med troen vår hvis den ikke får noen konsekvenser for livet vi lever? Gud er også opptatt av rettferdighet.

Det er ingen av oss som er perfekte. Det er bra, tenker jeg, for hadde vi vært fullkomne, ville vi vel heller ikke hatt behov for Gud. Vi kunne klart oss selv, slik som fariseeren i templet som mente at han hadde gjort alt riktig. Den eneste grunnen til at han ba til Gud, var for å takke Gud for hvor flink han hadde vært som hadde holdt Guds bud. Han var hovmodig og høy på seg selv. Det skapte en avstand både til Gud og mennesker.

Vi klarer ikke alltid å leve slik vi skulle ønske, og det kan være skummelt å bli avslørt. Men Gud ønsker ikke at vi skal fordømme oss selv når vi føler at vi kommer til kort. Han vil at vi skal erkjenne våre nederlag og reise oss opp igjen. Han viser oss sannhet og nåde. God moral uten lys blir moralisme. Guds lys vitner om at han ser oss slik vi er, med vår styrke og vår svakhet. Han avslører oss når vi kommer til kort, og han elsker oss og er uendelig tålmodig når vi trår feil.

Det finnes en vei ut av mørket. Klagesangene 3,22: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor.

Fortellingen om Kvinnen ved brønnen i Joh.4 er et godt eksempel. Hun går til brønnen på den varmeste delen av dagen for å hente vann. Hun vil slippe å møte onde blikk fra dem som ser ned på henne. Hun skammer seg over livet sitt. Jesus vet alt om henne, at hun ikke lever i et trygt og stabilt ekteskap, men har hatt flere menn. Hvorfor det har blitt sånn er det ingen som vet. Men Jesus fordømmer henne ikke. De snakker ikke noe særlig om livet hennes, men om hvordan man skal tilbe Gud. Hun spør om hvilket fjell de skal tilbe Gud på, men Jesus sier at de skal tilbe Gud i ånd og sannhet. Det er ikke viktig hvor hun er, men at hun søker sannheten. Jesus viser henne sannheten om livet hennes, men hun slipper å skamme seg. Han viser henne respekt og har tro på at hun kan finne en bedre måte å leve på.

Hun løper tilbake til byen og forteller at hun har møtt en mann som vet alt om henne. «Han skulle vel ikke være Messias?» Evangeliet satte henne fri, og hun ble kirkens første misjonær.

Denne fortellingen står i skarp kontrast til hva som skjer i samfunnet vårt når f.eks.  politikere har gjort feil. Da henges de ut i media i en offentlig gapestokk, og selv om de innrømmer feil og tar konsekvensen av det de har gjort, er det likevel en lang vei tilbake for å oppnå ny tillit. Gud unnskylder ikke at vi gjør noe galt. Vi må stå til ansvar for at vi trår feil. Men i vår tro finnes det nåde. Guds lys befrir oss fra vår skyld. Det er ikke lettvint. Gud kaller oss til å strekke oss lenger og lære av feil vi har gjort. Vi må f.eks. snakke med dem vi har såret og ta ansvar for det vi har gjort. Men Gud gir oss rom til å være hele mennesker. I gudstjenesten bekjenner vi syndene våre for å snakke sant om livet. I møte med Gud skal vi slippe å skjule oss. Vi kan legge fra oss våre nederlag ved korset og ta imot Guds tilgivelse, rette ryggen og gå hjem med fred og nytt mot.

Nå vil jeg vende tilbake til der jeg startet, lyset som viser oss vei. Døperen Johannes gikk i forveien for Jesus og ryddet vei. Han befant seg i ødemarken der folk strømmet til for å bli døpt. Han kalte dem til omvendelse. De spurte han hva det betydde i praksis: den som har to kjortler skal dele med dem som ikke har klær. Tollere skulle slutte å lure til seg penger som de ikke hadde krav på. Soldatene skulle ikke presse penger av folk.

Hvis vi skal snakke sant om Gud må vi holde sammen Jesu forkynnelse og Døperen Johannes som utfordret mennesker til å vende om. Ellers blir det en halv sannhet. Vi må gå i oss selv og spørre: hva er det i mitt liv som jeg må gjøre noe med? Det må bli konkret. Målet er ikke at vi skal føle oss små og elendige, men at vi skal ta Gud og hverandre på alvor.

Her er vi en motkultur til hva mange er opptatt av. For kulturen vi lever i forteller oss at vi skal lykkes, og bli den beste utgaven av seg selv. Det legger et enormt press på spesielt ungdommer når veldig mye handler om å prestere. Hva blir fruktene av et slikt livssyn? Selvopptatthet, egoisme og individet i sentrum. Det undergraver fellesskapet når alt handler om meg og min framgang.

Jesus spør ikke om gode prestasjoner eller resultater. Han spør oss om vi vil følge han. Da handler det ikke om å lykkes, men å ha Jesus som er forbilde.

Han har vist oss hva som er målet: elske Gud og sin neste som deg selv. Han brukte tid på å vise omsorg, hjelpe mennesker å få tro på seg selv, helbrede syke, sørge for at folk følte seg elsket av Gud og at de dermed fikk et ønske om å bringe Guds kjærlighet videre. Vi skal vende blikket utover og se hverandre.

I afrikansk kultur har de et uttrykk som jeg liker godt: «ubuntu» som betyr: Jeg er fordi du er. Jeg blir til når jeg møter deg. Vi hører sammen i et fellesskap, og det gir mening og skaper lys i mørket når vi kan bety noe for andre. Når jeg tenker tilbake på livet mitt, ser jeg hva som er det viktigste. Det er hva slags forhold jeg har til andre mennesker, til familien, venner, kollegaer, dem jeg møter i forskjellige sammenhenger. Da blir jeg mindre selvopptatt og mer oppmerksom på andre.

Jeg har lest en bok som heter «gledens bok». Den handler om Desmond Tutu og Dalai Lama som hadde flere samtaler om hva det er som gir oss glede i livet.

Forfatteren som intervjuer dem sier til Desmond Tutu: «Gleden du snakker om er ikke bare en følelse. Den er ikke noe som kommer og går. Den er noe mye dypere. Mange mennesker venter på lykke og glede, når de får en jobb, når de forelsker seg, når de blir rike – da skal de bli lykkelige, da skal de føle glede. Du snakker om noe som er tilgjengelig akkurat nå, uten at vi må vente på det. Desmond Turu tenkte nøye gjennom svaret. Jeg mener bare å si at til syvende og sist får vi vår største glede når vi gjør noe godt for andre».

Så enkelt kan det sies. Uansett hvordan vi føler oss, om vi har en god eller en tung dag kan vi gjøre noe godt for andre. Det forutsetter ikke at vi har masse overskudd, vi kan støtte hverandre også når vi selv kanskje ikke har det så lett. Også da kan vi få del i gleden fordi vi blir til i møte med hverandre. Vi kan bære hverandres byrder, og vi kan hvile i at Gud bærer oss i sine sterke hender. Bønn fra St. Davidsgården: Himmelske Far. Du alene vet hva du vil med meg, hvilke oppgaver du vil forme meg inn i. Du begynner om og om igjen, gir ikke opp selv om jeg synes at jeg ikke duger. Varmen og varsomheten i din omsorg for meg gir meg en ny vilje til å slippe til bit for bit av min tilværelse til din nyskapende kjærlighet. Jeg vil gi meg tilbake til deg, du som har skapt meg. Jeg vil være i din formende hånd i trygghet og fortrolighet, og jeg vil takke deg av hele mitt hjerte.

Del artikkel: