14.04.2022, 08:03
Skjærtorsdag
Joh.13,1-17
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. 16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
Denne fortellingen kan virke merkelig, for det var et slavearbeid å vaske føtter. Det kunne bare gjøres av kvinner, barn og tjenere som ikke var jøder. Man gikk med åpne sandaler på sandete og sølete veier, så beina ble ordentlig skitne. Jesus reiser seg fra bordet, tar av seg kappen og går inn i rollen som tjener.
Det var uhørt at en mester skulle vaske føttene til disiplene sine. Tenk om Jesus skulle vaske føttene mine. Jeg ser for meg at det ville vært både pinlig og skamfullt.
Jesus gjør noe radikalt. Han bryter med den normale fordelingen av rollene og viser at ingen er mer verdt enn andre.
Fra et menneskelig perspektiv ydmyker han seg, men fra et åndelig perspektiv viser han kjærlighet som sprenger alle grenser og snur opp ned på det som er vanlig. Han viser dem omsorg på en helt konkret og overraskende måte. Han peker på noe viktig ved Guds vesen. Gud vil være menneskets tjener. Det å tjene er noe guddommelig.
Mens han vasker føttene deres, er det helt stille, helt til han kommer fram til Peter. Men han protesterer. Hvordan kan Jesus vaske føttene hans når Jesus er mesteren? Han klarer ikke å akseptere at Jesus skal ydmyke seg foran ham. Han har så dyp respekt for sin mester at han ikke holder ut å se på at Jesus bøyer seg ned ved føttene hans. Men Jesus sier at han skal forstå det siden. Men Peter insisterer på at dette ikke skal skje. Jesus sier at det er nødvendig for at Peter skal ha del i Jesus.
Når Jesus vasker disiplenes føtter kan det tolkes som at han gjør dem rene for synd og skyld. Det viser hva det betyr at Jesus elsket sine venner, helt til det siste. Han er villig til å la seg ydmyke fordi det skaper noe nytt mellom dem. Det binder dem sterkere sammen.
Ordet skjærtorsdag kommer av ordet skir som betyr ren. For oss kan fotvaskelsen bety at Jesus er kommet for å vaske oss rene i sitt blod, og da må vi overvinne vår skam og erkjenne vår synd. Vi må la oss tjene av Gud. Det føles ydmykende å bekjenne sin synd, men istedenfor å kjenne på at det er ubehagelig å bli avslørt, kan vi heller undre oss over at Gud ydmyker seg for oss når han vasker oss rene. Han viser i handling at han elsker oss.
Det kan være vanskelig å la Jesus betjene oss og ta imot hans kjærlighet. For vi føler kanskje ikke at vi fortjener det. Det står i skarp kontrast til det vi er vant med. Vi vil så gjerne fortjene hverandres kjærlighet. Det sitter i ryggmargen. Når jeg er god mot deg, er du snill mot meg. Når du gir meg en gave, gir jeg en gave tilbake til deg, iallfall forventer vi ofte det. Men Gud tenker annerledes. Han viser oss kjærlighet uten å forvente noe igjen.
Wilfrid Stinissen har skrevet i en bok hvor utfordrende det kan være å åpne seg for Guds kjærlighet.
Det hjelper ikke å bite tennene sammen og dra seg selv opp etter hårene for å oppnå kjærlighet. Tvert imot. Det er når vi innser at vi mangler evnen til å elske, at vi har de beste forutsetningene for å ta imot.
For når jeg er svak, da er jeg sterk (2.Kor.12,10). Når vi kjenner oss tomme og fattige i ånden, kan vi lettere åpne oss for Guds gaver. Vi må anstrenge oss litt mindre og stole mer på Gud. Vi trenger ikke å pusse opp fasaden og gjøre oss bedre enn det vi er. Vi kan komme akkurat slik vi er.
I gudstjenesten sier presten: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Nåden er utgangspunktet. Så bøyer vi oss ned og bekjenner våre synder. Den rekkefølgen er for meg helt grunnleggende. Jeg skal ikke vaske meg selv ren. Guds nåde er ny hver morgen før jeg i det hele tatt har tenkt en tanke.
Fotvaskelsen er en sterk symbolhandling, som peker fram mot hva kirken skal bygges på, og det er nåde og Guds tjeneste for oss når vi kommer fram for hans ansikt. Det er et tegn på at Gud er glad i oss, uten krav, uten betingelser, fra vi er unnfanget i mors liv til vi går over livets grense til den andre siden av døden.
Når vi kommer til gudstjeneste, kommer vi inn i Guds lys, ut av vårt eget mørke, vi inviteres fram til Jesus som bøyer seg ned for oss.
«Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd». (1.Joh.1,7).
Vi forbinder skjærtorsdag med innstiftelsen av nattverden. Men Johannes snakker ikke om nattverden. Noen bibeltolkere har ment at Johannes anså sakramentene for å være overflødige. Men det stemmer ikke. For i Joh.6 er det uten tvil nattverden Jesus snakker om. Han sier:
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden.»
Fotvaskelsen og nattverden sier det samme. Den viser Jesu store kjærlighet. Utgangpunktet for å vaske disiplenes føtter er kjærlighet. Han elsket dem helt til det siste.
Fortellingen om fotvaskelsen er et konkret eksempel på hva kjærlighet er. Det er ikke gode følelser, men å tjene den man elsker. Gud vil være vår tjener på den mest radikale måten som fins.
Jesus beskriver himmelriket som en bryllupsfest der alle får sitte ved bordet, og han serverer. Gud stiller seg til vår tjeneste. Han gir livet sitt for vår skyld.
Karsten Isachsen skriver i en bok («Det handler om å leve») om en gammel katolsk prest som gjorde tjeneste i en katedral. En morgen da han kom inn i kirken ble han forferdet over det han så. Oppe ved alteret var det en mann i klovneklær som gjorde akrobatiske øvelser. Presten ble sint og frustrert. Dette måtte han stoppe øyeblikkelig.
Akkurat da kjente han en hånd på skulderen. Da han snudde seg så han en prestekollega. «Kom her», sa han og vinket han inn på kontoret. «Tidlig i dag morges kom denne mannen til meg til skriftemål. Etter en lang og hard kamp bestemte han seg for å bryte med syndene sine. I løpet av den siste timen har han lagt alt på bordet og satt ord på det han ville bekjenne. Han knelte ned med hånden min på hodet hans. Etter Jesu eget ord og løfte har jeg tilsagt han alle hans synders nådige forlatelse.
Jeg tror aldri jeg har sett en sånn glede i et menneske. Tunge skyer som har ligget over han gjennom mange år drev plutselig vekk. Nå lever han under en lys himmel. Solen skinner varmt på han igjen. Han har fått tilbake sin selvrespekt og glede. Han sa til meg: Hvordan skal jeg takke Gud og vise han min glede? Da sa jeg til han: Del det beste du har med Gud, det fineste du eier.» Da sa han: «Jeg er sirkusartist og akrobat. Jeg danser og gjøgler. Kan jeg lovprise Gud gjennom det?»
Da sa jeg: «Hvis ditt hjerte flyter over, så gi gleden din til Gud.» Presten fortsatte å fortelle. «Han har prist Gud i nesten et kvarter. Han har kanskje gitt sitt livs forestilling. Dørene er åpne, men så tidlig på morgenen er det ingen andre som er kommet til kirken. Men bak søyleraden har jeg sett en frigjort mann som priste Gud».
To prester som for det meste var bundet av liturgi og tradisjon, så på gjøgleren som bøyde hodet sitt langsomt mot alteret for å vise sin ærbødighet. Han rettet seg opp, løftet hodet og gikk med glade og lette skritt ut i en ny dag.
BØNN fra St. Davidsgården:
Herre Jesus Kristus, du er den store kunstneren som kan gjøre alt av ingenting. Du ser hos oss ressurser som vi ikke aner, og du lokker fram dem. Du vil at hvert menneske skal være med og gjøre din kjærlighet synlig.
Når vi i manglende tillit hindrer bildet å tone fram, begynner du om igjen. Du gir aldri opp. Takk for at vi får være små mosaikkbiter, som du setter sammen til et klart bilde av kjærlighetens enhet, i sannhet og troverdighet. Amen.
