Døm ikke

07.08.2022, 08:15

Luk.6,36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. 38 Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»
    39 Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? 40 En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.
    41 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 42 Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Hallelujavers

Jeg hadde en litt underlig opplevelse da jeg leste denne teksten for noen dager siden. Jeg så for meg at jeg hadde en tjukk bjelke i øynene som gjorde at jeg så veldig lite, bare en sprekk med lys kom inn helt øverst i øynene mine. Den lignet på en takbjelke, som en bærekonstruksjon i et hus. Det ble et bilde som ga teksten et nytt perspektiv for meg. Når jeg dømmer andre uten å se mine egne feil, så ser jeg verken andre eller meg selv på en sann måte. For bjelken i øyet mitt gjør at det blir mørkt. Den stenger for utsikten mot andre og innsikten i meg selv.

Å dømme andre uten å se sitt eget ansvar er også noe som samfunnet vårt er preget av. Vi er vant med tabloide journalister som bruker store og sterke ord for å uttrykke enten meninger eller spisse nyheter så de vekker oppsikt. De har et slags megaspråk som nesten er umulig å ikke legge merke til. Krtitkkken sitter ofte løst. Det er f.eks stor fallhøyde for politikere som gjør feil. Det er enorme forventninger til at dem som styrer må ha orden i eget hus. Har de ikke det, er dommen nådeløs. Når myndighetene ikke prioriterer slik vi skulle ønske, er veien kort til kritikk og fordømmelse. Det er lett å dømme andre når man selv ikke sitter med ansvaret.

Kommentarfeltene i sosiale medier kan ta helt av når noen sitter foran tastaturet og dundrer løs mot dem som ikke har de politisk korrekte meningene. Jeg har lært at det kalles «cancel cultur».

Vi sier at vi lever i et samfunn med ytringsfrihet, men når noen mener noe annet enn det som er politisk korrekt, blir man ofte kalt en mørkemann eller trangsynt og gammeldags. Det er stadig mindre rom for å tolerere at vi kan ha ulike meninger om spørsmål som f.eks klimapolitikk, ekteskapsordninger, skeives rettigheter eller kvinnelige prester for å nevne noe.

Her er det også blitt mindre rom i kirken for å tilhøre minoriteten av det vi kaller for konservative kristne. Jeg kjenner at det er fristende å bli provosert og snakke med store bokstaver når jeg er uenig med noen om hvordan vi skal tolke bibelen. Av og til tar jeg tar meg selv i å bidra til at debattklimaet ikke blir så konstruktivt. For det blir faktisk splittelse både i samfunnet og i kirken når vi ikke kan tolerere at andre mener noe annet enn det vi gjør, uansett om vi kaller oss liberale, radikale eller konservative.

Det er vårt ansvar å gjøre noe med det. Vi kan ikke overlate til politikere, journalister eller biskoper å skape en samfunnsdebatt som fungerer godt. For hver enkelt av oss har en rolle i lokalsamfunnet og i menigheten der vår stemme har innflytelse. Vi har en gylden mulighet til å vise at her ønsker vi å ha det annerledes. Her skal det være lov til å mene det man vil, så lenge vi viser hverandre respekt og er enige om at Jesus er vår Herre og frelser. Kirken er ikke et enighetsfellesskap, men et enhetsfellesskap.

Både Jesus og Paulus snakket mye om enhet. Hvis kirken skulle ha noen sjanse til å overleve og vokse i et samfunn som var så splittet, måtte de kristne holde sammen. Det var ikke enkelt. De strevde med hvordan de skulle forholde seg til f.eks hedninger som ikke hadde vokst opp i den jødiske kulturen og ikke overholdt hele loven. De måtte finne ut av hva som var perifert, altså spørsmål som ikke hadde noe med frelse å gjøre, men som likevel måtte tas opp på en grundig måte.

På apostelmøtet i Jerusalem (Ap.gj.15) var det noen av de skriftlærde som fordømte hendninger som ikke hadde blitt omskjært. Moses hadde pålagt jødene å gjøre det. De ble de enige om at hedningene ikke skulle omskjæres. Det var ikke sentralt spørsmål for å bli kristen.

I Ap.gj.2 står at de kristne holdt sammen, og de delte alt og ba sammen i templet. Men senere oppstår det en konflikt mellom Peter og Paulus mens de er på misjonsreise, og de velger å skille lag. Det tok ikke så lang tid før idyllen sprakk. Men kirken sluttet ikke å vokse selv om det var konflikter. De fant løsninger på hvordan de skulle lede kirken videre og ha ansvar for ulike ting. Paulus gikk til jødene, og Peter forkynte for hedningene.

Paulus var tålmodig, og han ga ikke opp selv om det var mange konflikter blant de kristne. Han fortsatte å skrive brev med både formaninger og oppmuntringer. Han minnet dem om at de skulle holde fred med hverandre. De var uenige om mye forskjellig, hva slags mat som var riktig å spise, hvilke dager som skulle holdes hellig, hvor sterk eller svak troen var hos den enkelte. Paulus viser ingen overbærenhet med dem som dømmer sin bror uten nåde. Men han sier sannheten for at menigheten skal bygges opp og ikke rives ned av konflikter.

Akkurat der har ikke kirken forandret seg så mye. Det er masse godt som skjer rundt i menighetene i Norge, men det er også splittelse og heftige diskusjoner. I teksten står det at vi skal dømme slik at ikke vår bror eller søster faller. Det er noe helt annet enn å fordømme. Vi skal hjelpe hverandre slik at vi ikke faller fra i troen på Gud.

Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet. (Rom.14,19).

I prekenteksten snakker ikke Jesus til de skriftlærde, men underviser disiplene sine om at de ikke skal dømme hverandre. Han bruker sterke ord. Han kaller dem hyklere. Det var nok behov for en skikkelig renselse. Men Jesus sa alltid sannheten i barmhjertighet og omsorg.

Fortellingen i Joh.8 om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd er et godt eksempel på hvordan Jesus møtte dem som hadde syndet. Fariseerne og de skriftlærde skulle sette Jesus på prøve og spurte hva de skulle gjøre med henne. Ifølge Moseloven skulle hun steines. Men hva sa Jesus?

Den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen på henne. Da ble det stille, og de gikk bort, de eldste først. Så spurte Jesus:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Han viste henne nåde, og samtidig oppfordret han henne til å legge det gamle bak seg og slutte og leve i synd.

Presten Sjur Isaksen skriver i en kommentar til prekenteksten: «Jesu øyne er sylskarpe og nådige i samme blikk».

Jesus vet godt at det er en fare for at vi vil fordømme oss selv når vi innser at han har rett i sin dom over oss. Han ønsker ikke at vi skal bli i mørket, men ta et oppgjør med våre feil og ta imot tilgivelsen.  

Når Jesus viser meg nåde, kan jeg tåle å høre sannheten om meg selv. For da blir ikke selvbildet mitt ødelagt. Jesus dømmer ikke vår personlighet, men han snakker om holdningene vi har til andre. Gud vil at vi skal være den han har skapt oss til å være. Men holdningene kan vi forandre på når de f.eks skaper splittelse og strid.

Alt ramler ikke sammen selv om Jesus setter opp et speil foran oss. Målet er at vi skal vokse i tro og tillit til Gud og til hverandre. Men uten sannhet blir det ingen gode frukter. Jesus sier: Sannheten skal gjøre dere fri (Joh.8,32).

Bønn

Barmhjertige Gud, du gir den svake oppreisning og dømmer med rettferd og kjærlighet. Vi ber deg: Fri oss så vi ikke dømmer oss selv og andre, men overlater dommen til deg alene, ved din Sønn, Jesus Kristus vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
 

Del artikkel:

Relaterte artikler