Hvordan kan vi tilgi en som har krenket oss?

14.08.2022, 07:51

1.Mos.33,1-11

Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene.  2 Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst.  3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin.  4 Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.  5 Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna. Da sa han: «Hvem er det du har med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.»  6 Slavekvinnene kom da fram med barna sine og bøyde seg til jorden.  7 Lea kom også fram med barna sine og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg.
     8 Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han.  9 Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!» 10 «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. 11 Ta nå imot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven.

Jakob regnes som en av stamfedrene, og man skulle tro at han burde vært en oppriktig og ordentlig mann med respekt for Guds bud. Men sånn var det ikke. Esau og Jakob var tvillinger, og Esau ble født først. Dermed hadde han førstefødselsretten og skulle få farens velsignelse. Jakob lurte broren til å spise linsesuppe mens han kledde seg ut som Esau og gikk inn til faren sin Isak som var blind. Faren oppdaget ikke lureriet, og Jakob fikk velsignelsen. I den jødiske kulturen var det knyttet materielle goder og fruktbarhet til Guds velsignelse. Når et menneske mottok velsignelsen ville de lykkes i jobben og få koner og barn.

Etter at Jakob hadde lurt broren sin flyktet han sin vei og bodde hos onkelen sin Laban. Det gikk bra, og han eide tusenvis av dyr. Han hadde to koner og mange barn. Så gikk det 20 år uten noen kontakt mellom brødrene.

Så bestemmer Jakob seg for å dra tilbake til broren sin for å forsøke å bli forsonet med han. Jakob sendte koner og barn i fronten så Esau skulle få medfølelse med han. Han hadde med seg en forsoningsgave på 500 dyr.

Kirstin Joachimsen som er professor i GT har en interessant vinkling på tolkningen av teksten. Hun skriver at det i fortellingen er et hebraisk ord som går igjen, verbet hanan, som er substantivet hen og betyr velvilje eller det å vise nåde. I møte med Esau sier Jakob at barna hans er et uttrykk for Guds hen, Guds nåde. Han vil vise fram barna sine for å få velvilje fra Esau. Hvis broren tar imot gaven fra Jakob er det et tegn på velvilje. Men Esau vil ikke ta imot gaven. Han er rik og har alt han trenger. Men Jakob insisterer.

Så står det noe interessant. Jakob sier: «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. Det blir forsoning mellom brødrene fordi Jakob erkjenner sin skyld og sitt ansvar for det som har skjedd, og Esau er villig til å tilgi han. Det guddommelige og det menneskelige møtes i forholdet mellom Jakob og Esau. Guds og menneskets velvilje eller nåde henger tett sammen, og forholdet mellom brødrene endrer seg totalt. Jakob vender om fra sin ondskap og erkjenner sin skyld. Han endrer sin holdning til seg selv og det han valgte å gjøre som ung voksen. Det var fryktelig galt å lure til seg farens velsignelse. Han har bygget livet sitt på en løgn. Men underet skjer, at Esau er villig til å legge bort sinne og bitterhet over å bli rammet av svik og løgn og møte broren sin med nåde.

Denne fortellingen som er over 4000 år gammel er like aktuell i dag. Jeg tenker på arveoppgjør som har skapt konflikter og gått fullstendig galt, som har ført til splittelse og uforsonlighet, hvor familiemedlemmer har kuttet kontakten. Grådighet og lysten på penger har blitt viktigere enn familiefellesskap. Da er veien lang for å bli forsonet med hverandre.

Tilgivelse og forsoning er et vanskelig tema. For hva gjør man når man har blitt utsatt for overgrep og den som har utført den kriminelle handlingen ikke tar ansvar for det han eller hun har gjort? Er det da grunnlag for å tilgi? Ingen kan kreve tilgivelse, for et slikt krav legger enda en stein til byrden.

Presten Sjur Isaksen har en god vinkling på dette i en kommentar til teksten. Når Jesus oppfordrer oss til å elske våre fiender kan dette kravet bli oppfattet som det å utslette ut seg selv og tillate at man blir undertrykket. Men Jesus mener ikke det.

Tilgivelsen forutsetter at de to partene er enige om hva som har skjedd og hva som skal tilgis. Når ikke begge parter forstår og anerkjenner urettferdigheten som har blitt begått, er det ikke noe grunnlag for å tilgi. Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. 17 Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg (Matt.18,15-17).

Altså mener Jesus at tilgivelse forutsetter et oppgjør der den som har krenket en annen innrømmer sin skyld og angrer. Når det ikke skjer, må vi gå i en annen retning og velge forsoningens vei. For det er forskjell på tilgivelse og forsoning. For at den som er krenket skal komme videre i livet og kunne legge krenkelsen bak seg, må det vokse fram en forsoning. Det kan ta lang tid, og i en del tilfeller innebærer det terapi eller samtale over lang tid med en som kan lytte og lage rom for at følelser og tanker kan bearbeides.

Det er mulig å forsone seg med livet slik det ble uten å forsone seg med årsakene til at det skjedde. Det er mulig å gi fra seg bitterhet og anklage til Gud som er rettferdig og som en dag skal holde dom over alle som har undertrykket og krenket mennesker. Forsoning fører til at krenkeren ikke lenger skal styre livet til den som er blitt krenket. Man vil gi slipp på anklager og bitterhet slik at man kan bli frigjort. Men det kan aldri kreves av andre at dette skal skje.

I Vårt Land sto det i 2015 et intervju med en prest og en drapsmann som hadde giftet seg. Ingrid Ribe-Nyhus er datter til Kjell Nyhus som er fengselsprest og som har arrangert retreater for drapsmenn i Halden fengsel. Hun skulle lede en temakveld i en kirke der hun hadde invitert Andreas Ribe som hadde begått et drap. Hun ville intervjue han om hvordan han hadde klart å ta et oppgjør med seg selv, innrømme sin skyld og legge ugjerningen bak seg. 

Han hadde vært med på en retreat i fengselet som viste seg å bli avgjørende for livsveien hans videre. Det hang sammen med det kristne ritualet: å bekjenne syndene sine. Han hadde skrevet ned hva han hadde gjort og lappen ble brent opp. Han sier: Det var forbausende sterkt. Der brant syndene mine opp. Så kom Kjell og la hånda på skulderen min og sa:

«Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse.» Da kjentes det faktisk som at Gud tilgav syndene mine. Jeg begynte å tro på Gud igjen.

Han kunne han ikke forvente noen tilgivelse av de pårørende til han som ble drept, men overfor Gud var han tilgitt. Dermed klarte han også å forsone seg med seg selv. Indre soning handler om anger, om å finne en ny retning. Gjennom forsoningen skjønte Andreas at han hadde gjort en forferdelig handling, men det var likevel mulig å få et fullverdig liv igjen.

Forsoningen han gikk igjennom gjorde han til en annen mann. Han ble mindre bitter og hatefull. Han innså at han hadde vært selvrettferdig, og at han måtte bli mer ydmyk. Drapsmann ville han alltid være. Men det var heller ikke det eneste det var mulig å være.

Dette er noe av kjernen i kristendommen, at mennesket er mer enn sine handlinger. Gud dømmer synden, men ikke synderen. En drapsmann er også et menneske, og det er alltid et håp om at en person kan gå gjennom en indre soning som fører til selverkjennelse, oppgjør med sin egen synd og tilgivelse. Dette kan være provoserende når vi tenker på alle dem som har mistet det kjæreste de har fordi en person har begått drap. Men Guds tilgivelse er radikal og har ett mål for øyet: forsoning og frigjøring.

Jesus hang på korset ved siden av en forbryter som innrømmer sin skyld og sier: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» 43 Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23,42).

Før nattverden skal vi synge Amazing grace. Den er skrevet av en slavehandler som het John Newton. Han hadde tatt til fange mennesker i Afrika for å ta dem med seg til USA som slaver, og han visste at han ville få stor fortjeneste. Men ut på havet ble det dårlig vær, og det var så vidt båten bar dem. Han kom i dyp sjelenød.

Hva er det jeg har tjent mine penger på? Han bøyde kne og ba Gud om tilgivelse. Så skrev han salmen om å bli tilgitt og gå videre. Alle kan tilgis, til og med et vrak som meg.

Budskapet i salmen rammer oss alle. Ingen er perfekte. Alle har vi gjort noe som har krenket en annen. Men i møte med Gud kan vi bli tilgitt når vi angrer og bestemmer oss for at livet skal få en ny retning og at vi forsøker å snakke med den vi har sviktet.  Uansett hva som kommer ut av møtet, kan vi gå til Gud med våre byrder og synder og bli satt fri, ikke som en lettvint løsning, men i et ønske om forsoning. Vi blir aldri fullkomne, men vi kan strekke oss etter Guds kjærlighet som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Del artikkel:

Relaterte artikler