Hva vil Gud si til meg i dag?

25.09.2022, 08:34

Matt.11,16-19

Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke sørge.’ For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

I denne gudstjenesten har vi fokus på vår vennskapsmenighet Håpets kirke i Ramallah, og vi har hatt kontakt med dem siden 1994. Ca 20% av befolkningen i Ramallah er kristne. Ellers på Vestbredden er det ca. 2 % kristne. Menigheten er en del av en kristen minoritet som stadig blir mindre. Den kristne tro har trange kår i Midtøsten, og da jeg var på besøk i Jordan, fikk jeg vite at det der er forbudt å konvertere til kristendommen. I en sånn situasjon er det ingen enkel oppgave å drive misjon.

Når vår vennskapsmenighet er en minoritet er det viktig for dem å vite at de har en kirke i Norge som er deres venner og ber for dem. Det er også viktig for oss med denne kontakten fordi vi er en del av verdensvid kirke. Vi har ikke nok med oss selv. Vi skal løfte blikket og se lengre enn vår egen virksomhet. Solidaritet på tvers av landegrenser er noe vi skal ta vare på.

I prekenteksten hører vi at Jesus møtte motstand slik kristne også opplever i dag. Han hadde stadig konfrontasjoner med fariseerne. De hadde alltid noe å kritisere han for. De mislikte at Jesus valgte å spise middag med syndere og tollere. Uansett hvor mange mirakler han gjorde trodde de ikke at han var sendt av Gud.

Jesus mente at trospraksisen deres var overflatisk og bar dårlige frukter. Fariseerne var mer opptatt av å følge loven til punkt og prikke enn å vise nestekjærlighet. Jesus så at fattige enker, tiggere og syke ikke ble tatt vare på av den religiøse eliten. Å overholde sabbatsbudet var viktigere enn at en blind mann skulle få synet igjen.

På den andre siden har vi Døperen Johannes som levde i askese og forkynte omvendelse.

Han ble anklaget for å være ond og besatt av djevelen. Han var for radikal, og bot og omvendelse var ikke populært.

Selv om mye har forandret seg gjennom kirkehistorien, er det noe vi kan kjenne igjen. Det er alltid noe å kritisere kirken for. Det kan jeg også gjøre. Men hvis kritikken fører til at man holder kristendommen på avstand, tar man ikke Gud eller tro på alvor.

Jeg har hørt om studenter i Norge som ikke tør å fortelle at de er kristne. For de har opplevd å bli sett ned på når noen oppdager hvilken tro de har. De blir enten stemplet som dumme og naive eller trangsynte moralister. Når studentene skal søke på en jobb forteller noen at de holder troen sin skjult. For det kan trekke søknaden ned hvis det kommer fram at de er kristne. De møter fordommer fordi det er mye kunnskapsløshet blant folk som står utenfor kirken. kristne framstilles som om de tror på eventyr og ikke på vitenskap. De har ikke fått med seg at det går an å skille mellom bibelen og naturvitenskap. Bibelen forteller ikke hvordan verden ble skapt i vitenskapelig forstand, men sier hvem som står bak, Gud vår skaper.

Samfunnet vårt blir framstilt som om det er bygget på toleranse og frihet, men det er faktisk ikke sant når unge voksne ikke blir møtt med respekt for sin tro når de skal ut i arbeidslivet. Heldigvis finnes det kristne fellesskap som de kan være en del av og få styrke til å stå for det de tror på. Men det er på tide at dette får mer oppmerksomhet, både i samfunnsdebatten og i kirken. Barn og unge trenger et kristent samlingssted der de kan kjenne seg trygge og respektert, å få utrustning til å møte motstand. Jeg ser med glede på alt det gode som skjer i kirken vår. Det er faktisk helt avgjørende at vi kan komme til kirken og få mot og kraft til å møte mennesker som kritiserer vår tro.

Paulus skriver til menigheten i Korint om at korset er dårskap for verden. Det var skandaløst at Jesus valgte å ydmyke seg, gjøre seg svak og dø på et kors. På utsiden må det ha virket fullstendig mislykket. Men for dem som tror på Jesus er korset et symbol på Guds kraft og Guds visdom.

I teksten står det: Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

I det gamle testamentet er visdommen en kvinnelig skikkelse. Det hebraiske ordet for visdom er chochma som er hunkjønn. Gud har en kvinnelig side som kommer fram gjennom Jesu handlinger.

Guds kvinnelige egenskaper har ikke kommet så godt fram i forkynnelsen opp gjennom kirkehistorien. Det kan ha noe med å gjøre at det stort sett har vært menn som har tolket bibelen.

Vi er vant til at Gud omtales som Far, vår skaper, Jesus som Guds sønn, konge, hersker og herre. Men visdommen omtales som hun og kalles Guds kraft. Det er ikke en upersonlig kraft, men noe personlig som viser seg i Jesus. Han sammenligner seg selv med en hønemor med store vinger der kyllingene kan finne trygghet. I Luk.13 sier Jesus: Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.

Her snakker Jesus med fariseerne som kritiserer han fordi han sier at evangeliet gjelder for alle, ikke bare jøder. Jesus vil samle alle mennesker under sine vinger, uansett hvem de er eller hva de tror på.

Bildet av Gud blir større når vi ikke begrenser han til mannlige egenskaper, men også oppdager hans kvinnelige sider. I Salme 91 står det: Under Guds vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

I Ordspråkene står det at visdommen kaller mennesker til å følge Guds vei som betyr å ta avstand fra det onde og holde seg til det gode. Gjør du det, blir du lykkelig. Men dette går mye dypere enn en overflatisk lykke. I Jobs bok og Forkynneren er visdommen en kilde som gir liv. Et livets tre er hun for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne (Ordspr.3,18).

I Jobs bok kp.28 står det:  

Å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand.

Å frykte Herren betyr ikke å være redd for Gud, men å ha respekt for han og søke visdom i Guds ord, i konkrete avgjørelser og veivalg.

Kong Salomo fikk en utfordring fra Gud i en drøm der han kunne be om hva som helst.

Han valgte ikke å be om rikdom, men om klokskap til å dømme rettferdig. Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt (...) Gud svarer: «Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om (1.Kong.3,9-12).

Gud gav Salomo visdom og klokskap til å styre folket på en god måte. Gud ønsker at vi skal søke visdom i bibelen. Johannes Døperen kaller oss til omvendelse. Å omvende seg er å vende ansiktet mot Gud og la oss utfordre. Det kan være krevende fordi vi ofte har hørt bibeltekstene før.   

Karsten Isachsen kaller det kunsten å gå i kirken. Han bruker et godt eksempel om en gammel klokker som ble intervjuet av lokalavisen etter 40 års tjeneste i kirken. I løpet av disse årene hadde menigheten hatt tre prester. Han fikk spørsmålet om han ikke ble lei av å høre på prestene etter hvert som årene gikk. «Jo», sa han, «etter et par år ble jeg lei av den første presten. Det var som om jeg visste hva han kom til å si hver gang.

Men så tenkte jeg at hvis Gud virkelig lever, og hvis det er Gud som kaller oss til gudstjeneste og ønsker å møte oss gjennom gudstjenesten, så har han noe til meg hver eneste gang». Han tok med seg journalisten inn i sakristiet og viste han en hylle med notatbøker der han hver søndag hadde skrevet opp hva Gud hadde gitt han. Det var litt av en prekensamling.

Kirken har gjennom de siste årene kommet med nye tekstrekker, ny salmebok og nye bønner. Men det er en ting kirkemøtet ikke kan gjøre, og det er å ta fra oss vårt ansvar for å lytte til hva Gud vil si oss. Det koster noe fordi vi ikke kan sitte tilbakelent med armene i kors og distansere oss. Det kan være sunt å være kritisk og stille spørsmål til det vi hører. Vi skal ikke ta alt for god fisk, men hvis kritikken lukker oss, sitter vi tomhendte igjen.

Jeg pleier å si til konfirmantene at jeg gjerne vil at de skal stille spørsmål og protestere på det jeg sier til dem. Det er sunt for både dem og meg, og det fører ofte til at vi får en god samtale om hvem Gud er og hva tro betyr. Samtidig utfordrer jeg dem til å prøve ut hva det vil si å be, uansett hvor lite eller mye de tror på Gud i utgangspunktet.

Jeg ber dem om å være frimodige og gå til nattverd og tenne lys og tegne korsets tegn over brystet. Troen sitter ikke bare i hodet, men også i kroppen.

Den som drar hjem fra kirken med en ting som Gud har gitt dem, er rikt velsignet.  En dag kaller han oss til dans og glede og et godt måltid, en annen dag ber han oss om å se innover og oppdage hva vi har forsømt. Gud ser hva du trenger denne dagen. Han kan nå inn på mange måter, enten gjennom ord eller sang og musikk. Det som er avgjørende er at vi er åpne for å ta imot det Gud vil si oss.

Bønn av Dag Hammarskjöld: Gi meg et rent sinn så jeg kan se deg, et ydmykt sinn, så jeg kan høre deg, et kjærlighetens sinn, så jeg kan tjene deg, et troens sinn, så jeg kan forbli i deg. Amen.

Del artikkel:

Relaterte artikler