Livets ord i dødens verden

02.10.2022, 08:19

Høsten er en årstid som har mye å by på. Jeg kan glede meg over vakre farger på bladene, og den røde blåbærlyngen lager nydelige kontraster til den grønne mosen i skogen. Samtidig forsvinner dagslyset fortere og vinteren nærmer seg. Denne søndagen kalles høstens oppstandelsesdag. Budskapet om at livet seirer over døden blir ekstra sterkt når bladene visner og trærne ser livsløse ut.

Prekenteksten i dag handler om en synagogeforstander som het Jairus. Han kom til Jesus fordi datteren hans holdt på å dø. Han var redd og fortvilet og ba om at Jesus måtte bli med han hjem og gjøre datteren frisk. Så kommer dagens tekst:

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise (Mark.5,35-43).

Det er mange måter å sørge på. I norsk kultur er ofte sorgen noe lavmælt og rolig. Hvis et menneske ligger for døden på et sykehus, kommer gjerne familien til ulike tider for å ta farvel, og det er sjelden noe bråk. I andre kulturer kan det være annerledes. En pasient fra Pakistan kan fylle hele rommet med mange slektninger, og lydnivået er høyt. Det kan minne om hvordan det var i huset til Jairus. Da folk fikk høre at jenta på 12 år var død, strømmet de til for å rope og jamre seg, slik den jødiske sørgeskikken var, med gråtekoner og klagerop.

Å begrave en mor eller far er vondt, men det er livets gang. Å begrave et barn er brutalt, unaturlig og enormt smertefullt. Det er jo ikke sånn det er ment å være. Det var ikke rart at de ropte og klaget over at jenta hadde mistet livet. Men midt i støyen av sørgende skjer det noe uventet.

Noen begynner å le, og det er ingen god latter, men et hånflir. Han er jo alt for sent ute. Det er døden som ler av livet. Jesus blir spottet og ledd av fordi han sier at jenta sover. Han blir provosert og opprørt over at så mange ikke tror på han.

Han jager ut folkemengden og tar med seg foreldrene og de tre nærmeste disiplene så det kan bli stille rundt dem. Så sier han på arameisk, som var morsmålet hans: Talita kumi. Lille jente, jeg sier deg: Stå opp. Hun fikk livet i gave på nytt. Denne familien fikk en forsmak på påskemorgen. Livet hadde seiret over døden.

Det jeg la merke til da jeg leste teksten, var spørsmålet Jairus fikk av en i folkemengden.

Hvorfor bryr du mesteren lenger? Jenta var allerede død. Hvorfor skulle Jairus fortsette å rope på Jesus? Det er et godt spørsmål.

Hvorfor skal vi be til Gud når slaget er tapt og døden er et faktum? Hva er vitsen med å tro på Gud når livet går oss imot? Hva kan egentlig Gud gjøre når alt virker håpløst? Slutter vi å be til Gud når motgangen kommer, så mister vi håpet. Da slipper vi ikke lyset inn. Da vil mørket råde og motløsheten dra oss ned i dypet.

De færreste opplever at et dødt menneske vekkes opp til live. Vi må forholde oss til at vi lever i en verden der vi vil miste mennesker vi er glade i, og vi skal selv dø en gang. Gud har ikke lovet oss et liv uten død eller fravær av lidelse, men han har lovet å være nær oss og ikke slippe taket i oss, uansett hva som skjer. Vi kan ta vår tilflukt til Gud samtidig som stormen herjer og mørket omgir oss. Vi kan alltid fortelle Gud hvordan vi har det, klage over det som plager oss og rope til han når vi er fortvilet.

Gud er robust nok til å ta imot våre protester, og han er klok nok til å ikke gå i forsvar eller angripe oss tilbake. Dette har han vist gjennom mange av bibelens fortellinger om mennesker som klager til Gud i sin nød og ikke blir avvist.

Et godt eksempel er båtturen Jesus hadde med disiplene sine på Genesaretsjøen. Det blåser opp til storm, og Jesus sover i båten. Disiplene vekker han og roper: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark.4,38).  Jesus reiser seg og stiller stormen. Når stillheten har lagt seg spør han dem om hvorfor de er så redde. Har dere enda ingen tro? Før dette skjedde hadde de sett at Jesus hadde gjort mange mennesker friske og drevet ut onde ånder.

Likevel klarer de ikke å stole på at han vil hjelpe dem gjennom stormen. Jesus vet at de igjen og igjen vil miste motet og tvile på han. Men han er tålmodig med vennene sine og holder ut med dem likevel. Jesus har tro på at de vil lære seg å ha tillit til Gud, bare de får nok tid på seg. Han lar dem gjøre feil og gå på en smell uten at han blir nedlatende og dømmende.

Å gå på troens vei er et livslangt prosjekt. For meg har det vært mange daler og topper om hverandre. Sånn er livet, men i løpet av ungdomstiden vokste barnetroen min til en voksentro som tålte motgang. Jeg forsto at det ikke alltid går bra selv om jeg har med meg Jesus i båten. Jeg må tåle dager hvor det ikke går slik jeg ønsker at det skal gå. For kristendommen er ikke er en lykkereligion. Gud er ingen automat der jeg kan trykke på en knapp og få det jeg ber om. For da ville det vært jeg som bestemte over Gud.

Han vet så uendelige mye mer enn det jeg gjør og har det store overblikket. Han er mye større enn jeg kan fatte. Han tenker andre tanker enn meg. Når jeg ber om noe, hender det at Gud svarer helt annerledes enn jeg forventer. Senere forstår jeg at Gud hørte hva jeg sa, men fant en annen løsning. Jeg må stole på at Gud bærer alt i sin hånd, og min oppgave er å overgi det jeg bærer på i hans hender.

Når vi synger kyrie eleison i gudstjenesten, roper vi til Gud. Herre, miskunn deg over meg, ha barmhjertighet med meg. Kyrie-ropet er hentet fra fortellingen om den blinde Bartimeus. Han ropte så høyt han kunne da han skjønte at Jesus var i nærheten. Noen prøvde å hysje på han, for de syntes at han var plagsom. Men Jesus hørte at han ropte, og han fikk synet tilbake.

Når noen møter sykdom og blir bedt for, hender det av og til at de blir helbredet, men som regel blir det ingen mirakuløs endring. Gud kan svare på bønn på andre måter. Vi har et helsevesen som kan være Guds hender og gjøre oss friske når det er mulig. Han kan sende mennesker i vår vei som kan oppmuntre oss og gi oss et glimt av håp.

Det kan være utfordrende å oppdage disse tegnene fra Gud, men for meg er det en salme som har blitt en tolkningsnøkkel. Der barmhjertighet og kjærlighet bor, der er også Gud.

Vi har fått noen redskaper i møte med sykdom, og det er medisin, forbønn, omsorg og et godt måltid mat.

Jeg hørte en gang om noen som hadde mistet et ungt menneske i familien på grunn av sykdom. En nabo kom med ferdig laget middag så familien skulle slippe å tenke på matlaging når alt hadde rast sammen for dem. Omsorgen de opplevde ga et glimt av lys, midt i kaoset og mørket. Det er mye omtanke i praktisk hjelp. Om vi ikke vet hva vi skal si til dem som er i sorg, så kan vi vise at vi bryr oss på andre måter.

Som kristne har vi en tro som går utover dette livet. Grefsen kirke kalles den levende håps kirke. Biskop Eivind Berggrav som innviet kirken 3.mars 1940 knyttet håpet til Jesu oppstandelse fra de døde.

Når jeg sitter i kirkebenken kl.9 om morgenen hender det at sollyset kommer inn gjennom glassmaleriet, og det er like blendene vakkert hver eneste gang. Det minner meg om et vers i Luk.1,78: Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.

Glassmaleriet forteller meg at livet er brokete og delt, men at Gud kan binde sammen alle de små delene når jeg slipper han inn i det sårbare og vanskelige. Da kan jeg ha synagogeforstanderen Jairus som forbilde, som ikke sluttet å rope på Jesus selv om alt håp var ute.

Ordet om håpet er ikke ment som en flukt fra virkeligheten. De er heller ikke et uttrykk for at Gud skal ta bort smerten over å møte døden. Selv om vi tror på Gud, blir vi ikke spart for det som er vondt. Det finnes ingen enkle løsninger på hvordan vi skal bearbeide sorg. Det er ikke slik at budskapet om det evige liv tar vekk sorgen, men håpet gir oss en kraft til å stå i det, ikke gi opp selv om dagene kan være tunge og mørke. Håpet om evig liv gjør noe med meg fordi mørket ikke tar all plassen innvendig. Kraften i budskapet om oppstandelsen gjør at sorgen ikke blir bunnløs.

Heidi Strand Harboe har skrevet i en salme:

Når eg pustar, når eg tenkjer, når eg ler, og når eg sørgjer. Finna ørsmå hol i dagen som gjer Kristus sterk og nær. Der eg lever midt i livet –
midt i verda, midt i dagen, bær eg med meg Kristi kjærleik; 

det er lys og salt eg er. 

Del artikkel:

Relaterte artikler