Bli som barn

Bli som barn, Matt.18,1-11

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»  2 Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.  4 Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
     7 Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild.  9 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild.
Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. 11 *Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

I denne teksten bruker Jesus sterke ord som kan tolkes feil og skygge for budskapet. Det er ikke meningen at vi skal ta Jesus helt bokstavelig. Bakgrunnen for at han bruker så voldsomme ord kan være at en del barn på den tiden ble dårlig behandlet. Barn hadde en helt annen status enn de har i dag. I antikken var barn ekstremt utsatt og sårbare. I perioder døde en fjerdedel av alle barn i løpet av det første leveåret. Nesten halvparten mistet livet før de var fylt ti år.

Som intellektuelle vesener var barn på Jesu tid i beste fall uinteressante. Barnestadiet var et nødvendig onde på veien til å bli tenkende, voksne mennesker. I antikkens filosofi ble barna sett på som halvveis mennesker på linje med slaver og barbarer.

Barn var ofte symbolet på irrasjonelle holdninger og en moral som ikke strakk til. I den grad barna ble løftet fram som eksempler, så var det på hvordan man ikke skulle være.

Barna var nederst på rangstigen. Derfor var det så sjokkerende at Jesus ba dem om å bli som barn, for de hadde verken status eller makt.

Det fantes ikke noe barneombud eller barnekonvensjon, og barnas liv og framtid lå i foreldrenes hender – på godt og vondt. Barn opplevde å bli utsatt for vold og misbruk. Det skjer med barn i dag også, f.eks. i de tragiske sakene i Bergen der flere barn ble utsatt for overgrep i mange år uten at barnevernet grep inn. Men forskjellen er at det i dag får noen konsekvenser- Lederen av byrådet trakk seg. Det ville ikke skjedd på Jesu tid at myndighetene måtte ta ansvar for overgrep mot barn.

Jesus kan ha tenkt på barn som hadde blitt påført skam og traumer uten at noen grep inn og stoppet det. Når vi har det i bakhodet er det ikke rart at han tar barna i forsvar. Han identifiserer seg så sterkt med barna at han setter et likhetstegn mellom det å ta mot han og ta imot et barn i hans navn.

Det er noe som ikke har forandret seg siden Jesu tid, og det er at barna trenger beskyttelse. Når Jesus stiller barnet i sentrum, gir han dem stor verdi. Han tar deres parti og kjemper for barnas rettigheter. Han sier: Pass dere for å forakte en eneste av disse små! Jesus uttrykker et guddommelig sinne. Det er ikke galt å bli sint når noen blir undertrykket og dårlig behandlet.

Tvert imot er det avgjørende at en voksen autoritet tar tak i problemet og setter navn på det. Jesus kritiserer mennesker som bruker sin makt til å skade barn. Han tar barna på alvor og utfordrer de voksne til å reflektere over sine egne holdninger. Når du sårer et barn, skal du ta et oppgjør med deg selv og ta ansvar for det du har gjort. 

Et annet viktig perspektiv ved teksten er hvilke verdier Jesus setter høyt. I Guds rike handler det ikke om hva du kan vise til eller oppnå, men det handler om hva Gud vil gi. Guds rike er ikke noe som kan fortjenes eller oppnås, det kan bare tas imot. Og den som er i en best posisjon til å ta imot er det lille barnet.

En gang diskuterte disiplene hvem av dem som var den største. De var opptatt av status, makt og prestasjoner. Da hentet Jesus et barn og stilte det ved siden av seg og sa: Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot han som har sendt meg. For den minste av dere alle er den største. (Luk.9,48).

Jesus snudde opp ned på disiplenes verdisett. Den minste av dere er den største. Hva er det med barna? De vet ikke så mye som voksne gjør. De kan ikke så mye som voksne kan. Kanskje er det nettopp alt det barna ikke har, som gjør dem mer mottakelige for å ta imot troen på Jesus. De kan ikke komme med noe annet enn seg selv.

Budskapet om å bli som barn står i kontrast til verdiene som den vestlige verden er preget av, at det er resultater og suksess som ofte står i sentrum. Det er lett å komme inn i et prestasjonsjag og ikke føle at man er bra nok. Jeg har ofte møtt mennesker som forteller meg at de føler at de kommer til kort, både hjemme og ute. Mange sliter seg ut fordi de ikke føler at de er flinke nok. De sammenligner seg med andre og kjenner at de aldri når opp.

Når jeg hører det, møter jeg meg selv i døra. Jeg har det også sånn av og til. Problemer med prestasjonsjag blir enda større hvis jeg overfører det til mitt bilde av Gud, at han er misfornøyd med meg og krever mer enn det jeg kan makte, at jeg får dårlig samvittighet fordi jeg kunne gjort mer. Mange med meg har slitt seg ut for å gjøre både Gud og andre fornøyd, at jeg prøver å forandre meg selv for at andre skal sette større pris på meg. Prestasjonsangsten er en skikkelig energilekkasje som er vond å leve med.

Men ingen blir lykkelige av å strekke seg for langt og prestere mer enn man egentlig har krefter til. Så hvordan kan vi jobbe med frykten for å ikke være gode nok?

Jeg har funnet en setning som jeg stadig gjentar for meg selv: Å være ydmyk er å ikke sammenligne meg med andre. Gud har skapt oss med en unik personlighet som ingen andre har. Det kan vi være takknemlige for. Det er en mening med at Gud har skapt meg som den jeg er.

Gud har gitt alle mennesker evner, egenskaper og ressurser som han ønsker at vi skal bruke med stor frimodighet, uten at vi skal se på hva alle andre får til. Gud vil ikke at vi skal strekke oss lenger enn det vi har krefter til. Vi skal lytte til signalene kroppen gir oss og sette grenser når det er nødvendig. Vi skal ikke bygge vår verdi på resultatene vi oppnår, men på at vi er Guds barn og skapt av han. Det er en viktig forskjell.

Paulus møtte noe av det samme jaget etter prestasjoner i menigheten i Galatia. Han var bekymret for den unge menigheten. De fleste av dem som tilhørte fellesskapet hadde strukket seg for langt. De hadde hatt besøk av jødiske vranglærere som mente at det Jesus hadde gjort ved sin død og oppstandelse ikke var nok. De fikk beskjed om å gjøre noe selv i tillegg. De burde la seg omskjære, vise god moral og ta seg sammen så de kunne fortjene Guds nåde. De kristne opplevde at jaget etter å oppnå større resultater førte til at de aldri fikk hvilt seg. Da sier Paulus til dem:

Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.  8 Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! (Gal.1,6-8).

Her hører jeg noe av den samme hellige vreden som Jesus hadde. Paulus rydder bort noen snublesteiner som er i ferd med å ødelegge fellesskapet i menigheten. Han sier det klart og tydelig: Evangeliet handler ikke om prestasjon og god moral, men Jesu nåde.

Når vi går til nattverd, kan vi legge fra oss alle krav og forventninger. Vi kan komme som vi er, strekke ut en åpen hånd og ta imot brød og vin. Vi kan huske på det Jesus har sagt: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste (Joh.6,35). Når vi har tatt imot Guds nåde skal vi gå ut med frimodighet og gi videre det gode som Gud har gitt til oss.

Bønn av Alan Paton: Å Herre, åpne mine øyne, så jeg kan se andres nød. Åpne mine ører, så jeg kan høre deres rop. Åpne mitt hjerte, så de kan få hjelp.

La meg ikke være redd for å forsvare den svake mot de sterkes makt, heller ikke være redd for å forsvare den fattige mot de rikes makt. Vis meg hvor det trengs kjærlighet, håp og tro. Åpne mine øyne og mine ører, så jeg i dag kan gjøre fredens arbeid for deg. Amen.

Del artikkel: