23.06.2024, 08:12
Preken i Grefsen kirke 23.juni. Matt.7,21-29
Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’
Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
Det er litt rart å lese denne teksten med tanke på klimakrisen som har ført til at stadig flere mennesker blir rammet av flom og ekstremvær. Lignelsen Jesus bruker er mer aktuell enn noen gang. Han forteller at den kloke byggmesteren bygger huset sitt på fjell, og den uforstandige byggmesteren bygger huset sitt på sand. Huset til den kloke mannen blir stående fordi det er bygd på fjellgrunn. Huset som er bygd på sand faller sammen når uværet setter inn. Det hjelper ikke å ha en vakker fasade eller en smart innredning i huset når stormen kommer. Det er bare fundamentet som bestemmer hvor solid bygningen er.
Dette er et bilde på hva slags verdier vi bygger livet vårt på. Det avgjørende er hva livet vårt er festet til. Den kloke byggmesteren har festet seg til noe solid utenfor seg selv, til Jesus. Når det er en klar sammenheng mellom liv og lære kan flommen komme uten at bygningen blir ødelagt.
Når stormen kommer, f.eks. i form av sykdom, krise, arbeidsløshet, sorg eller ulykke, hva er det da som gjør at vi ikke går under? Er det Guds ord? Nei, for både den kloke og den uforstandige byggmesteren kjente til Guds ord. Det er praktiseringen av Guds ord som er avgjørende.
Hvis jeg kjenner til det viktigste som står i bibelen, men holder det på avstand til hverdagen min, så bygger jeg i praksis på noe annet enn Guds ord. Jesus utfordrer oss til å tenke gjennom hva det er vi bygger handlingene våre på.
Luther løftet fram ordet tro som nøkkelordet i evangeliet. På den tiden han levde var det en stor befrielse for folk å slippe alle de religiøse kravene som kirken hadde pålagt dem. Men 500 år senere er det mye som er forandret. Vi har hørt så mye om tro at vi kan lure på om kirken lider av mangelsykdommer. Magnus Malm stiller dette spørsmålet i boken "Et hjerte større enn verden". Når jeg legger all vekten på min personlige tro, vil det kristne livet dreie seg om hva som skjer inni meg. Det handler ikke om hva jeg gjør, men hva jeg tror. I teorien skal dette få noen følger for hvordan jeg lever, men det blir stående i bakgrunnen. Det som egentlig teller er mitt indre forhold til Gud, uansett hvordan jeg lever.
For det andre fører det til at vekten forskyves fra å ha et vennskap med Gud til å ha forestillinger og meninger om Gud. Det handler mer om hva jeg tror enn om hvor godt, personlig forhold jeg har til Jesus. Det viktigste er å ha de rette meningene om Gud, ikke utvikle vennskapet med han. Veien dit går gjennom bøker og diskusjoner som gir kunnskap om Gud. Konsekvensen av dette er at det blir en splittelse mellom konservative og liberale kristne grupper som har ulike meninger om hvem Gud er og hvordan bibelen skal tolkes.
Tro er et sentralt begrep for Jesus og disiplene hans. Men hvis tro skal få noen dyptgående konsekvenser for livet vi lever, må vi grave dypere og finne tilbake til det første ordet Jesus brukte da han kalte disiplene sine: "Følg meg!". Disiplene fikk ikke beskjed om å lese seg opp på ulike teorier om Gud. De hadde begynt på en vei som de ikke kjente til fra før. Det var det nære forholdet til Jesus som var hele poenget med å bli med på vandringen. For han viste dem hvilken vei de skulle gå. Når vi velger å følge Jesus, påvirker det vårt forhold til familie og venner, penger, jobb, makt og kultur for å nevne noe.
I Bergprekenen snakker Jesus mye om relasjoner. Den gylne regel er et godt eksempel på det.
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matt.7,12). Jesus sier også at vi skal elske våre fiender og dele med de fattige. Han er opptatt av å gi oss tydelige retningslinjer for hvordan vi skal leve i fellesskap med hverandre.
Dette betyr ikke at frelsen bygger på gode gjerninger. Hele NT er tydelig på at vi blir frelst ved at vi i tro tar imot Guds nåde. Men Jesus sier at de som i sannhet hører evangeliet og bekjenner troen, alltid vil adlyde han. De vil gi uttrykk for troen sin gjennom å gjøre gode gjerninger. Tro uten gjerninger er til ingen nytte (Jak.2,20) For at troen skal være troverdig må den vise seg gjennom kjærlighet.
Det populære budskapet vi hører ellers er at vi skal gå dit hjertet leder oss. Men Jesus sier ikke det. For hjertet kan trekke oss mot det meste her i verden, ganske ofte til noe vi kan angre på senere. Jesus sier i stedet: Led hjertet ditt dit du vil gå. Vi har et indre kompass som kan hjelpe oss til å gå i riktig retning. Vi skal ikke velge den veien som ser mest attraktiv ut, men se hvilket mål som er det beste. Så kan vi velge den veien som leder oss til det målet. Et godt prinsipp å styre etter er det dobbelte kjærlighetsbudet som Jesus løfter fram: du skal elske Gud og din neste som deg selv.
Dette er gode prinsipper, men det er ikke alltid så lett å leve etter. For hva gjør vi når stormen kommer, og motgangen er tung å bære? Da må vi gripe fatt i håpet vi har i Gud. Det er ikke et håp som er basert på at vi skal føle oss optimistiske. Håpet er annerledes, for det er ikke basert på følelser, men på en overbevisning som står på fast grunn.
Vi kan ha en urokkelig tro på at det aldri fins en situasjon som er fullstendig håpløs. Håpet er dypere, og det ligger i magen og ikke i hodet. Å velge håpet er å gå inn i stormen med faste skritt fordi vi vet at uværet vil gå over. Desmond Tutu har sagt at håp er motgiften mot fortvilelse. Men håp forutsetter tro. Håpet får næring fra Gud og fra våre relasjoner til andre og fellesskap vi er en del av. Fortvilelse gjør oss mer innadvendte, mens håpet gjør at vi vender oss mot andre mennesker.
Gud har lagt ned i oss evnen til å vise kjærlighet. Vitenskapen sier at den grunnleggende menneskenaturen er medlidende. Vi er programmert til å ha kontakt og vise omtanke for andre. Når vi mottar omsorg og viser omsorg for våre egne barn, oppdager vi hva medlidenhet er. Det er en egenskap som kan dyrkes fram. Det er noe vi kan lære å utvikle, og etter hvert kan vi øve oss på å vise medlidenhet for flere enn bare familie og venner.
Ordet medlidenhet betyr å lide sammen med noen. Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal praktisere det. Noen tenker kanskje: jeg har nok av problemer fra før. Hvordan skal jeg klare å tenke på andre som har det vondt? Jeg har nok med å ta meg av min egen familie. Men når vi bare tenker på oss selv, blir smerten vår enda større. Vår egen situasjon får all plass i hodet vårt. Vi visner når vi bare har omtanke for oss selv. Vi blir mindre fordi gleden glir lengre vekk.
Vi er avhengige av å leve i et fellesskap. Når vi bryr oss om andre som lider, så reduserer vi vår egen smerte. For når vi hjelper andre kan vi kjenne at vi er verdifulle og kan gjøre en forskjell for en som trenger støtte, og det gir oss glede.
Når vi kaller oss kristne, kan vi bety en forskjell. Vi er en del av Jesus-fortellingen, og vi kan representere Jesus i vår hverdag. For vi kan gjøre vår verden til et bedre sted. Hvordan kan vi få til det? Da jeg var ungdom, fikk jeg utdelt et armbånd en gang jeg var med på ungdomsklubben i kirken. På armbåndet sto det: WWJD: What would Jesus Do? Hva ville Jesus gjort? Det kommer fra en bok som er skrevet av pastor Charles Sheldon. Han hadde en prekenserie der han snakket om hvordan vi skal følge etter Jesus. Han utfordret menigheten til å stille seg selv dette spørsmålet hver gang de var i tvil om hva de skulle gjøre. Hva ville Jesus gjort i denne situasjonen? Mange mennesker opplevde at livet deres ble snudd på hodet da de spurte seg selv om det.
Når vi oppdager at Jesu liv kan inspirere oss til hvordan vi skal leve, vil det forandre på hverdagen vår. Vi kan lese evangeliene og la oss forme av hvordan Jesus møtte mennesker.
Bønn av Johannes av Korset: Velsignede Jesus, gi meg sjelens stillhet i deg. La din mektige ro råde i mitt sinn. Led meg, du mildhetens konge, du fredens konge. Gi meg å kunne styre meg, styre mine ord, mine tanker og handlinger. Fri meg fra hovmod og hardhet. Gjør meg tålmodig, du som selv har den dypeste tålmodighet. Gjør meg mer lik deg. Amen.