Å gi av det vi eier med glede

14.07.2024, 08:20

Preken i Vestre Aker kirke 14.juli.

Mark.12,37-44. Den store folkemengden lyttet gjerne til ham (Jesus), og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to små mynter av kobber, som tilsvarer en romersk kobbermynt. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»  

I teksten får vi møte en fattig enke som gir en liten gave til templet. De to myntene hun gir tilsvarer en 64-del av en dagslønn. Det er en svært liten sum i forhold til pengene som fariseerne gav til templet. Men de gav av sin rikdom og overflod. Det kostet dem lite å gi en gave fordi de hadde så mye fra før. Men enken gav alt hun eide.  Hun overgav livet sitt Gud. Hun stolte på at Gud ville gi henne det hun trengte selv om hun gav bort alt hun eide. Hun hadde tillit til at Gud var omsorgsfull og ville ta vare på henne. 

 

Dagens tekst går inn i kjernen av diakonien. En av målsetningene med diakoni er kamp for rettferdighet. Vi blir utfordret til å tenke gjennom hvordan vi skal få til en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden. Det er de fattige landene som rammes hardest av klimaendringene som vi i vesten er mest ansvarlige for. Tørke og flom gjør at fattige land blir enda fattigere. Som kirke utfordres vi til å engasjere oss for å skape en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Som kristne har vi fått i oppdrag å elske vår neste. Det kan virke ganske overveldende, men helt konkret kan det bety at vi tenker gjennom hvordan vi bruker alt det vi har fått, av evner, krefter og ressurser for å hjelpe andre.

 

Fortellingen om enkens gave utfordrer oss til å få et mer bevisst forhold til hvordan vi bruker pengene våre. Vi lever i et velferdssamfunn, og de fleste av oss har mer enn nok av det vi trenger for å leve. Overfloden vi omgir oss med gir oss et stort ansvar for hvordan vi bruker alt det vi har fått. Det er en stor velsignelse å slippe å bekymre seg for økonomien. Men samtidig kan vårt forhold til penger bli noe negativt. 

 

Problemet med penger er at det kan få makt over oss og gjøre oss egoistiske og grådige. Ingenting kan ødelegge et menneske så mye som lysten til å eie. Når grådighet gir oss motivasjon til å gi, prøver vi å få profitt ut av det vi har gitt. Når vi gir noe, vil vi helst ha noe tilbake. Paulus går i rette med dette og sier i 1.Kor.13: Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.

 

Det er vanskelig å snakke om penger. Det er blitt et tabu-emne for mange. Men Jesus snakket oftere om penger enn om mye annet. I teksten står det at Jesus satt ved tempelkisten og så på dem som la penger i den. Han var ikke opptatt av hvor mye penger de gav, men hvordan de ga penger. Han så til hjertet deres. Han la merke til hva slags tanker de hadde mens de gav sin gave. Fariseerne gav av sin rikdom, men enken gav av sin fattigdom, alt hun eide, to små mynter. Jesus så ikke på penger som noe privat, men et offentlig tema som han kunne undervise i.   

 

I Jesu undervisning kan vi se at penger har en lys og en mørk side. Den mørke siden er at penger kan bli en trussel mot vårt forhold til Gud. Bibelen er klar i forhold til hvordan vi skal håndtere penger. Vårt problem er ikke å forstå hva som blir sagt, men hvilke følelser det skaper i oss.  

 

Martin Luther sa en gang: Det er tre omvendelser som er nødvendig: omvendelsen av hjertet, sinnet og lommeboka. Det aller vanskeligste å gjøre noe med er vårt forhold til penger, for det sitter ikke bare i hodet, men også i følelsene våre.  

Vi er redde for å ha for lite penger, kanskje fordi foreldrene våre hadde lite. Vi kan være redde for å gjøre feil eller vi er redde for å få for mye penger. Det som er utfordringen, er å erstatte frykten med tillit. Først da kan vi ta Jesu ord på alvor.  

 

Men penger har også en lys side. Jesus gir oss ikke bare formaninger, men han viser også hvordan penger kan styrke vårt forhold til Gud og velsigne andre mennesker. Når vi gir noe av pengene våre til andre kan vi oppleve å få noe positivt tilbake. Vi blir mer engasjert av å hjelpe andre. Vi kan bli minnet om å be for prosjektet som vi gir penger til og menneskene som får nytte av det. Vi kommer ut av vår egen lille boble og får øynene opp for dem som trenger hjelp. 

 

Jesus hadde ikke noe imot å være sammen med rike mennesker. Han tillot rike kvinner å støtte virksomheten hans. Han spiste med de rike og privilegerte, og han deltok på bryllupet i Kana. Men han oppmuntret folk til å dele med andre av det de eide.  

 

Penger er ikke et nøytralt byttemiddel, men en makt som lever sitt eget liv. Når Jesus snakker om mammon mener han at penger er en personlig guddom som konkurrerer med Herren. Mammon er en makt som prøver å få kontroll over oss. Eks: den rike unge mannen spør Jesus hvordan han kan oppnå evig liv. Jesus utfordrer han til å selge alt han eier, gi pengene til de fattige og følge han. Men den unge mannen klarer det ikke fordi hans rikdom er en rivaliserende gud som styrer han.

 

Penger fyller mange av tingene som en religion også kan gi oss: penger gir trygghet, det kan gi skyldfølelse, frihet, makt og virker å være allestedsnærværende.  

Hvis penger var et nøytralt byttemiddel, ville vi ikke knytte så mye følelser og holdninger til det, men vi vurderer ofte folk ut ifra hvor mye de tjener, og penger er et symbol på styrke, innflytelse og makt.  

 

Vi kan lære mye av hvordan enken ga sine to små mynter som gave til templet. Hun kom med alt hun eide og bidro med det hun hadde mulighet til. Hun hadde tillit til at Gud ville hjelpe henne slik at hun fikk noe å leve av.

 

Paulus skriver i 1.Tim.6,6: gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Hans Nielsen Hauge var opptatt av gudsfrykt som er blitt et fremmed ord som de færreste vet hva betyr. Gudsfrykt er fjernt fra vårt dagligspråk. For i vårt språk er Gud forståelsesfull og medgjørlig og alltid på vårt parti. Per Arne Dahl skriver om dette i boken «Tro». Han spør hva gudsfrykt er og om det er verdt å gjeninnføre det i vårt vokabular. Pontoppidan mener det. Han snakker om to former for gudsfrykt: trellefrykt og sønnefrykt. Trellefrykt er når man er redd for at Gud skal sende straff hvis man gjør noe galt, og man mangler tillit til han. Sønnefrykt er når en er redd for å handle mot Guds vilje fordi en er glad i han og ikke vil gjøre han imot. Hans Nielsen Hauge advarte mot trellefrykt og inviterte til sønnefrykt. Poenget for han var å holde sammen gudsfrykt og nestekjærlighet. Den som frykter Gud og tar vare på sitt medmenneske har en god beredskap for livet og gjør Guds vilje.

Å frykte Gud slik enken gjorde er å stole på han og ha tillit til han og tro på Guds ord, at det som står i bibelen er en ramme for våre liv. Gud har skapt oss i sitt bilde, og det er en del av vår identitet. Vi lar Guds ord forme oss og forandre oss. Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge (Sal.25,12). Når vi frykter Gud, lærer han oss hvordan vi skal gjøre gode valg.

Allerede på de første sidene i Bibelen får vi noen holdepunkter om hva gudsfrykt er. 1. Mos 5,21–24 forteller oss om en mann som het Enok. Det står at Enok «vandret med Gud». I Hebreerbrevet står det om Enok at «Gud hadde behag i ham». 
Det viser at Enok hadde Gud som sentrum i livet sitt. Gud var det viktigste for ham, han var hengiven overfor Gud. 

Hengivelse er ikke en aktivitet, men først og fremst en holdning. Og denne holdningen er preget av tre trekk: Frykt for Gud, kjærlighet til Gud, og lengsel etter Gud. I alle tilfelle er Gud i fokus. Å øve seg i gudsfrykt betyr derfor å øve seg på å samle sinnet om Gud og overgi oss til han. Når vi gjør det, vil det påvirke oss på en positiv måte og utruste oss til å vise godhet for dem vi møter. Vi kan dele ressursene våre med glede.

Bønn: Kjære Gud. Takk for din godhet og nåde. Gi oss Ånden med visdom og forstand. Lær oss å se din vei og gå den. Gi oss Ånden med råd og styrke. Hjelp oss å ta riktige avgjørelser og sette dem ut i livet. Gi oss Ånden med kunnskap om deg og frykt for å gjøre deg imot. La våre sinn og tanker bli fornyet av deg. Amen.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler