08.09.2024, 07:46
Preken i Grefsen kirke 8.sept. Matt.5,10-12
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, [lyver] og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
De to bibeltekstene vi har hørt i dag går i ulik retning, og samtidig har de noe til felles. Salme 13 er en klagesalme der David roper til Gud fordi han er omgitt av fiender og truet på livet. Godt over halvparten av salmene i bibelen er klagesalmer. Denne bønnetradisjonen åpner for at mennesker kan sette ord på det som er vanskelig overfor Gud, at vi kan være ærlige og oppriktige, uten å legge skjul på sinne og sorg. I møte med Gud trenger vi ikke å pakke inn det som er vondt og ubehagelig. For han tåler at vi klager og sier det som det er. Samtidig forteller klagesalmene at det er mulig å takke Gud, midt i lidelsen. Det fins en kilde til lys og håp fordi Gud er til stede i det mørke og vanskelige.
Vi har med oss et gospelkor i dag som representerer den gamle Negro spiritual-tradisjonen fra slavetiden i USA, og det er en sangkultur der både lovsang og klage får god plass. Slavene levde i håpet om at undertrykkelsen en dag ville ta slutt, og de hadde et himmelperspektiv og trodde at de ville finne fred hos Gud på den andre siden av døden. Håpet handlet altså både om virkeligheten her og nå og om framtiden. Klagesalmene er noe vi kan bruke aktivt når vi opplever at hverdagen er vanskelig.
Prekenteksten er siste del av Saligprisningene som er innledningen til Bergprekenen. Jesus forbereder disiplene på at de vil bli forfulgt for sin tro. Det tok ikke lang tid etter Jesu død og oppstandelse før forfølgelsen startet. I Apostlenes gjerninger kap.7 kan vi lese om Stefanus som ble den første martyren. Han ble steinet i hjel av såkalte rettroende jøder, og like før han døde så han engler og himmelen som åpnet seg. Det høres jo fint ut. Men i Ap.gj.8 står det at noen fromme menn holdt en dødsklage over Stefanus. Selv om de kristne trodde på evigheten, tok ikke det bort sorgen over en venn som ble uskyldig dømt til døden. Det er her de to tekstene møtes, klagesalmen og profetien om forfølgelse som Jesus kommer med på slutten av Saligprisningene.
Matteus skrev ned sitt evangelium mellom år 75-90. De kristne var godt kjent med forfølgelser. Det var det normale at kristne møtte motstand på den tiden. Både Peter og Paulus ble martyrer under keiser Neros forfølgelser i år 64. Saligprisningene har to funksjoner for dem som følger etter Jesus:
1.De blir forberedt på at de vil møte samme motstand som Jesus gjorde. Å bli som Jesus betyr å dele hans smerte. De forfulgte blir realitetsorientert om en virkelighet som snart blir deres. Jesus løfter opp denne virkeligheten og gir den mening.
2.Saligprisningene trøster og oppmuntrer etterfølgerne til Jesus ved å vise at Guds rike allerede er deres. I den første og den siste saligprisningen står det at «himmelriket er deres», altså nåtid. De andre saligprisningene handler om løfter som skal gå i oppfyllelse i framtiden. Himmelriket er noe vi har allerede nå og ennå ikke. Vi får en smak av det i dette livet, men vi kommer ikke til å oppleve det i sin fylde før på den andre siden.
På mange måter setter Matteus fokus på de forfulgte og utsatte. Mange forskere mener at Matteusevangeliet er skrevet ned og muligens adressert til forfulgte jødekristne. Det er tydelig at det handler om jøder som kommer til å forfølge de kristne ved å spotte dem, sette ut onde rykter og ifølge Lukas-parallellen støte dem ut av synagogen. Det var jødene som viste sterkest motstand mot de kristne i det første århundret.
Mange mennesker kjemper for det gode og troen og blir utsatt for motstand, forfølgelse og mistenksomhet. Matteus fremhever at Jesus er nær hos dem som lider. Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg (Matt.25,40). Trøsten er at de aldri er alene og at det ikke er de onde kreftene som vil vinne, men Jesu makt som skal seire til slutt. Trøsten og håpet er ikke en flukt fra verden, men en kilde til kraft til å leve og mot til å tro og tjene Gud.
Et annet perspektiv ved teksten er at vi kan lide fordi vi går inn i andres lidelse. Til slutt i gudstjenesten i dag skal vi synge salme nr.434: Det er navnet ditt jeg roper. «Vil du gå til mine minste på en ukjent vei? Vil du tåle onde blikk, stå igjen når noen gikk? Du skal gi dem alt du fikk, for jeg vil bli hos deg». Tjenesten for Gud kan koste både smerte og lidelse.
Vi kan få motstand og bli spottet for det vi gjør som kirke. Sjelesorg i det skjulte har sine omkostninger. Det er også noe av bildet.
Men tross alt har vi det helt annerledes enn mennesker i andre land som blir forfulgt for sin tro. Vi har religionsfrihet og trygghet i Norge, men f.eks. i India, Kina, Afrika sør for Sahara og i Midtøsten er det brutal forfølgelse av kristne. Sjur Isaksen har skrevet i en tekstkommentar: «Det er en avgjørende prøve på solidariteten i De helliges samfunn om vi gir stemme til de som forfølges for rettferdighets skyld». Jeg er enig med han. Hvis vi som kirke glemmer de forfulgte, mister vi vår troverdighet. Derfor har jeg undersøkt litt om hva som foregår rundt i verden.
Forfølgelsen av kristne fortsetter å øke. I januar 2024, la Åpne Dører frem sin årlige rapport World Watch List. Den viser at 365 millioner kristne nå lider under høye nivåer av forfølgelse og diskriminering for sin tros skyld. Stefanusalliansen arbeider for å hjelpe dem som blir forfulgt for sin tro. I magasinet deres som kom ut i juni leste jeg om Zara og mannen hennes som tidligere var muslimer og som bodde i Afghanistan. Mannen var på forretningsreise i Kina og kom i kontakt med kinesiske kristne. De møtte han med kjærlighet. Det delte han med kona si Zara da han kom hjem.
Etter en tid tok begge imot Jesus. Det skjedde i 2016. De praktiserte troen ved å vise andre kjærlighet, og de ga bort 10 % av inntekten sin til gode formål. Men de sa ingenting til naboene om sin nye tro. Da de fikk spørsmål om hvorfor de ikke gikk i moskeen sa de at de måtte ta seg av barna sine. De visste at livet deres sto i fare hvis naboene fikk vite at de var blitt kristne. De kjente ingen andre som var kristne. Isteden så de på den kristne tv-kanalen SAT7, som er vårt misjonsprosjekt i Grefsen kirke.
Mannen delte troen med noen kollegaer på reiser i Kina, og det fikk Taliban høre om. Mannen ble ringt opp og bedt om å komme på et møte fordi Taliban ville snakke med han. På møtet ble han banket opp og slått så hardt at han ble bevisstløs. Han våknet opp på et sykehus i Kabul, og da han kom hjem igjen fikk han trusler over telefon og på døra. De flyttet med de to døtrene sine flere ganger, og da ryktene gikk om at Taliban var på vei mot Kabul i 2021 flyktet de til Tadsjikistan. Der møtte Zara en mann som var kristen, og de begynte å lese i bibelen sammen med ektefellene sine. De ble etter hvert med i en huskirke, og under et møte ville døtrene på 14 og 16 år døpes. De hadde ikke snakket med foreldrene sine på forhånd om det, men de var overbevist om at de ønsket å bli døpt. Fremdeles møter de motstand fra folk som hater dem fordi de er kristne. Men de ber for dem som kritiserer dem og deler troen med dem de møter. Fordi de viser kjærlighet til andre, gjør ikke folk dem noe vondt.
Jeg gjengir denne fortellingen for å vise et eksempel på forfølgelse som foregår i vår verden i dag. Vi som bor i trygge Norge har et ansvar for å engasjere oss og vise solidaritet med dem som blir forfulgt for sin tro. Det er lett å bli motløs av å se nyheter om krig og urettferdighet. Men når avmakten er i ferd med å feste grepet, må vi tenke etter hva vi faktisk kan gjøre: vi kan be for dem som lider på grunn av sin tro, vi kan støtte dem økonomisk ved å bli fast giver til Stefanusalliansen eller Åpne dører og vi kan spre informasjon og snakke om hva som foregår. Da jeg leste denne artikkelen oppdaget jeg hvor viktig det er med SAT7 som er en kristen tv-kanal som når ut til millioner av mennesker med det kristne budskapet. Det er spesielt viktig for dem som ikke har mulighet til å gå i en menighet.
Nå skal koret synge en sang som heter Idols som betyr avguder. Den er skrevet av Kirk Franklin og handler om hva troen betyr for oss i praksis. De som blir forfulgt for sin tro risikerer livet for det de tror på. De er helt avhengige av Guds hjelp for å overleve. De er som modige fyrtårn i en verden full av undertrykkelse og urettferdighet.
Vi som er kristne i Norge risikerer ikke noe annet enn at folk kan kritisere oss for at vi velger å tro på Gud. Når det ikke er så mye som står på spill, er det lett å ta religionsfriheten som en selvfølge.
I sangen står det: Give Me your idols. Every god that you made. You know the things you love more than Me. Gi meg avgudene dine, alle gudene du har laget. Du vet om det du elsker høyere enn meg.
Da jeg hørte denne sangen første gang, begynte jeg å tenke på hva som er avgudene i mitt liv, hva jeg prioriterer høyere enn Gud. Hva er det jeg må kvitte meg med for at Gud skal få større plass i livet mitt?
Bønn: Kjære Gud. Takk for at du ønsker å ha større plass i våre liv. Hjelp oss til å bruke den tiden du gir oss i dag til noe godt for deg, for andre og for oss selv. Amen.