13.10.2024, 08:21
Preken i Grefsen kirke 13.okt. Luk.16,19-31: Den rike mannen og Lasarus
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»
Dette er en lignelse som Jesus bruker for å snakke om hvordan rikdom kan gjøre en person likegyldig overfor en fattig mann som ligger rett utenfor døren hans. Det er lett å henge seg opp i spørsmålet om hva som skjer etter døden. I avisen Vårt land har det foregått en debatt i flere måneder om livet har en eller to utganger. Hvis vi skal gå inn i det spørsmålet er det lett å ramle ned i noen grøfter og miste hovedpoenget av syne. Denne lignelsen er ikke dogmatikk som forteller oss hvordan det ser ut i dødsriket. En lignelse er et språklig virkemiddel som Jesus bruker for å få fram et sentralt poeng, at rikdom har en makt i seg som kan få mennesker til å lukke seg for dem som lider.
Når Jesus bruker lignelser, navngir han ikke personene. Men det fins ett unntak, og det er denne lignelsen om en fattig og syk mann som Jesus gir navnet Lasarus. Han velger å bruke navnet på en av sine nærmeste venner som han vekket opp fra de døde etter fire dager. Navnet Lasarus kommer av det hebraiske ordet «elazar» som betyr «Gud hjelper». Når den fattige Lasarus i vår lignelse kommer til Gud på den andre siden av døden får han trøst og hjelp. Men den rike mannen har ikke noe navn. Dette er et retorisk poeng. For i våre øyne er det gjerne omvendt, at vi ofte forbinder de fattige med millioner av mennesker som det er lett å distansere seg fra. Men her får den fattige mannen et navn og dermed verdighet. Han blir sett som verdifull i Guds øyne.
Notto Thelle, prest og tidligere professor på Teologisk Fakultet, har skrevet en bok som heter «Gåten Jesus». Der forteller han at han var på reise i India. Han gikk inn i en kirke i New Dehli for å få en pause fra skitt, glohet varme og fattige tiggere. Tilfeldigvis knelte han ned ved siden av en illeluktende, fillete lassis som sikkert hadde kommet inn i kirken av samme grunn. Nå ventet tiggeren på nattverden, men da det ble hans tur, ble han avvist av presten. «Kom deg ut!» var beskjeden han fikk. Alle måtte vel se at han ikke hørte til der. Da han lusket seg ut av kirken, orket ikke Notto Thelle å være der mer. Han gikk ut på gaten og prøvde å finne den stakkars tiggeren, men han var borte. Hva skulle han sagt? Ville han forstått? Notto Thelle var en fremmed i hans verden, og tiggeren var en navnløs blant millioner av navnløse tiggere. Notto Thelle tilhørte de andre og skammet seg. Så skriver han:
Jesus ga denne mannen og millioner av navnløse mennesker et ansikt og et navn med beretningen om den rike mannen og Lasarus – en symbolmettet fortelling om rikdom og fattigdom som snur alle våre rangeringer og verdier på hodet. De rike som er opptatt av navn og titler forblir stort sett anonyme i Bibelens fortellinger. En av de rike som får navn er Sakkeus, tolleren som skjønte sitt svik og ga bort halvparten av sin rikdom til de fattige. Ellers omtales de med fellesnavn.
Når Jesus gir den fattige et navn kan vi se for oss at det er en fattig tigger i Oslos gater som er i nød. Det fins rett utenfor stuedøra vår, ikke bare på den andre siden av jorda.
Jeg pleier innimellom å gå på hverdagsmesse i Tøyenkirken. Der sitter vi rundt et bord og deler et måltid før vi feirer messe sammen. Der møter jeg alt fra rusmisbrukere og hjemløse til skuespillere og professorer. Alle vet at der spør vi ikke om hva folk holder på med til daglig, for en god del av dem er arbeidsledige eller uføre. Vi snakker om noe som ikke virker stigmatiserende. For målet er at hver enkelt skal kjenne seg akseptert, uansett hvilken livssituasjon de er i. Jeg merker at det er godt å være der, for der kjenner jeg virkelig på kroppen at vi alle er like innfor Gud. Når jeg er sammen med folk fra alle lag av samfunnet, blir jeg mindre opptatt av karriere og status og mer nysgjerrig på hva slags person det er som sitter ved siden av meg. Vi kan bety noe for hverandre uavhengig av sosial status.
En av dem jeg har møtt der er skuespiller Andrea Bræin Hovig som er frivillig i Kirkens bymisjon. I et intervju i Aftenposten blir hun spurt om sitt engasjement.
Mange snakker om den delte byen. Hva kan gjøres for å motvirke økende klasseforskjeller?
– Kirkens Bymisjon har mange fine tiltak. Jeg jobber selv litt som frivillig der. Det handler vel om å være ok mot folk og om politiske tiltak. Jeg brenner for fattige unger i Oslo. Barn kommer uten matpakke på skolen og har aldri vært på ferie. Røde Kors har heldigvis prosjekter som muliggjør ferietilbud for familier som ellers ikke ville hatt råd. Alle unger bør ha noe å fortelle om på første skoledag.
Når jeg er i bymisjonen blir jeg bevisst på at jeg er en del av den privilegerte delen av samfunnet som har makt til å gjøre noe med forskjellene i Oslo. Jeg kan være med og bygge muren høyere mellom fattige og rike eller bygge bro over kløften som skiller mellom høy og lav status.
Rikdom i seg selv er ikke noe negativt, men når rikdom brukes til å lukke øynene for fattige, blir den til synd. Når vi er rike, blir vi en del av et kraftfelt som har potensialet i seg til å gjøre oss likegyldige. Det er en fare som det er viktig å være klar over. Jesus har som mål å åpne øynene våre slik at vi bestemmer oss for å gjøre noe konkret for å lindre nøden i verden, enten det er i Afrika eller i Oslo.
Utfordringen er å se hva vi faktisk kan gjøre istedenfor å miste motet fordi problemene i verden er så uendelig store. Vi må zoome inn perspektivet på den ene personen framfor å se de store folkemengdene.
Hvis vi leser Apostlenes gjerninger kan vi se at den første kristne kirke var opptatt av å samle inn penger til fattige og dele ut mat til enker og farløse. De utnevnte egne diakoner som hadde ansvar for matutdelingen. Fra starten av kirkens historie har spørsmålet om fordeling av ressurser vært et tegn på om troen på Gud har ført til gode eller dårlige endringer i et samfunn.
Rett før teksten kan vi lese at fariseerne hånte Jesus fordi han kritiserte at de var pengekjære og samtidig så på seg selv som rettferdige. Han avskydde hykleriet deres og hadde ingenting til overs for deres praktisering av sin tro. For det førte til dårlige frukter. De tok inn hos fattige enker og spiste maten deres med påskudd om å gi dem sjelesorg.
Det er lett å se ned på fariseerne og tenke at sånn er vel ikke jeg. Nei, vi er vel ikke akkurat som dem, men vi kan også omskrive våre motiver med pene ord for å slippe unna Jesu advarsler. Jeg kan for eksempel omtale min gjerrighet med å si at jeg er nøysom eller min grådighet med å si at jeg bruker penger på lønnsomme investeringer i eiendomsmarkedet, til glede for mine etterkommere.
Jeg vil slå et slag for tienden. Det har vært et ideal fra tidlig kristen tid om å dele 10 % av inntekten sin med dem som er i nød. Ikke alle har mulighet til det, men mange av oss har en romslig økonomi som tillater at vi deler mer. Når vi gir penger til organisasjoner kan vi lese om hvordan de jobber med bistand, og legge det fram for
Gud i bønn.
Jeg husker en gang at vi snakket om bistand etter en gudstjeneste her i Grefsen, og da var det en som mente at det å gi gaver til organisasjoner er en form for avlat, at man letter på samvittigheten og får det bedre selv ved å gi. Men hvis vi ser negativt på at vi deler av vår rikdom, kommer vi ingen steder med å gjøre noe med fattigdommen. Vi må se det som vår plikt og et kall fra Gud å dele av vår overflod. Jeg avslutte med å sitere et bordvers som med fordel kan synges oftere: Herre, din jord bærer mat nok for alle. Takk for den delen du vil vi skal ha. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Amen.
