Hvordan kan vi se Guds spor i hverdagen?
Inger Johanne Gjøen
Preken i Grefsen kirke 23.feb. på Kristi forklarelsesdag. Luk. 9,28-36
Omkring åtte dager etter at han (Jesus) hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.
I alle de store verdensreligionene er fjellet et mystisk sted der jord og himmel møtes. Der bygde man altere og laget offersteder og kom i kontakt med det guddommelige. Det finnes steder der det er lettere å se Guds spor og glede seg over det. For meg er hytta et sånt sted. Der kan jeg gå opp på fjellet som gjør avstanden mellom himmel og jord litt mindre. Guds spor kan være alt fra kjærlighet og vennskap til bekken som renner nedover fjellsiden eller fisken som spretter i et fjellvann. Når jeg ser utsikten fra fjellet, får jeg et annet perspektiv på hverdagen.
Fjellet har en spesiell plass i bibelen. For det er ofte på fjellet at Gud viser seg for mennesker på en spesiell måte. Moses fikk de ti bud på Sinaifjellet, og Elia møtte Gud på fjellet Horeb i lyden av en skjør stillhet. Disse fortellingene kjente disiplene godt til, og det kan hende at de hadde store forventinger til fjellturen som lå foran dem. Plutselig fikk de se at utseendet til Jesus ble totalt forandret. Det skinte av ansiktet hans og klærne lyste. De ble både fascinert og skremt på en gang. Peter var så forvirret at han ikke visste hva han sa. Han foreslo å bygge en hyttelandsby oppå fjellet, kanskje fordi han ville holde fast på den sterke opplevelsen en stund til.
Det er lett å tenke at de færreste av oss har slike sterke åndelige opplevelser. Men det er ikke dermed sagt at vi aldri får erfare noen glimt av Guds herlighet. I det siste har jeg oppdaget hvor viktig det er at jeg forbereder meg på å få en opplevelse av at Gud kan berøre meg. Når jeg gjør meg selv mottakelig og oppsøker et stille sted er det mye større forutsetning for at Gud kan nå fram til meg med noe han ønsker å si. Når jeg setter meg ned for å be eller går en tur ut i skogen der det er stille merker jeg at jeg blir mer lydhør for hva Gud vil minne meg om. Når støyen og travelheten rundt meg forsvinner, er det lettere å fokusere på Gud.
Da jeg leste denne teksten for noen dager siden, var det en ting som slo meg. Jesus dro opp til fjellet for å be sammen med de tre nærmeste disiplene sine. Mens han ba forandret han utseende. Det skinte av ansiktet hans. Da tenker jeg: Når vi ber, så skjer det noe med oss. Vi blir forvandlet. Vi forandrer ikke personlighet, men det skjer noe med holdningene våre. Vi blir mer oppmerksomme på hva som foregår inni oss, og vi får rom til å bearbeide det vi bærer på sammen med Gud. Det andre er at vi kan bli minnet om mennesker vi kan be for. Bønn gjør oss ikke mer innadvendte og selvsentrerte. Tvert imot, bønn gjør oss mer lydhøre overfor Gud og mer omsorgsfulle overfor mennesker vi tenker på.
Charles Ringma har skrevet boken «Den indre rytmen» som handler om bønn. Der har jeg hentet inspirasjon og fått nye tanker. Han forteller om noen grunnleggende prinsipper for bønn. Det første steget er at vi trekker oss unna og oppsøker stillheten for å be, og der kan vi få styrke til å engasjere oss for andre og blir fylt av håp. Vi bærer med oss våre smerter og sår inn i bønnen, til stedet der Gud trøster oss og oppmuntrer oss. Der kan vi drikke av livets kilde og bli fornyet til å fortsette arbeidet vårt i hverdagen. Vi starter der vi er, ikke der vi skulle ønske at vi var. Det hjelper oss til å feste blikket på det som faktisk skjer med oss. Neste steg er at vi legger fra oss byrder, feiltrinn, sår og nederlag. Her møter vi Gud som elsker oss og tilgir oss. På det tredje trinnet blir vi ført tilbake til det vi engasjerer oss i, og nå har vi med oss ny kreativitet og nye ressurser, og vi blir ikke lenger overkjørt av alle krav, men kan møte dem med nytt mot.
Kanskje du tenker at stillheten skremmer deg. For du vet ikke hva du kommer til å oppdage ved deg selv hvis du blir stille lenge nok. Kanskje du er redd for at du vil kjenne på usikkerhet og bli minnet om feil du har gjort. Men vi trenger faktisk å være alene innimellom. Vi har godt av å oppdage hva vi bærer på av smerte slik at vi kan varme oss i lyset fra Guds kjærlighet. Når vi lærer å være stille rydder vi vei så vi kan møte Gud slik vi er, åpent og ærlig. Jeg har selv opplevd at stillheten gjør meg godt. For da opplever jeg at Gud sier noe til meg som er relevant i den situasjonen jeg er i akkurat da.
En annen hindring for å bli stille er at vi har mye å gjøre. Mange opplever at det er høye krav, både på jobb og hjemme. Vi trenger mer tid med familien, vi skal helst holde oss i god form. Vi vil gjerne ha tid med venner og følge opp barnas aktiviteter. Ta et nytt kurs på jobben. Vi trekkes inn i en runddans av aktiviteter, og alt er viktig og krever oppmerksomheten vår, også ting som skjer i kirken. Når andre mennesker trenger vår omsorg og støtte, kan det hende at vi ikke føler at vi strekker til. Mens vi mister energi, prøver vi å rekke mer. Vi ligner på trær som er rykket opp med roten og mangler tilgang til næring og vann. Dette handler ikke om å gjøre mindre, men å prioritere annerledes slik at vi tar oss tid til å være stille og finne ny styrke og nytt håp i stillheten.
Hvis vi prøver å oppsøke stillheten, kan vi legge alle bekymringer i Guds hender og huske på at vi ikke går alene. Det er en stor lettelse å komme til Gud med alt vi tenker på og stole på at han tar imot oss. Matt.11,28: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett. Her lærer vi at Gud bærer byrdene sammen med oss og viser oss hvordan vi skal finne veien videre. Vi får et redskap til å bære, og ett av de redskapene er bønnen som kan være et hvilested.
I fortellingen snakker Jesus med Elia og Moses om det han skal oppleve i Jerusalem. Jesus grudde seg fryktelig til lidelsene han skulle gå gjennom på slutten av livet. Han trengte noen å snakke med som visste hva det betydde å møte motgang. Han hadde behov for å være i et fellesskap av mennesker som kunne støtte han. I fortellingen blir Jesu guddommelige og menneskelige sider holdt tett sammen. Han er Guds sønn som skal frelse verden, og samtidig er han et menneske som trenger bekreftelse fra sin Far i himmelen og tilhørighet med noen som forstår hvor krevende oppdrag han har fått.
Dagens tekst kan minne oss om alle de mulighetene vi har til å se Guds spor i hverdagen, at vi kan oppsøke Gud på et stille sted, og at vi finner han i fellesskapet og i gudstjenesten. I dag har vi døpt tre barn, og i dåpen viser Gud sin nåde ved at barnet bæres inn i nådens fellesskap uten å prestere noe selv. Det er en sterk handling som minner oss om at vi hører til hos Gud, uten at vi trenger å vise hvor flinke vi er. Vi møter Gud i nattverden som vi skal dele, gjennom brød og vin. Gud blir en del av kroppen vår og gir oss styrke, tilgivelse og nytt mot.
Bønn (etter kinesisk liturgi, utformet av Karl Reichelt): Av hele mitt hjerte søker jeg min tilflukt hos den høyeste Gud, som er skaper av alle ting, den barmhjertige Far, all nådes og godhets kilde. Av hele mitt hjerte søker jeg min tilflukt hos Kristus, vår forløser, som gjenoppretter alle ting, det fullkomne og uutgrunnelige ord fra Gud. Av hele mitt hjerte søker jeg min tilflukt hos ham som fyller alt i alle, som hører våre bønner, den rene, stille, Hellige Ånd.