Hvordan kan vi tilgi oss selv?

Preken i Grefsen kirke 3. søndag i fastetiden. Luk.22,28-34

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer. Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Her er vi midt i påskedramaet. Før denne fortellingen har Jesus hatt det siste måltidet med disiplene sine. Han har vasket føttene deres og innstiftet nattverden. Rett etterpå går de til Getsemane, og Jesus blir tatt til fange av de romerske soldatene. Det står mye på spill, men disiplene skjønner ikke helt hva som foregår.

Jesus har en samtale med disiplene der to av dem får høre hva de kommer til å gjøre de neste timene. Jesus forutsier at Peter kommer til å fornekte ham og at Judas vil forråde ham. Jesus bruker to navn på sin nærmeste disippel; Simon og Peter. Simon var hans opprinnelige navn og betyr den ustødige. Navnet Peter fikk han av Jesus. Det betyr klippen, den faste. Jesus viser at to ting er sant samtidig: at Peter er ustødig og vil svikte og at troen hans vil holde fast på Jesus som er klippen.

Peter og Judas hadde det samme utgangspunktet. De hadde fulgt Jesus i tre år og lyttet til undervisningen hans. Men Peter og Judas taklet påsken forskjellig. Peter prøver å forandre planene til Jesus og dra han bort fra lidelsen. Han tror at han vet bedre. Han kutter øret av en fiende med et sverd. Når Jesus blir tatt til fange, rømmer han sin vei. Når han blir konfrontert med sitt vennskap med Jesus, nekter han tre ganger. Han går ut og gråter bittert. Han innser at han har sviktet sin beste venn.

Judas mener også at han vet bedre enn Jesus. Han går til myndighetene og tilbyr å utlevere Jesus mot penger. Så viser han soldatene hvor Jesus er, men så angrer han og går tilbake til templet og gir fra seg pengene. Han skjønner at han har tatt feil.

Fram til nå er det uavgjort mellom Peter og Judas. De har begge sviktet og angrer på det de har gjort. Men herfra er det himmelvid forskjell. Judas gir opp før han har fått gjort opp med Jesus. Han tar sitt eget liv. Men Peter gir ikke opp selv om han angrer bittert på at han har sviktet. Han bærer på en dyp skam i hjertet, men han blir værende. Til slutt møter han den oppstandne Jesus som viser han kjærlighet og gir han i oppdrag å styrke sine brødre og bygge kirken. 

I teksten står det at Jesus ba for Peter, ikke at han skulle beskyttes mot prøvelser, men at troen hans ikke skulle svikte i møte med det som ville skje. Jesus forutsetter at Peter vil bli prøvd og kommer til å falle, men han har bedt om at han holder fast på troen sin. Klarer han det, kan han vende tilbake og bli gjenopprettet. Da kan han styrke sine brødre. 

Dette er en krevende bibeltekst som rører ved det at vi alle svikter andre mennesker, før eller siden. Ingen klarer å være trofast og kjærlig til enhver tid. Spørsmålet er hva vi gjør når vi innser at vi har sviktet noen. Hva tenker vi om oss selv når vi angrer på noe vi har gjort? 

Karsten Isachsen har skrevet om dette temaet der han kommer med noen eksempler på hva folk har sagt til han. «Det er ikke noe håp for meg». «Jeg vil være en hykler hvis jeg kalte meg selv et Guds barn, for livet mitt har ikke vært som det skulle». «Jeg vil gjerne tro på en kjærlig Gud, men det er for mye som stenger». 

I møte med alle våre svik og nederlag sier Jesus til oss: I min Fars hus er det mange rom (Joh.14,2). Det er rom for Peter som nektet for at han kjente Jesus. Det er rom for røveren på korset. Det er rom for den pengekjære Sakkeus. Alle var diskvalifiserte, og de hadde felt krasse dommer over seg selv. Ingen feller hardere dommer enn det et menneske feller over seg selv. Men ingen kan dømme seg selv ut av Guds rike. Det er bare Gud som kan dømme oss rettferdig. For han kjenner oss helt til bunns og elsker oss med en evig kjærlighet. 

Det er bedre å bli dømt av Gud enn av mennesker eller meg selv. For hos andre og meg selv er dommen ofte uten kjærlighet. Den er gjerne påvirket av selvforakt og misunnelse. Men Guds dommer er påvirket av kjærlighet. Noe av det mest radikale i kristendommen er at Jesus viser fiendekjærlighet. For vi har alle falt og gjort noe som strider imot Guds vilje. Men vi er likevel elsket av Gud. 

I dag oppfordres vi til å stole på Jesu løfte om at vi er tilgitt. Jesus vet om våre svakheter og feil, men han vil likevel at vi skal regne oss som Guds barn og gjøre tjeneste i Guds rike.

Notto Thelle skriver i en bok at vi ikke er kalt til å kues, med bøyde nakker. Da slutter vi å vokse og modnes som mennesker. Vi er heller ikke skapt til å strekke oss over vår fulle lengde. Da overanstrenger vi oss og tråkker på andre. Utfordringen er å leve i vår fulle høyde. Guds nåde er friheten til å gå oppreist. 

Evangeliene har mange eksempler på mennesker som bokstavelig talt reiste seg opp og gikk. Den lamme reiste seg og tok båren under armen. Den krumbøyde kvinnen rettet seg opp og fikk et nytt liv. Spedalske ble friske og kom fram fra skjulestedene sine og fikk møte familien igjen. Syndere våget seg fram fra bakgatene med lys i blikket. 

Gud har skapt oss som oppreiste mennesker. I dette budskapet finner vi både dom og løfte. Dommen er at hovmodet må brytes ned, at vi ikke skal bli høye på oss selv, men huske at alle mennesker er like mye verdt. Løftet handler om friheten til å rette ryggen og leve ut de mulighetene som Gud har gitt oss.

Dikteren Hans Børli formidlet et gudsbilde som var frigjørende og ikke fordømmende. Han har skrevet diktet: «Min Gud»  

"Jeg vil ikke knele i støv for min Gud, men stå som en mann hos en mann   og fritt bære fram mine bønner og bud i dagens sollyse land.  Den Gud som jeg hørte i stillhet og sus i netter ved nyingens skjær,  Han var ikke herre i himmelens hus, men levende jordisk og nær.  Jeg trur ikke Gud er en slavenes gud som hersker med hardhet og pisk.  Og ågrer med salighets pund mot en pris av nesegrus smiger og smisk.  Nei, hjertet er stolt – det har vilje og glød, det lyser i guddommens skjær,  og han som har makt over liv, over død, er større enn skapningen er.  Jeg trur på en Gud som har reisning og ro og nordlandets vår i sitt smil.  Jeg hørte hans røst når ei ongjente lo, jeg så ham i villblommens kvil.  Jeg trur på en Gud som er Gud for et folk av fribårne kvinner og menn.  Og er du, mitt hjerte, en truverdig tolk, da taler han til meg som venn".  

I samtale med mennesker har jeg ofte opplevd at noe av det vanskeligste folk sliter med er å tilgi seg selv. Det kan godt være at en person har opplevd å svikte en venn og fått tilgivelse av både vennen og Gud, men sitter fast i selvfordømmelse. For det som for mange er mest utfordrende er å vise nåde mot seg selv. Det kan være en lang vei å gå, men jeg tror at Gud kan hjelpe oss med å gi slipp på selvfordømmelsen, at vi kan legge den fra oss ved Jesu kors. 

I leseteksten fikk vi høre om Paulus som hadde en torn i legemet. Vi vet ikke helt hva det var. Kanskje hadde han en sykdom. Det var noe som plaget han, og han ba om at Gud måtte ta den bort. Men det skjedde ikke. Gud sa til han: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet (2.Kor.12,9). Paulus fant ut at Gud ville at han skulle være stolt av sine svakheter, for da fikk kraften fra Gud større plass. Når vi kjenner på svakhet og sårbarhet er det smertefullt, men Gud kan bruke det til noe godt fordi vi blir mer avhengig av hans kraft for å leve. 

Bønn: Gud, du som er livets kilde og har skapt oss etter din vilje. Du kjenner alt i oss og favner med ømhet, det svake som det sterke, det syke som det friske, det lyse som det mørke. Derfor overgir vi oss til deg uten frykt og forbehold. Motta vår fortid med nåde, omfavn vår nåtid med kjærlighet. Led vår framtid, du vår Gud og frelser. Amen.