Hva kan Ånden og pinsen bety i mitt liv?

Preken på pinsedag i Grefsen kirke. Joh.14,23-29

Innledning: Pinse er den kristne høytiden som færrest mennesker kan forklare når det komme en NRK-reporter og spør: «Vet du hva pinsen handler om?» Det er kanskje ikke så rart. For de andre høytidene er lettere å sette ord på. Jul handler om at Gud ble et menneske, og påsken dreier seg om at Jesus døde og sto opp igjen. Men hva var det egentlig som hendte i Jerusalem 50 dager etterpå? Jo, det skjedde et språkunder. Disiplene fikk en overnaturlig evne til å snakke språk som de ikke kunne fra før. Det var mange ulike nasjonaliteter som var samlet den dagen for å feire den jødiske pinsen til minne om at Moses fikk de 10 bud på Sinai, og de feiret at førstegrøden var høstet inn. Den dagen fikk alle høre evangeliet om Jesus på sitt eget morsmål, og 3000 mennesker ble kristne. Det var en skikkelig pangstart for kirken som vokste i rekordfart i årene etterpå. 

Det er en sterk historie som forteller oss at Den Hellige Ånd ikke er eksklusiv eller bare forbeholdt noen få mennesker. Ånden er ikke begrenset til en kristen elite som har spesielt nær kontakt med Gud. Ånden blir gitt til alle som vil ta imot. Når Gud sender Ånden sprenger han alle grenser, og profetien fra Joel går i oppfyllelse. En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker (Joel 3,1). 

Joh.14,23-29: Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Denne teksten er en del av Jesu avskjedstale til disiplene før han skal lide og dø. Han prøver å trøste dem med å fortelle dem om Talsmannen som skal undervise dem og minne dem om det Jesus har sagt. På gresk kalles han parakletos som kan oversettes med advokat, trøster og hjelper. Talsmannen er Jesu usynlige nærvær midt iblant oss. 

I dagens tekst er det et ord som går igjen, å elske. Når vi hører ordet om Jesus og holder fast på det, vil vi få kraft til å elske hverandre. Men ordet elske er et ord som kan bli så stort og voldsomt at jeg ikke klarer å leve opp til det. Men Paulus gjør det mer konkret og mindre svulstig. Han er tydelig på hva som er fruktene av Ånden. I Gal.5,22 står det: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Det er interessant å tenke på når Ånden ofte forbindes med noe veldig svevende som vi sliter med å få grep på. Ånden er ikke noe som svever rundt som en sky, men Guds kraft og nærvær som gjør oss i stand til å ta bedre vare på hverandre. 

Paulus kommer med gode eksempler i Ef.4,25: Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer. Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. Paulus er ærlig og rett på sak med menigheten i Efesos som strever med konflikter og uenigheter. Det kan de aller fleste av oss kjenne seg igjen i. Når sinnet er i ferd med å ta overhånd, skal vi snakke sant til den det gjelder og ta ansvar for å rydde opp, ikke snakke bak hverandres rygg eller skyve ting under teppet. 

Jeg tror at dette er viktig å sette ord på fordi det i kristne sammenhenger har vært en kultur der ubehagelige konflikter pakkes bort for at vi skal være snille mot hverandre. Men Paulus sier at det å legge lokk på konflikter suger kraften ut av menigheter og familier. Når vi er ærlige og oppriktige med hverandre vil det vokse fram gode frukter. Det blir lettere når en familie, en venneflokk eller en menighet prøver å bygge på sannhet, åpenhet og ærlighet framfor tilsynelatende fredelige forhold fordi konflikter er lagt lokk på. 

Jeg har tenkt på hva det betyr når Jesus sier at han vil gi disiplene sin fred, ikke den fred som verden gir. Hva kan det bety? Jo, en fred som verden gir er en fred med våpenhvile, men uten rettferdighet og uten Guds nærvær, en ensom fred der ingenting vokser eller bærer frukt fordi ingen jobber med å bygge opp samfunnet på nytt. 

Vi lever i et fredelig land, men mange forteller at de er ensomme og mangler fellesskap. Her er kirken en møteplass som utgjør en forskjell. Her er det åpent for alle, uansett hvem du er eller hva du har gjort. Det er vi som er samlet her som har et ansvar for å gjøre kirken enda mer åpen og raus, at alle som kommer kan oppleve og selv bidra til at vi er et nådens fellesskap. 

Det er her pinsen kommer inn. For pinseunderet er nettopp en høytid der evangeliet ble forkynt for alle folkeslag som var til stede i Jerusalem 50 dager etter at Jesus hadde gått levende ut av graven. Guds rike er radikalt og grensesprengende fordi det favner alle som ønsker å være en del av det. Det er vår gave at vi har fått Åndens nærvær, og oppgaven er å lage gode vekstvilkår for Åndens frukter. 

Jakob Jervell skrev i en bok om Johannesevangeliet at Talsmannens oppgave ikke bare er å sørge for at disiplene husker hva Jesus har sagt, men at de også forplikter seg på å følge hans bud. Ånden kommer ikke bare ved at disiplene gjentar Jesu ord, men at Ånden sørger for at Jesu ord blir aktualisert og tolket i stadig nye situasjoner. 

Når vi hører fortellinger om Jesus og ønsker å etterligne han, så skjer det noe med oss. Vi blir forvandlet, ikke i den forstand at vi får en annen personlighet, men at vi blir inspirert til å vise at vi bryr oss om andre. Paulus skrev i 2.Kor.3,18: vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. 

Når vi er sammen med Jesus og ser på han som et forbilde, ligner vi mer og mer på ham. Ånden er den som driver oss framover i denne prosessen. Ånden minner oss på noe som vi kan be om tilgivelse for. Ånden gir oss et bilde av noe bedre, og han gjør oss motivert til å ta tak i livet vårt, og han heier på oss. Han er vår trøster og hjelper og gir oss tro på at vi kan strekke oss etter Guds gaver og vokse.

Et godt eksempel på hva Ånden gjør i vårt nærmiljø fikk jeg være med på for en uke siden. Prester og pastorer fra Den katolske kirke, Frikirken og Den norske kirke gikk pilegrimsvandring fra Grefsen til Maridalen kirke og sang salmer og leste bibeltekster mens vi gikk. Vi fikk være med på en salmekveld der taket løftet seg. Dagen etter fikk jeg høre forelesninger som ga meg ny inspirasjon og bibelkunnskap. Det hele ble avsluttet med gudstjeneste som forente lovsangstradisjonen med tidebønn og personlig forbønn. Jeg har aldri vært med på noe lignende. 

Noe av det fineste var å bli kjent med både katolikker og pastorer fra Frikirken, for når vi kjenner hverandre bedre, er det ikke så lett å kritisere hverandre. Jeg fikk en større respekt for andre kristne tradisjoner, og jeg kjente på at vi var en del av Åndens enhet. Dette kan overføres til helt andre situasjoner der vi møter mennesker som har andre meninger og holdninger enn det vi har. Når vi blir kjent, så skjer det noe positivt. Vi får se mennesker bak meningene, og da blir det mer liv og kjærlighet og mindre barrierer. 

Bønn: Kjære Gud. Takk for Åndens nærvær og kraft. Fyll oss med din ånd og din kjærlighet til alt som lever. Vis oss din vei og gi oss vilje og evne til å gå den. Amen.