Hva betyr det i praksis å vende seg om til Gud?

Preken i Grefsen kirke 15. juni på treenighetssøndag. Luk.24,45-48

Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.

Denne søndagen kalles treenighetssøndag, og den har vært feiret siden 700-tallet. At Gud er både tre og en samtidig er et mysterium som ingen av oss kan forstå, men vi kan undre oss over det og feire at Gud viser seg for oss som skaper, frigjører og livgiver. 

I år feirer vi at det er 1700 år siden den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Der står det at Jesus er: Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Kirken måtte demme opp for vranglærere som mente at Jesus var skapt av Gud. Vi bruker vanligvis den apostoliske trosbekjennelsen, men på festdager tar vi fram den nikenske. 

Det tok mange år før treenigheten ga mening for meg, men så leste jeg en bok av Wilfrid Stinissen som skrev at Gud er fellesskap. Siden Guds vesen er kjærlighet, trenger han noen å ha en relasjon til. Gud er en slags familie som samtidig er ett vesen. Det går an å bruke et enkelt bilde som vann. Vannet har tre former, rennende vann, is og damp, men det er det samme stoffet. Gud er den som har skapt oss, Jesus setter oss fri fra det onde og Ånden gir oss liv og kraft. Selv om Gud viser seg på tre ulike måter, er det likevel den samme kjærlighetskraften som gjør alt dette.

I dagens tekst møter Jesus disiplene etter oppstandelsen, og tankene og følelsene deres spriker i alle retninger. Noen tror at Jesus er stått opp fra de døde, og noen tviler. Alle er usikre på hva de skal gjøre. Men da skjer det noe spesielt. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene. Jesus forklarte dem hvordan alt hang sammen, og øynene deres ble åpnet så de kunne oppdage en helt ny dimensjon. 

Vi kan ikke tro på mysteriet om den treenige Gud uten at Jesus åpenbarer det for oss og gir oss noen «nye briller» så vi kan se noe nytt. Prekenteksten er avslutningen på en fortelling som handler om to disipler som gikk til en liten by som het Emmaus. Det var tre dager etter at Jesus døde på korset. De var lei seg og snakket om hvor skuffet de var over at Jesu liv skulle ende på en så tragisk måte. De hadde håpet at det var han som skulle befri dem fra undertrykkelse. Han var jo deres Herre og Mester. 

Så slo Jesus følge med dem på veien, men de kjente han ikke igjen. Han spurte hva de snakket om, og da de hadde fortalt det, forklarte han dem hvorfor han måtte lide og dø. De ba mannen om å bli med dem hjem, og mens Jesus brøt brødet, kjente de Jesus igjen.

Her ser vi bilde av et ikon av Emmausvandrerne og Jesus. Legg merke til at det er en ledig plass ved bordet. Der kan du sette deg ned og ta del i fellesskapet. 

Jeg har lest en bok av Carlo Caretto som var katolsk prest. Han skrev boken «The God who comes». Den fikk mine øyne til å åpne seg da jeg som ung student skulle finne ut av de store mysteriene i kristendommen. Han skrev at Gud ble brød gjennom Jesus. Gud kommer til oss, gjemt i en liten brødbit. Gud har funnet en direkte vei inn i våre hjerter, en vei som ikke vil skremme oss. For Jesus er livets brød og blir nærværende i våre liv når vi tar imot brødet i nattverden. Du kan holde Gud i hånda di som en liten brødbit. Det er et personlig nærvær, og du kan bære det med deg. 

Gjennom nattverden får vi styrke til å leve og mot til å tro. Gud er ikke først og fremst en som dømmer oss, men en som gir oss livets brød. Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden (Joh.12,47). Gud er ikke en sjef som overvåker oss, men en bror som gir oss åndelig mat. Han kom ikke for å peke på svakhetene våre, men for å invitere oss inn i fellesskapet med han. Nattverden forvandler oss slik det forvandlet redde og mismodige disipler som ikke forsto noen ting. 

Legg merke til at Jesus ikke ventet med å bryte brødet og be takkebønnen til de hadde kommet med sin personlige trosbekjennelse. Det eneste de gjorde var å invitere han hjem. Jeg har opplevd å gi nattverd til mennesker som først etter gudstjenesten får en aha-opplevelse av hva de har vært med på. Gud er ikke så opptatt av rekkefølgen. Han bryr seg mest om å gjøre det klart og tydelig at vi er invitert inn til hans bord. 

I Johannes åpenbaring står det om Jesus som banker på døren inn til hjertet vårt. Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg (Åp.3,20). Når vi tar imot nattverden inviteres vi til å la Gud komme inn i hele vår tilværelse, la Gud fylle alle tomrommene. For Gud bor i vårt innerste vesen. Der er han til stede med sin Ånd og skaper glede og fred. Der får vi høre Guds varsomme stemme som sier at vi er elsket av han. 

Hvis vi har dårlig samvittighet for noe, kan vi være trygge på at Gud vil hjelpe oss til å komme til rette med det. Ordet omvendelse som Jesus bruker i prekenteksten har tidligere vært forbundet med den pietistiske tradisjonen der mennesker har opplevd å miste selvtillit fordi de har hørt en ensidig forkynnelse om synd og dom. Slik er det ikke lenger. Omvendelse har fått en ny fortolkning som sier at vi hver dag kan vende oss bort fra egoisme og selvopptatthet og vende oss mot Gud og ta imot hans kjærlighet. 

Det greske ordet for omvendelse er metanoia og betyr å skifte retning og snu seg bort fra noe. Sinnet vårt forandrer seg og blir reprogrammert. Det er en forandring som skjer inni oss. Vi tenker og handler annerledes. Når vi har Gud med i alle våre små og store rom, blir vi forvandlet. For Gud kan sette oss fri fra det som lugger som vi kanskje ikke ser selv. Gud kan gi oss et klarere syn for hvem vi er og lede oss slik at vi kan korrigere retningen når vi er på feil vei.

Per Arne Dahl skriver levende og godt om dette i boken «Livet vil oss noe». Han var på et kurs om livsmestring og fikk høre fortellingen til en overlege som sa at han falt om på sitt eget sykehus på grunn av hjertesvikt. Han sa: «Det er harmelig å tenke på at det skulle så sterk lut til for å åpne mine øyne. I årevis var jeg fanget av min egen karriere og arbeidet sent og tidlig uten å tenke på konsekvensene av dette livet for mine nærmeste. Jeg hadde det jo bra og var lykkelig med mitt, trodde jeg, inntil blodtrykket begynte å stige, medarbeiderne følte aldri at de arbeidet nok, ektefellen avviste meg og forholdet til barna mine var preget av at jeg betalte deres vennskap med penger, klær og sportsutstyr. Så segnet jeg altså om, og det var nære på at jeg aldri våknet. Og først i dagene og ukene etterpå da jeg lå som pasient på mitt eget sykehus og var livredd for å dø, skjedde det noe. Jeg, som hadde hatt tusen anledninger til å se min kones ansikt før uten å bry meg om det, lå og ventet på å se min kone på visitt og lengtet etter å være sammen med henne. Jeg, som hadde hatt tusen anledninger til å kjøre barn til kamper og hente dem på fester, lå på ryggen på mitt eget sykehus og lurte på hvorfor de ikke kom for å besøke meg. Jeg forsto at de hadde mistet meg for lenge siden, og at det nå var min utfordring å gjøre meg kjent, se dem og investere i deres vennskap».

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette å bli fanget av seg selv og sine egne prosjekter og dermed forsømme relasjoner til sine nærmeste. Når Gud vil at vi skal vende om og skifte retning er det fordi vi har prioritert feil. Gud vil at vi skal gjøre noe med balansen i livet og se hva som er viktigst. Når kommunikasjonen hjemme er dårlig, så må vi tenke etter hvilke verdier vi ønsker å bygge livet på. Gud kan gi oss visdom til å se hva vi kan gjøre for å skape en god balanse mellom arbeid, familieliv og fritid. Gud er ikke bare opptatt av de åndelige tingene, men også de praktiske og hvordan vi har det sammen.

Sinnsrobønnen: Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen. Amen.