Hvordan kan vi få nærmere kontakt med Gud?
Inger Johanne Gjøen
Preken i Mortensrud kirke 18.jan.2025. 3. søndag i åpenbaringstiden. Joh.2,2-11
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre. »Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
Vi er godt i gang med åpenbaringstiden der vi blir minnet om hvem Jesus er og hva han gjør. Johannesevangeliet er bygget opp rundt syv tegn eller mirakler som viser at Jesus er fylt av Guds herlighet. Tegnene er symbol på noe større enn seg selv.
Det første tegnet gjør han på en bryllupsfest der det oppstår en pinlig situasjon. På Jesu tid varte et bryllup i flere dager, og det var krisestemning da vertskapet gikk tom for vin. Gjestfrihet med nok mat og drikke til alle var en viktig del av kulturen på den tiden. Da står Maria, Jesu mor, fram som et forbilde for hvordan vi skal be. Hun sier: De har ikke mer vin. Hun kommer ikke med noe løsningsforslag, og hun prøver ikke å overtale Jesus til å gripe inn ved å bruke sterke argumenter. Hun forteller han om problemet, kort og enkelt. For hun kjenner sønnen sin og vet hva han er i stand til å gjøre.
Dette er for meg et strålende eksempel på hvordan vi skal be når vi står overfor noe som er vanskelig. Noen av oss har kanskje en tendens til å lage ferdige løsninger som vi presenterer for Gud, og så ber vi han om å velsigne planene våre. Men Maria viser hva som er nøkkelen i bønn til Gud, at vi overgir hele problemet i Guds hender og stoler på at han vil finne en løsning og gi oss veiledning til hvordan vi skal gå videre.
Det er ikke sikkert Gud svarer som vi forventer, men ut fra min erfaring har Gud en helt annen oversikt enn det vi har og vet hva som skal til for at noe blir bedre. Hvis vi bruker tid og lytter til Gud, kan han gi oss tanker om hva vi skal gjøre eller hvem vi skal kontakte for å få hjelp.
Det er ikke alltid det fins løsninger på alle ting vi strever med, og noen ganger må vi forsoner oss med situasjonen slik den er. Men jeg har lært at det hjelper å lytte til hva Gud sier og overgi mine bekymringer til han.
Vi kan be for hverandre og løfte fram våre venners nød innfor Gud. Det er ikke vår oppgave å fortelle Gud hvordan han skal løse problemet. Men vi lærer av Maria at vi ikke skal gi opp. Maria diskuterer ikke med Jesus selv om han er avvisende. Hun ber bare tjenerne om å gjøre det han sier.
Jeg har lenge vært opptatt av bønn og hvordan det er mulig å legge merke til hva Gud vil si til meg. Da har jeg oppdaget hva som er grunnen til at det kan være vanskelig å høre hva Gud sier. Hodet mitt har vært så fullt av tanker og bønnelister at Gud nesten ikke har sluppet til. Jeg har lest en bok av Stian Kilde Aarebråt som heter «Kunsten å forme livet». Den anbefaler jeg virkelig. Han skriver om dette temaet og hvordan bønn kan forme livet og at vi kan lage oss nye bønnevaner som kan skape en større nærhet både til oss selv, til Gud og andre mennesker.
Vi beveger oss i en grøt av lyder, bilder, nyheter, reklame og folk som vil ha oppmerksomheten vår. Dette er impulser som vi kan bli avhengige av. Det merket jeg første gang jeg dro på retreat. Det var veldig uvant at det plutselig ble så stille rundt meg. Stillheten gjorde at den indre støyen av tanker ble fryktelig slitsom. Etter to dager begynte det å roe seg. Da skjønte jeg at alt det jeg fyller hodet mitt med kan ta opp plass for det viktigste, kontakten jeg har med Gud.
Jeg har med jevne mellomrom vært på Lia gård på Koppang som er et retreatsted for både ungdom, voksne og barnefamilier. Da husker jeg Ingeborg Bø sa: «Gud er her. Er du?» Hvis du ikke har hørt fra deg selv på en stund, anbefaler jeg deg å reise på retreat. For det handler om å ha tid for deg selv.
Vi har ikke noe godt ord for tid alene på norsk. På engelsk heter den gode ensomheten «solitude», og den smertefulle ensomheten «loneliness». Men på norsk har vi bare ett ord, og det er ensomhet. Går det an å finne et nytt norsk ord for den gode ensomheten, spør Stian i boken sin? Eldar Vågan i Vazelina Bilopphøggers har oversatt mange engelske sanger til norsk med glimt i øyet. Eks. «Love me tender» ble til «Lån meg tenger». Han har også oversatt «solitude» med solotid, og det gir mening.
Det handler om å sette av tid til stillhet fordi det gjør oss godt og hjelper oss til å komme nærmere Gud. Du kan bruke tid for deg selv og hvile, og ikke minst få god tid til å meditere over bibeltekster. Naturen på retreatstedet og god mat gir næring til kropp og sjel.
Noe av dette har jeg tatt med meg i hverdagen, at jeg setter av tid til å roe ned, hvile og finne ut av Gud vil si til meg, å komme nær meg selv. Det er faktisk ikke så vanskelig som det kan virke. For Gud vil gjerne si noe til oss, bare vi gir han en anledning. Det er ikke sikkert at du er en person som liker tanken på en retreat, men du kan likevel bruke metoden og teste om noen minutter i stillhet kan være bra for deg.
Gud har en varsom stemme. Han roper ikke høyt og prøver ikke å overdøve støyen. Derfor er den gode stillheten, solotiden, så livgivende og helt nødvendig for at vi skal ha mulighet til å merke hva Gud vil si til oss. Vi trenger ikke å sette oss ned. Det kan skje mens vi er på vei til jobben eller noe annet og setter podkasten eller musikken på pause for å lytte innover. Stillheten hjelper oss til å overgi mer og mer i Guds hender slik Maria gjorde på bryllupsfesten.
Men så er spørsmålet: Hva slags virkning har det på dem rundt oss når vi ber til Gud? Blir vi også mer opptatt av å ta ansvar og se andre rundt oss? Ikke nødvendigvis. Det kan være en lang vei fra stillhet og bønn til handling og engasjement. Det er ikke noe automatikk i at bønn og stillhet gjør oss mer omsorgsfulle overfor andre. Stian Aarebrot har funnet en måte å jobbe med hvordan bønn og tro på Jesus kan få konkrete konsekvenser i hverdagen hans. Han har drevet bibelgrupper som kalles «Etter Kristus». Der har de testet ut hvordan det er mulig å virkeliggjøre bibeltekster i livet her og nå. For det er ofte lettere å finne ut av det sammen med andre enn på egen hånd.
Maria engasjerer seg i det som skjer rundt henne, og hun løfter fram et behov hos vertskapet for bryllupet. Hun bruker bønn direkte inn i en vanskelig situasjon som var skamfullt for dem som sto ansvarlige for bryllupsfesten. Tilliten hennes til Jesus skapte grobunn for et tegn som førte til overflod og glede. Men det var ikke bare lett.
Det kan virke som om Jesus svarer moren sin på en avvisende måte ved å si: Kvinne, hva vil du meg? Likevel hører han på henne og gjør et under. Hvordan kan det henge sammen? En tolkning som jeg har lest kan være en god forklaring. Dette vinunderet, viser Guds herlighet, og det symboliserer noe mye større enn bare en bryllupsfest. Jesus gjorde trolig opp mot 720 liter vann til vin, altså enorme mengder. Han benyttet seg av renselseskarene som jødene brukte til å vaske hender og føtter, og de kunne være opptil 250 liter. Her er det ikke småtteri. Det blir overflod av god vin.
Wilfrid Stinissen skrev en prekensamling som heter «Som en skatt». Der står det at denne bryllupsfesten er et budskap om kjærlighet. Guds kjærlighet blir synlig og konkret i nattverden. Kjøkemesteren sier: du har spart den gode vinen til nå. Uten at han vet det, er dette profetiske ord. For den gode vinen henviser til Jesu blod som vi får drikke i nattverden. Der er Jesus selv den gode vinen. Så når Jesus spør Maria hva hun vil med han, er det godt mulig at han tenker på hva som skal skje med han på korset fordi han tolker bryllupsmåltidet som et bilde på nattverden.
For at Jesus skal lage en ny pakt, må han gi livet sitt for vår skyld. Joh.15,13: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Hvis vi henger med på denne tolkningen, er ikke vinunderet i Kana bare en historie om da Jesus reddet en bryllupsfest fra å ende i skandale. Det peker fram mot nattverden der vi får smake og kjenne at Gud er god.
Jesus er til stede i nattverden med sitt nærvær og gir oss stryke til å leve og mot til å tro. Det er en slags åndelig matstasjon der Gud blir en del av kroppen vår gjennom brød og vin. Den gaven kan vi ha med oss inn i hverdagen.
Bønn (fra 157 bønner): Å Kristus, mens vi fremdeles leter etter deg, har du alt funnet oss. Samme hvor fattig vår bønn er, hører du oss bedre enn vi kan tenke og tro. Amen.