Kjærlighetens matematikk

Preken i Mortensrud kirke 15.feb, søndag før faste

Joh.17,20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Denne teksten er hentet fra Jesu lange tale til disiplene rett før han skal lide og dø på korset. Han ber for disiplene sine og for alle dem som kommer til tro gjennom dem. Han ber om at de skal være ett. Jesus bruker ord som det kan være vanskelig å forstå. Det er mystiske ord om at «du, Far, er i meg og jeg i deg». Selv om det kan være vrient å henge med på, fins det faktisk hyllemetere med kristen, mystisk litteratur som er skrevet av mennesker som har hatt mystiske erfaringer med Gud. 

Etter mye grubling har jeg funnet ut av hva jeg blir berørt av i denne teksten, og det er kjærligheten mellom Jesus og hans Far i himmelen og mellom Jesus og disiplene hans. Det er kjærligheten mellom dem som skaper enhet og samhold. Det er ikke hvilke meninger de har om ulike kristne spørsmål, men det er vennskapet de har med hverandre som binder dem sammen. 

Når vi følger med på ordskiftet i den offentlige debatten i dag når det kommer til ulike kristne problemstillinger, så er det ikke rart at det blir splittelse. Det er ikke noe problem å være uenige om teologiske tolkninger av bibelen så lenge vi kan respektere hverandre for at vi har ulike standpunkter. Problemet oppstår når vi slutter å snakke respektfullt og lar meningene våre blir viktigere enn å holde sammen som kristne. 

I teksten ber Jesus om at disiplene skal være ett og holde sammen. Jesus ber fremdeles om det samme. Han ber for sin verdensvide kirke, og han ber for oss som hører til i Mortensrud kirke, at vi skal være ett. Jeg opplever at det er et godt fellesskap i kirken vår, og samtidig er jeg bevisst på at ingenting går av seg selv, bortsett fra forfallet. I dag kalles vi til å være bevisst på hva vi skal gjøre for å ta vare på samhold og enhet.

Teksten utfordrer oss på hvordan vi kan åpne opp fellesskapet for flere. Jeg tror at en del mennesker har et positivt forhold til kirken, men at de ikke har funnet sin plass der enda. Kanskje noen tenker at de ikke har en sterk nok tro til å regne seg som kristen.

Karsten Isachsen har skrevet noe om dette i boken «Gledens Gud». Han snakker om hva som kan være grunnen til at folk kommer til tro og blir kristne. Noen har møtt en god prest som var flink til å preke. Andre har sluttet å gå i kirken fordi presten hadde kjedelige prekener. Men hvis vi skal legge til side spørsmålet om gode eller dårlige prekener, kan vi spørre: Hva er det egentlig å tro på Gud? 

Noen tror på Gud på grunn av kirken og teologien. Andre tror på Gud på tross av kirken og teologien. De har tillit til Gud og hans ord. Men sånn er det ikke for Karsten Isachsen. Han har liten tillit til Gud og hans ord. «Hvis min tro skulle være laget av min egen tillit, ville det hele vært hjemmelaget og menneskeskapt, og ikke tåle de første stormkastene». 

Gjennom mange år med livet med Jesus og i arbeidet som prest har det for Karsten Isachsen vokst fram en lojalitet til det gode budskapet om Jesus som hans frelser. Selv om han har slitsomme dager hvor alt vakler, så opplever han at Gud har skapt i han en lojalitet som bærer han. Det er ikke noe han presterer eller skaper selv, men noe han har tatt imot og som har vokst seg sterkt gjennom mange år. 

Da jeg leste det tenkte jeg at dette handler om hva som er kjernen i tro og kristendom, nemlig at Guds kjærlighet til oss skaper i oss en grunnmur vi kan stå på. Det er faktisk befriende å tenke på at jeg skal slippe å prestere tro. Det er tvert imot noe jeg kan hvile i. 

I sted hørte vi de vakre ordene fra 1.Kor.13 der Paulus beskriver kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Vi har alle fått en smak av denne agape-kjærligheten fra Gud ved å få livet i gave. Når to mennesker har levd sammen et langt liv og elsket hverandre, kan det skje at den ene blir syk, mens den andre er rimelig frisk. Da blir kjærlighetsforholdet satt på prøve, men da blir det ekstra synlig hvor verdifull lojaliteten mellom dem er, når dagene er tunge. 

Viljen til å bli værende er større enn lysten til å gi opp. Kjærligheten mellom dem har skapt en lojalitet som gjør at de to kan være gode mot hverandre selv om andre ikke forstår hvordan det er mulig å se glede i det.

Jesus elsket mennesker som hadde ødelagte liv, enten det var på grunn av sykdom, kriminalitet eller et utsvevende liv. Han var glad i mennesker som ble tråkket på og utestengt. Han viste kjærlighet til dem som hadde behov for kjærligheten hans. 

Vi er kalt til å vise mennesker kjærlighet. Det kan være både meningsfullt og utfordrende på en gang. På godværsdager hvor livet er godt å leve er det kanskje ikke så vanskelig å være omsorgsfull overfor familie eller venner. Men når dagene er stressende eller slitsomme krever det mye mer. Da kan kritikken sitte løsere enn hvis du er full av overskudd og energi. Så hva gjør vi når vi ikke får til å praktisere den kjærligheten som Jesus har lært oss, når vi kjenner at vi kommer til kort og vi sårer noen eller andre sårer oss?

En barnepsykolog fra Sverige hadde en teori som han kalte kjærlighetens matematikk. Hans poeng var: for hver kritisk kommentar vi mottar trenger vi fem kjærlighetshandlinger for å havne tilbake på null. Det gjelder både barn og voksne. En kjærlighetshandling kan være et oppmuntrende ord, et smil, en som lytter til oss, en støttende hånd eller en klem. Det trenger ikke å ta mye tid, det er hensikten som teller, at vi vil noen vel.

Barnepsykologen fortalte om hvordan han jobbet med bråkete barn i barnehager, og han hadde bedt personalet om å bruke den nye matematikken. De protesterte og påsto at de allerede var overarbeidet, men han insisterte. Motvillig begynte de å praktisere psykologens teori. Etter hvert oppdaget de at barna ble mer harmoniske etter bare noen uker. De ekstra minuttene med positive impulser resulterte i at barna ble roligere og gladere, og det smittet over på personalet. Det frigjorde tid som de kunne bruke til noe bedre enn å kjefte. 

Dette kalles å reparere noe som er gått i stykker. I forhold enten det er til en partner, et barn, en venn eller en slektning blir noe ødelagt når vi sårer hverandre. Det skjer stadig vekk. Ingen av oss er syndfrie eller perfekte. Spørsmålet er hva vi gjør når det har gått galt. Jo, psykologen mener at vi må reparere med gode handlinger.

Det samme sier Jesus til disiplene sine. Har du noe uoppgjort med en person, så skal du forsøke å forsone deg med vedkommende. Det er ikke sikkert du klarer det. For det kan hende du blir avvist, men du skal iallfall prøve å komme han eller henne i møte og snakke sammen. 

Jeg har opplevd at det hjelper å be Gud om styrke og mot til å tørre å snakke åpent og ærlig med personen om det som er vanskelig. For når vi ber, så skjer det noe positivt med oss. Det kan hende at sinnet eller sårheten slipper taket fordi Gud påvirker oss med sin kjærlighet når vi ber for den vi har en konflikt med.

Et godt tegn på at en menighet eller en familie eller en gruppe fungerer bra er evnen til å reparere det som har gått i stykker. Veien dit kan være kronglete og lang, men den er mulig å gå på fordi Gud har gitt oss gode redskaper vi kan bruke, og ett av dem er selverkjennelse. 

Selvrettferdighet tar knekken på empati. Men å erkjenne sitt eget ansvar når noe er gått galt, skaper en ny og god forbindelse mellom to som har sluttet å snakke sammen. Det er de små, gode valgene vi tar i hverdagen som bygger gode relasjoner til andre.

Kong Harald sa det på en treffende måte i nyttårstalen sin i 2021: «Hver dag står vi alle overfor valg som gjør noe med oss. Det er som i den gamle myten om cherokee-indianerne: En bestefar fortalte barnebarna sine om kampen som stadig utkjempes inni ham. Det er en kamp mellom to ulver. Mellom gode og onde krefter. Barnebarna spurte: hvilken av ulvene vinner? Og bestefaren svarte: Den som jeg velger å mate». 

Bønn: Jeg vil avslutte med å lese en bønn som er skrevet av ei jente som heter Marte Emilie. 

Kjære Gud. Mitt store spørsmål før var: Hva er meningen med livet? Og det synes jeg at jeg virkelig har fått svar på. Alt handler jo egentlig om at vi må holde sammen. At vi trenger støtte fra hverandre og kjærlighet. Livet er herlig, og man får det nok ikke igjen. Derfor har jeg lært nå at man må ta vare på hverandre. Og mest av alt kjærligheten. Amen.