Hjelper det å mase på Gud?
Inger Johanne Gjøen
Preken i Mortensrud kirke 1. mars, Matt.15,21-28: Den kanaaneiske kvinnen
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Dette er en gåtefull og krevende fortelling å tolke. For bildet jeg har av Jesus er at han hjelper alle som roper til han, og den forestillingen får plutselig motstand i dagens tekst. Jeg husker godt at jeg satt på et seminar for noen år siden og hørte en teolog som snakket om denne teksten. Jeg fikk høre noe nytt, nemlig at Jesus i starten av fortellingen sannsynligvis var reservert og fastlåst i oppdraget sitt med at han kun var sendt til det jødiske folket. Det var også sterke motsetninger mellom kanaaneerne og jødene. Det kan vi lese om i det gamle testamentet. Det var såpass stor mistillit mellom disse folkeslagene at det ikke var naturlig for dem å snakke sammen.
Det hjelper å se på hvilken sammenheng teksten står i. På slutten av Matt.13 var Jesus i sin egen hjemby Nasaret. De avviste ham, og fordi de ikke trodde på han, gjorde han ingen mirakler der. Rett før vår tekst kan vi lese at Jesus hadde en stridssamtale med fariseerne og de skriftlærde om renhet og urenhet.
Så dro Jesus videre til Tyros og Sidon. Han var nok ikke i spesielt godt humør etter å ha møtt på så mye motstand. Han kjente nok på følelsen av å bli avvist både av slektninger og gamle naboer i Nasaret og de religiøse ekspertene. Med andre ord hadde han et dårlig utgangspunkt for å strekke seg ut over oppdraget sitt og komme denne kvinnen i møte.
Så han velger å være taus når den kanaaneiske kvinnen roper om hjelp. Men hun fortsetter å rope. For å gi henne et svar bruker Jesus et bilde der jødene er barn som sitter rundt et bord og kanaaneerne er hunder. For kvinnen må det ha vært ydmykende å oppleve å bli sammenlignet med en hund. Men hun snur rundt på hele symbolikken og ser fordelene ved bildet. For hunder kan spise smulene som faller ned fra bordet. Kvinnens tro og sterke engasjement for datteren sin står i skarp kontrast til fariseernes mistillit og folket som avviser han.
Kvinnen slutter ikke å rope. Hun bare fortsetter. Hun gir ikke opp selv om Jesus avviser henne tre ganger. Hun fortsetter å kjempe sitt livs kamp for datteren som hun elsker så høyt.
Ropet hennes ligner på det vi har i liturgien vår der vi synger Kyrie eleison, miskunn deg over oss, eller, ha barmhjertighet med oss som det også kan bety. Mange mennesker roper til Gud om barmhjertighet uten å oppleve at de får noe svar. De fleste må leve med sykdom og tap, og de færreste blir helbredet av Gud. Det kan være vanskelig å forstå hvordan Jesus kan gripe inn når vi må leve med denne verdens vilkår og tåle motgang og smerte.
Noe av det mest smertefulle ved sykdom er å bli overlatt til ensomheten. Gordon Johnson som var overlege på Modum Bad forteller i en bok om en assistentlege som snakket med en kvinne som var fortvilet. Hun hadde det svært vanskelig, og hun følte seg forlatt av Gud. Da sa legen: «Så vidt jeg vet er det bare en som har vært forlatt av Gud. Jesus var det for at du skulle slippe å være alene.»
Jeg har snakket med syke mennesker som har blitt bedt for og som opplevde at svaret på bønnen ikke var helbredelse, men at Gud ga dem styrke til å bære sin sykdom. Det utgjorde en viktig forskjell for dem. På den måten følte de seg sett av Gud.
I møte med Gud er det ikke alltid at følelsene våre forteller oss sannheten. Selv om vi kan føle oss alene i motgangen, er Jesus til stede selv om vi ikke kjenner det sånn til enhver tid. Da trenger vi å bli minnet om at Gud er nær på tross av hva vi føler. Troen vår er ikke basert på hva vi kjenner inni oss, for den bygger på det som Jesus har gjort for oss.
Hebr.4,15: For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.
Et av våre dypeste behov er å finne mening med livet. Det som er spesielt utfordrende er hvordan vi skal finne mening hvis hverdagen er smertefull. Kan Gud skape mening i det meningsløse? I de senere årene har deler av kirken tatt et oppgjør med tanken om at Gud har en mening med alt som skjer. Gud er ikke en som kontrollerer og dirigerer alt vi opplever. Han sender ikke sykdom og lidelse fordi han vil lære oss noe. Det vonde som vi opplever, er en del av de betingelsene vi lever under i en sårbar verden. Men hvis man bare er opptatt av å si at alt det onde er meningsløst, vil all mening gå tapt.
Forfatteren Torborg Aalen Leenderts forteller i boken «Gud og det onde» om en kvinne hun hadde samtaler med som hadde en alvorlig kronisk sykdom. Kvinnen fortalte om en prest hun hadde pratet med som hadde sagt at sykdommen hennes var meningsløs. Etterpå var det vondt for henne å tenke på det han hadde sagt. Hvis sykdommen hennes skulle være meningsløs, ble det en ny katastrofe, først sykdommen og så tanken om at den var meningsløs. Kvinnen var utenfor arbeidslivet, og hun var isolert store deler av dagen. Hun opplevde at det presten sa gjorde hele livet hennes meningsløst.
Det hun fortalte er et eksempel på hvor sårbart tema om mening er. Det viser at det er to grøfter vi kan gå i når det gjelder Gud og mening. Den ene er at Gud sender lidelse fordi han har en god mening med det. Den andre er at lidelse ikke har noen mening selv om man regner med Gud og hans makt. Det fins en vei mellom disse grøftene som er viktig i sjelesorg og trosformidling.
Kvinnen med sykdommen hadde et levende forhold til Gud, og den Gud hun kjente kunne skape mening. Hun var et bønnemenneske, og hun fikk ofte telefoner fra mennesker som ville at hun skulle be for dem. De visste at hun hadde en dyp tro. Bønn er en viktig tjeneste i Guds rike. Hun fikk oppleve at det fantes noe positivt i alt det vonde. Men ingen andre hadde noen rett til å si at det kom en mening ut av sykdommen. Det var bare hun som kunne finne denne meningen.
Her er vi inne på det gåtefulle ved Gud. Vi vet ikke hvordan Gud skaper mening, men vi kan forvente at han gjør det. I Bibelen er det fortellinger som viser hvordan Gud kan omskape noe som er vondt til noe godt. Jesus gikk gjennom lidelse og død, men han ble forvandlet til den oppstandne Kristus. Noe av rikdommen og hemmeligheten i Guds rike finnes i det lave, i det som er skamfullt og ødelagt. Bibelen forteller om vanlige mennesker som fikk oppleve at det kom noe godt ut av alt det vonde.
Denne kampen som vi hører om i dagens tekster, kan også være en kamp mot mørket og motstanden mot Gud. Vi kjemper mot alt som vil ta fra oss livsmotet. Men kvinnen fra Kanaan lærer oss at det hjelper å mase på Gud. Selv om vi ikke får svar med en gang når vi ber om hjelp, skal vi ikke gi opp.
Vi skal være bevisste på at vi står i en kamp mot vårt eget mørke, mot verdens ondskap og djevelens makt. Gud har gitt oss et løfte om at han vil utruste oss til denne kampen. Paulus skriver om dette i Efeserbrevet:
Ef.6,12: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.
Her bruker Paulus et bilde fra krigen for å vise hva slags redskaper vi kan ta i bruk i den åndelige kampen for å lage større rom for Guds godhet. Vi har fått tilbud om en rustning som vi hver dag kan ta på oss for å beskytte oss mot alt som vil rive oss ned. Vi kan bruke troens skjold som kan stoppe den ondes angrep. Sannhetens belte kan hjelpe oss å se hva som er sant og riktig og hva som er løgn. Åndens sverd kan gi oss visdom og innsikt så vi ser mer av hva Gud faktisk gjør. Fredens evangelium som sko på føttene gir oss fred midt i uroen.
Sal.62: Bare hos Gud skal mitt indre være stille, fra ham kommer mitt håp. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.